Likte godt det første kapitlet som handlet om Emily Brönte, det som kom etterpå fenget ikke like mye
Snodig liten roman, grei å lese men jeg fikk ikke så mye ut av den
Første del av Salamanderkrigen opplever jeg som en satire over tidsånden på 1920-og 1930-tallet. Noe er tidsbestemt, som den faktiske kolonialismen, mens på andre områder som business («entreprenørskap»), vitenskap (pompøse generaliseringer og spissfindigheter) og underholdning («Hollywood») treffer Čapek spikeren og er fortsatt aktuell. Selv om det vrimler av karakterer (og salamandrer), er forfatteren så langt i boka mer opptatt av fenomener og vendepunkter enn dyptloddende personskildringer.
Det beste ved Mintzberg etter min mening er hans evne til å trenge gjennom mytene om ledelse. På den måten har han gjort det klart at ledelse er noe som kan læres.
Forrykende godt skrevet om selvopptatt, men også usikker forfatterspire. Sant å si er jeg-stemmen, den unge italiensk-amerikaneren Arturo Bandini, innledningsvis ganske så uspiselig. Han er jo i egne øyne en mesterforfatter alt etter å ha fått sin første novelle på trykk. Hovmodet rammer ikke minst andre som i depresjonstiden er like så fattige som han selv.
Når Arturo så bråforelsker seg i den meksikansk-amerikanske servitøren Camilla, hindrer arrogansen utviklingen av et normalt, modent forhold. Siden vi som lesere er fanget i jeg-stemmens fortelling, er det først når Arturo lykkes og blir tryggere som forfatter at vi får et ordentlig, fyldigere bilde av henne.
Den norske utgaven har en god innledning av kultforfatteren Charles Bukowski som gjenoppdaget romanen på slutten av 1970-tallet. I Norge var John Fante allerede oppdaget i 1940 av Sigurd Hoel og Johan Borgen med Vent til våren, Bandini!
Først utgitt i 1987, beskriver denne boka et Kina som allerede tilhører fortiden. Likevel er Thubrons rapporter fra sine samtaler med vanlige og ekstraordinære kinesiske menn og kvinner både rørende og informative. Traumene etter den kulturelle revolusjonen på slutten av sekstitallet er fremdeles levende i folks minne, og løftene fra markedssamfunnet har nettopp begynt å utfolde seg. Innimellom gir forfatteren oss inntrykk fra Kinas kulturarv slik den manifesterer seg i klostre, templer og andre monumenter. Thubron skriver svært bra, men ordforrådet hans kan kreve noen besøk til en ordbok. Hva er en tannoy, forresten? (Lest 2009).
Richard Ford tilhører mine favorittforfattere, men denne romanen skiller seg bemerkelsesverdig fra hans andre bøker, ikke minst fordi den kan leses som en fartsfylt thriller. Mens hovedpersonene er amerikanere, foregår handlingen i et truende miljø sør i Mexico.
Ja, begynnelsen arter seg som en gammeldags sjøroman med kaptein Vantoch i spissen. Det gjøres et satirisk poeng av at han kommer fra et land uten tilgang til havet og derfor velger å presentere seg som en hollender: Van Toch. Teksten skjemmes noe av etniske stereotypier, men er ellers frydefull lesning.
Av og til blir man mørkredd når man ser hvordan unge mennesker kommuniserer med hverandre. De bruker ikke språket. De tror at man er utrivelig hvis man ikke skriver smileys og tre utropstegn. Av og til dropper de ordene helt og sender bare ubegripelige bilder til hverandre. Det virker som det pågår en slags infantilisering av det svenske skriftspråket som man virkelig ikke bare kan legge skylden på tenåringene for ........
[Fars] brå endelikt, det store, urimelige livstapet, forærte meg et liv å leve etter mine egne planer, satte meg fri til å ta mine egne beslutninger.
Denne var kjempefin :)
https://tinesundal.blogspot.com/2021/05/lesingens-snirklete-veier-kains-bok-av.html
Jo klarere vi ser foreldrene våre, ser dem slik verden gjør, desto bedre er mulighetene for å se verden slik den er.
Hvor mye vet vi egentlig om våre foreldre? Forbausende lite i følge Richard Ford i denne sympatiske memoarboka. Foreldrene var ordinære amerikanere som ikke satte spor etter seg som offentlige personer. De etterlot ikke minnearv, brev og annet som dokumenterte livet deres fra vuggen til graven. Forfatteren har heller ikke søsken som kan supplere hans egne inntrykk av dem. Ulikt f.eks. Edvard Hoem har han ikke gitt seg inn på å fylle hullene med fiksjon.
Dette er likevel en velskreven bok som gir et godt inntrykk av oppvekst og familieliv i USA på midten av det forrige århundre. Moren framstår tydeligere enn faren som døde da sønnen var seksten. I kontrast står Fords mest kjente romanfigur, Frank Bascombe, som hittil har vært detaljbeskrevet i minst tre gode romaner, alle oversatt til norsk.
Foreldrene våre knytter oss tett, innelukket som vi er i vårt eget liv, til noe vi ikke er, og smir en forent adskilthet og et nyttig mysterium, slik at når vi er sammen med dem, er vi også alene.