Bokelskere.no

Vårt evige fokus på frisk, slank, lykkelig og vellykket gjør det ensomt å bli syk, ensomt å dø, ensomt å sørge.

På torsdag danset Ida. Fredag ble hun diagnostisert med leukemi. Lørdag var hun innlagt på Rikshospitalet. Søndag truet milten med å sprekke. Mandag fikk hun sin første cellegift.

Enorm kjærlighet

Gjennom hver vegg kom det to tausheter
og jeg gikk ut for å lytte på meg
med to munner snakket og lyttet jeg på meg aleine
med to ører på hver del av ansiktet

Og det var en kjærlighet
mens det over den knapt synlige kuben
hver morgen steg to soler opp

Möbius’ vridning

Min venstre hånd og mitt høyre øye
min venstre hanske og min høyre støvel
min høyre lampe og min venstre hest
mitt venstre eple og min høyre stemme
min høyre jakke og mitt venstre øre
min venstre hatt og mitt høyre øre
min høyre nøkkel og mitt venstre golvteppe
osv osv

Nøkkelen til drømmene

Fugl i ekstase kvinnen er gått forbi
skrittene av glass har etterlatt seg synlige spor
folk har tent på klærne sine
for bedre å kunnne beundre floden
Den forferdelige kjedsomheten med fortærende fløyelstentakler

Kvinner på disse oversvømte slettene
elastiske kvinner dystre kvinner
kvinner av krystall og nattvoks
kvinner med uendelige fingre
med øyevipper av tent is
vi vil lage oss regnbue av flammer
vi vil drukne oss i disse bitre vann
i disse metalliske vann
søvngjengerkvinner med tause øyelokk
fuglebien
graver en korridor i deres selvlysende brystkasser

Vannalfabet

Å vente med hendene i drømme
lungene over neseborene
En fugl som kommer med en kniv

Jeg trekker deg naken ut av speilet i flammer

Fra Den erotiske hest

Den erotiske hest spaserer på husene
den erotiske hest som lukter på kvinnene
Den erotiske hest som har sugende sandaler
Den erotiske hest som viftene strømmer fra
Den erotiske hest som smelter i varmen lik voks
og fra de store dråpene fødes i statuene med bryster
statuene som spaserer gjennom byene når det er varmt
og i sin tur smelter i vage vann
vann som renner av gårde mot gastene av kjøtt
der du går på skøyter som i et slakteri
vann du venter på med brystet
fram lik en paradehest
bundet godt fast til veggene med tau

Da plutselig ser jeg tilfeldigvis på klokken: Halv elleve. Jeg blir stiv av forskrekkelse, for med ett faller det meg inn at jeg har danset og pratet og ståket rundt nesten en time uten å engasjere husets datter, bøffel som jeg er! Jeg har bare danset med borddamene mine og to-tre andre av dem jeg likte best, men husets datter har jeg glemt. For en bommert, for en fornærmelse! Men litt kvikt nå, se å få gjort det godt igjen.
Enda mer forskrekket blir jeg, da det går opp for meg at jeg ikke husker hvordan pikebarnet ser ut. jeg fikk jo bare såvidt bukket for henne, jeg minnes bare noe skjært og skrøpelig, og et fort grått blikk...

Som hendene hans rotet rastløst omkring i skuffene, ble plutselig øynene hans store. Langsomt trakk han fram en liten sekskantet eske i gammeldags stil, og likså langsomt åpnet hånden. Der, under to lag vatt, som var gul av elde, lå et lite granatkors.
En kort stund ble han sittende og stirre perpleks på det lille korset. Plutselig utstøtte han et klagerop. Ansiktet hans uttrykte både sorg og glede på samme tid. Slik ser vel et menneske ut når det plutselig møter en det ikke har sett på lenge og som det har holdt meget av, som dukker opp uventet, som syntes å være den samme, men som likevel har forandret seg totalt gjennom årene.

Myrine gikk meg i blodet i det øyeblikk jeg så henne, lys og uforferdet, med en brennende lidenskap, ved siden av den mørke, selvfortærende Pentesilea. Hva enten hun bragte meg glede eller sorg, jeg kunne ikke rive meg løs fra henne, men jeg ønsker ikke å ha henne ved siden av meg nå. Med glede så jeg at hun, en kvinne, var den eneste som grep til våpen da Trojas menn, tross mine protester førte grekernes hest inn i byen; jeg bestyrket henne i beslutningen hennes om å våke ved udyret, jeg sluttet meg til henne, ubevæpnet. Med glede, igjen i denne forkjærte betydning, så jeg henne kaste seg over den første grekeren som ved midnatt steg ut av trehesten; med glede, ja: med glede! så jeg henne falle og dø av et eneste hogg. Meg skånte man fordi jeg lo, som man skåner vanviddet.

En naturlig død kan komme brått og bakfra, som et batongslag mot hodet. Et hjerteinfarkt idet man kikker på klokka og sekundet etter siger sammen på fortauet. Så overrumplende at det ikke er til å tro, nærmest en spøk. Eller den kommer forfra, døden, som et sjokk. En kald og klar diagnose fra legen. Og når sykdomsforløpet går mot slutten, er man gjerne så avkreftet at man kan dø, helt stille, med den nærmeste familien rundt senga.

På slike morgonar på hybelen blei eg kjend med artsfrenden min Daniel Braut i Bondestudentar, Le grand Michu i franskboka og Shakespeare si Portia i The Merchant of Venice.

“The quality of mercy is not strain’d
It droppeth as the gently rain from heaven
upon the place beneath; it is twice blest;
It blesseth him that gives and him that takes.

Stundom gjekk vi rett frå skulen til teatret. Garderobedamene på Den Nationale Scene sukka overberande over desse evnerike landsungdommane i stormønstra strikkejakker som overlet blytunge skulevesker til dei for plassering attom skranken, eit løft inn frå kulda til pelskåpene og støvfrakkane, før nynorskingane kunne innta salen under stjernehimmelen i blått og gull. Så gjekk teppet opp, og vi gjekk inn i ei draumeverd der alt var mogleg.

Teateropplevingane hadde si forlenging i mi deltaking i spellaget ved HFG. For sjølv om elevane var pugghestar i eit kortare (toårig) skuleløp enn gymnasiastar flest hadde, så baud skulen på eit blømande kulturliv i fritida. Erik Svendsen, skodespelar med tversoversløyfe, vennleg diskresjon og eit “velpleid sprog” instruerte teatergruppa fram mot store premierar i “Gimle” og med turné heilt til Eikelandsosen. Kjensla attom teppet før det gjekk opp for ein forventningsfull, summande sal, den pirrande lukta av teatersminke – alt dette førde inn ein dåm av den store verda. I dette magiske mørkret var det igjen denne kjensla av: vi her inne, verda der ute – og møtet.

Han svarer ikke, han har vel læst i bladet at de har måttet mentalundersøke mig

Men denne situasjon blev forrykket av omstendigheterne ved at jeg blev lukket inde i måned efter måned i ufrihet, i ufrivillighet, tvang, forbud, marter, inkvisisjon. Jeg er klar over at anstalten kan skaffe sig fine attester som sier noget andet

Det er ellers mest politiet jeg omgåes nu om dagen, jeg er jo fange, vet De, landsforræder

I førstningen jeg bodde her prøvet jeg å forklare dem at jeg ikke har dræpt nogen, ikke stjålet noget eller sat ild på et hus, men det gjorde ikke indtryk på dem, det kjedet dem