Bokelskere.no

Uten at det grønnmørke løvet var blitt det minste lettere, stod sengen utstilt, utlevert til alles blikk; ikke til å verge seg mot var apene som nå i vill munterhet glisende kastet ned nøtter, ikke til å verge seg mot var de fornøyd brekende geitebukkenes lystne skjelende blikk, og en mektig flaggermusskygge strøk leende over dem, å, ikke til å verge seg mot var Famas skygge, skyggen av hennes forferdelige skamutløsende kjempeskikkelse der hun med sin latter skadefro så forferdelig forkynte hva som kunne og hva som ikke kunne skje: “De får ikke pule, de får ikke lov; bare Cæsar får lov!” Å, ikke til å verge seg mot var larmen, ikke til å verge seg mot lysgjallet, ikke til å verge seg mot lysets blendende mange lag, og før det var mulig å finne svar på alt dette, ja før han kunne søke Plotias blikk, før han kunne løsne sin munn fra hennes, var også hun forvandlet til latter, var hun glidd elfenbensglatt langs ham som en kjølig stenaktig latter, svevet hun bort som et blad båret av lysvinden og satte seg igjen på kofferten.

Jem stayed moody and silent for a week. As Atticus has one adviced me to do, I tried to climb into Jem's skin and walk around in it: If I had gone alone to the Radley Place at two in the morning, my furneral would have been held the next afternoon. So I left Jem alone and tried not to bother him.

Det er høyt under taket, rundt gipsrosettene danser et sparsomt lys. Den runde, høye vedovnen står som et tårn i rommet, en middelaldersk festning. Det knirker i ovnsdøra når han åpner for å legge inn mer. Han skutter seg. Kubben stuper ned mot ildmørja. Han prøver å forestille seg bevegelsen i slow motion. Fallet, nedslaget. Det er nesten nedbrent i vedomnen og rommet begynner å bli lunka. Et gnistregn slår opp idet den knusktørre kubben lander, treet fater raskt av seg selv, og det flammer opp på nytt.

forbeholdt guder og mennesker er latteren,
urfjernt stammer den fra guden som har erkjent seg selv,
stumt anende stammer den fra hans forvitne,
fra hans forviten om sin egen ødeleggelsesmulighet,
fra hans forviten om det skaptes ødeleggelsesmulighet,
der han som medskapt og medskapende del lever sitt liv,
voksende i kraft av verdenserkjennelse til selverkjennelse og ut over denne
vendt bakover mot den forviten
som latteren stammer fra;
å gudefødsel og menneskefødsel, å, gudedød og menneskedød,
å, begges begynnelse og slutt, for evig viklet inn i hverandre,
å, latteren stammer fra viten om gudenes ugudelighet,
ut fra denne er den gudens og menneskets felles viten,
den stammer fra denne urolige, foruroligende gjennomsiktige sonen av fellesskap
som demonisk er spent mellom det hinsidige og det dennesidige,
for at gud og menneske kan møte hverandre, vil møte hverandre
i den, i en slik halvsovende demonsone,
og er det Zevs som stemmer i latteren i kretsen av gudemenn,
så er det mennesket som vekker gudenes latter,
slik
i et uopphørlig kretsløp av både spøkefull og alvorlig gjenkjennelse
vekkes menneskets latter fra dyrets adferd,
slik
guden gjenfinner seg selv i mennesket, mennesket i dyret,
slik at dyret blir løftet til guden av mennesket,
men guden vender tilbake til mennesket ved hjelp av dyret,
gud og menneske sørgende forent, allikevel overmannet av
latteren
fordi den er en helt plutselig blanding av alle sfærers lek,
av denne skjebneregel er den blitt grepet,
det helt plutselig avslørte urnaboskapets lek,
sfæreblandingens store lek
en gudelek som tilintetgjør skjønnhet og opphever orden,
på uhyggelig vis blander sammen skapelsesguddom og skaperverk
og lystig utleverer begge til tilfeldigheten,
den vitende modergudinnens gru og vrede,
den erkjennelsesbefridde, erkjennelsesforaktende gudens spøk og vågestykke,
fylt av latter
fordi en slik spøk med en brå sfæreforening, uten at det ville vært
nødvendig med det minste spor av erkjennelse eller spørsmål
eller noen form for prestasjon, fullbyrder seg selv som selvutlevering, som glad, lettsindig utlevering
til tilfeldigheten, til tiden

demonisk altopptagende er skjønnheten,
dens saturniske likevekt omfatter alt,
men nettopp derfor også et tilbakefall til det før-guddommelige,
nettopp derfor menneskets erindring om noe
som fant sted før dets før-viten,
erindring om en skapelsens før-guddommelige tilblivelsestid,
erindring om en halvsovende mellomskapelse
der ingenting kan skilles fra hverandre,
blottet for ed, blottet for vekst, blottet for fornyelse,
allikevel erindring og som sådan from,
om enn edløs, vekstløs, fornyelsesløs fromhet,
skjønnhetshenrykkelsens demoniske fromhet,
henrykket til de ytterste grenser,
men uten vilje til å overskride grensen,
vendt bakover mot før-begynnelsen,
det før-gudommelige ved skinnet av noe guddommelig,
skjønnheten;

Han løftet seg litt lenger opp på puten for å avlaste det smertende brystet, svært forsiktig slik at jegets utbrettede landskaper, som syntes å garantere ham klarhet, ikke skulle komme i uorden og ikke rystes sammen slik tilfellet er hos det oppreiste menneske, og så følte han seg fremetter manuskriptkofferten ved siden av seg og lot hånden gli nesten ømt over det grove skinnlokket: varmt og opphissende var det å føle arbeidet, den tvingende oppdagerfølelsen, skaperprosessens store vandrerfølelse var vakt i ham, og var ikke samtidig den store vandreangsten begynt å røre på seg i ham, den forferdelige angsten hos den som har gått seg vill, som famler rundt i nattens kratt, denne selsomme dype angsten som all skapervirksomhet er ledsaget av, det varme og lykksalige som bruste opp i brystet hans ville til og med ha overdøvet de manende smertenes dødsberedskap, ville kanskje til og med ha lindret åndenøden, ville ha fått ham til å glemme feberhete og feberkulde, og intet kunne ha hindret ham i straks å sette seg til arbeidet, beredt til igjen å yte noe, i bevissthet om den oppgaven han helt til sitt siste åndedrett hadde å utføre og som først med siste åndedrag ville gi ham virkelig oppfyllelse.

Mamma hadde begynt å jobbe ekstra for å klare det økonomiske. I tillegg til jobben som lærer på sykepleierskolen tok hun ekstravakter på Eg sykehus i helgene og feriene. Det var vel huset som kostet. Hun hadde kjøpt ut pappa, og hadde store lån. Selv merket jeg ikke noe til det, jeg hadde både pengene jeg tjente i avisa og barnebidraget fra pappa, og var de brukt opp, var det fortsatt mulig å få litt ut av mamma, så det gikk bra. Det hendte hun kritiserte prioriteringene mine, at jeg kunne kjøpe tre nye plater en fredag ettermiddag mens jeg samtidig gikk rundt i sko med løs, flapsende såle. Men det er jo bare materielt, sa jeg da, det er jo bare ting, mens musikk er noe helt annet. Det er jo ånd, for faen! Det er det man trenger, egentlig, jeg mener nye jakker og nye sko og nye biler og nye hus og nye campingvogner og nye hytter og nye båter. Men det vil ikke jeg. Jeg kjøper bøker og plater fordi det sier noe om hva det dreier seg om, hva det vil si å være menneske her på jorden. Forstår du?

Om de evige men forgjengelige

Janusansiktet så på oss
de stivnede vokterne i alleene hilste oss

i døra til det tidligere verkstedet
i kulda til de forlatte tingene
trådte stadig tydeligere marmorens melankoli fram
og det levende vannet over øyelokkene

Den blinde fuglen

Den blinde fuglen fløy over oss
ropte i roperten “jeg flyr over dere
jeg er i ekstase” og den førte en vinge til pannen
den blinde fuglen fløy videre jeg ble aleine
gjennom vinduet så jeg hagen paradiset i tåke
på den andre siden av terskelen så jeg porselenskvinnenes
dans

jeg ble rørt over hvor spinkle de var
ingen flyr over oss mer alt
likner på en gammel hanske

Den vegetale lidelses hemmelige ansikt

Under skyenes stivnede vekter
forsvinner susingen overlatt til seg selv
den forteller om og viser hvilken retning den vegetale
lidelse skal ta
når bronsehoder støtter mot de usynlige draperiene
i opptrevlingens tause og tomme arsenal

Skyggenes opprinnelse

På et snødekt jorde møtte jeg en mann
denne mannen så på meg et sekund
deretter tok han flukten over jordene

der skyggen hans skulle være gled i stedet skremt skyggen
av en hjort

Med et hode på hodet

For det meste går vi denne veien aleine
med et hode på hodet
gjennom skyggen som hver av oss lever
og vi legger oss ved dens ende

der samles alle luftas fugler
der kan også jeg sitte med en gul fille over kinnene
jeg legger skoene under hodet og slik sover jeg
helt til søvnens ulv går gjennom meg
med sin pels av blå og gul silke

det ene over det andre der hvert er en ydmyk fugl
og hvilken hensikt vil det ha å ta med oss hundene også

De rosa speilene

Lykkelig uorden
med de 54 lydene
med de 18 måtene å gi opp håpet på
og huset flyter med oss

men la oss holde oss tause for å se oss
i de rosa speilene inne

Fattig men skitten

Noen skritt fra dammen og skogen
dekket vegetasjonens hanegal
den nedgravde skatten man vet ikke hvor
aldrenes mål bygger rede under taket
det veldefinerte golvet er dekket med aviser
en fortsatt uutrykkt mann lukket rolig vinduet
sommerfuglenes siesta kan begynne

En annen stor gruppe blant de papirløse er iranere. Det store flertallet iranske asylsøkere har fått avslag i en årrekke, og asylpraksisen har vært kontroversiell, spesielt når det gjelder kvinner, homofile og kristne konvertitter. Avslaget setter iranerne i en spesielt problematisk situasjon: De fleste har kommet til Norge uten gyldig pass. Hvis de skal returnere, må de først henvende seg til den iranske ambassaden for å søke om pass. Der må de signere en unnskyldning for at de har søkt asyl og fornærmet den iranske republikken. Voldtatte kvinner, homofile, opposisjonelle – alle må beklage. Det betyr at Norge, ved å presse iranerne til samarbeid om retur, også presser dem til å etablere et mulig grunnlag for senere forfølgelse.

Eritrea har befunnet seg på den amerikanske stiftelsen Freedom House sin liste over verdens verste regimer, “Worst of the Worst”, mange år på rad. Etiopia er hakket bedre til å utgi seg for å være et demokrati, men har fengslene fylt opp av opposisjonelle. Mange av etiopierne som lever papirløst i Norge, har en fortid i de samme fengslene. Ikke få av kvinnene har opplevd å bli voldtatt i etiopiske celler. En etiopisk papirløs jeg husker spesielt godt, er en mann med skarpe arr etter piskeslag oppover ryggen. Han fikk avslag på asylsøknaden fordi de var ute etter broren hans. Nå er broren drept, så da skal det visstnok være trygt for ham å vende tilbake.

Rommet

Det var et veldig lyst rom
Alt var veldig lyst I rommet
var det et piano fullt av vann

Rommet var veldig lyst inni
pianoet var veldig lyst utenpå

Inne i rommet bortsett fra pianoet
i den fuktige lyden vegetasjon var jeg veldig lys med rustning
akustisk mineralsk glødende
rød svart fiolett og hvit
utenpå inni

I april 2012 skrev en advokat til meg at politiet hadde advart henne om at hvis hun fortalte asylsøkeren at han skulle sendes ut neste morgen, og det medførte at han utagerte, ville de sette på ham “body cuff” natten gjennom. Det er et “håndjern” for hele kroppen, med et håndtak på hver side. Etter å ha festet armer og bein og eventuelt også satt hjelm på hodet, kan politiet bære personen som en veske på flyet. Det er naturligvis ingen andre vi behandler på denne måten, annet enn farlige kriminelle. Eksempelvis var David Toska iført “body cuff” med hjelm da han ble transportert til Oslo.
Det er også tilfeller hvor tvangsutsendelser finner sted selv om det foreligger spesialistuttalelser som sier at asylsøkerne ikke bør sendes ut, for eksempel fram til en særskilt behandling er avsluttet. Disse uttalelsene overprøves av Trandums egne leger, slik at uttransportering likevel finner sted.
Ett tilfelle var en gravid palestinsk kvinne i april 2012. Her forelå det medisinske uttalelser om at hun hadde et komplisert svangerskap og at det var behov for videre utredning og behandling før hun kunne sendes ut. Likevel troppet politiet opp klokken fem om morgenen for å hente familien. Kvinnen besvimte, begynte å blø og ble sendt på sykehus. Fosteret var da dødt. Politiet tok heller ikke hensyn til at hun skulle tilbake til sykehuset fire dager etter aborten for kontroll, eller til en legeerklæring som sa at hun måtte hvile i to uker før hun kunne sendes ut. Dette ble overprøvd av en lege politiet selv kontaktet. Hun ble dermed sendt ut med tvang tre dager senere, mens hun ennå blødde.

I løpet av det drøye tiåret som denne boka dekker, har Norge kastet avviste torturofre og krigsflytninger ut av asylsmottakene og henvist dem til en tilværelse fra hånd til munn i norske vintergater: menn og kvinner, unge og gamle. En 19 år gammel pakistansk mann ble funnet død i et vann utenfor Halden etter å ha gått gatelangs og lett etter mat. Vi har tvangsreturnert mennesker til noen av verdens verste krigsskueplasser. Vi har sendt en seks år gammel, alvorlig multihandikappet jente tilbake for å dø i Kosovo. Vi har fått advarsel på advarsel fra UNHCR og blitt en kilde til bekymring på høyeste hold i denne FN-organisasjonen som er opprettet for å beskytte verdens flyktninger. Og da Fremskrittspartiets leder Siv Jensen under valgkampen i 2009 oppsummerte situasjonen med at “det folk ute i Oslos gater ser, er en stadig økende flom av kriminelle asylsøkere som selger nakotika og voldtar jenter uten grunn”, fikk hun ikke annet tilsvar fra landets statsminister enn en redegjørelse for tiltakene som regjeringen har satt inn. Tiltakene fortsetter å komme. Høsten 2010 tvangsreturnerte vi en menneskerettighetsaktivist til fengsel og tortur i Syria og våren 2011 en 19-åring til Irans mest beryktede fengsel. Dette er bare to av flere kjente eksempler på tvangsreturer som har gått forferdelig galt. Samtidig har vi senket tersklene for å fengsle folk som er redde for å retnrnere til dkaturer og krigssoner.