Bokelskere.no

Krigen er altså maktanvendelse for å tvinge en motstander til å adlyde vår vilje.

Til tross for disse utfordringene vil det sikkert komme nye bølger med militærteoretiske støvsugerselgere, som lover politikere doktriner og teknologi som vil gjøre krigføringen både forutsigbar og “human”, og dermed gjøre bruken av militærmakt til et mer anvendelig politisk verktøy i en ny og enda mer vidunderlig verden. Da er det ekstra viktig å lytte til gledesdreperne blant gamle soldater, som med blod, svette og tårer har ført krig for å realisere politiske ambisjoner for sine dronninger, presidenter og førere. De er ofte svært kritiske til dem som lover at denne krigen vil gå helt etter planen, og guttene og jentene vil være hjemme til jul. Den amerikanske borgerkrigsgeneralen William Tecumseh Sherman var en av disse udiplomatiske soldatene, som ikke hadde det med å pynte på virkeligheten:

I am sick and tired of war. Its glory is all moonshine. It is only those who have neither fired a shot nor heard the shrieks and groans of the wounded who cry aloud for blood, for vengeance, for desolation. War is hell.

Et (u)regjerlig verktøy
Krig er ingen maskin som produserer forutsigbare og likeartede produkter igjen og igjen, som vi kan skru av og på etter eget forgodtbefinnende. Krig er egentlig intet verktøy. Krig er snarere et delvis dressert beist som vi forsøker å bruke etter beste evne. Krig kan med andre ord sammenlignes med å slippe hunden inn i hønsehuset for å jage reven ut. Fjær vil fly, egg vil knuses, høner kanskje omkomme, men det er en risiko vi er villige til å ta for å få reven ut. Vi håper hundens lojalitet og dressur, basert blant annet på den teorien vi har lagt til grunn, vil gjøre at sluttresultatet blir mindre negativt enn det ville vært om reven skulle få herje fritt. Poenget er dog: Forbered og tren hunden så godt du overhodet makter, og slipp den ikke inn før alle andre muligheter har vært forsøkt på å få inntrengeren ut. Sluttresultatet kan bli katastrofalt.

Man kan drikke litt, og man kan gå i familieselskap, men ikke begge ting på en gang

Hva er det hos kvinner, hos mor og Erna, en snart aldrende dame og en ung pike, hva var det som fikk dem til å gjette ting han på en måte ikke innrømmet selv, enda han levde i det? Det slo ham igjen dette ordet: instinkt

Folk gikk stadig nokså ubekymret i gatene, så det var ikke uten risiko å være fører av de moderne fartsmaskiner i Kristiania.

Babyen sov, ansiktet var rødt med hvite flekker, en svart hårtust stakk opp av teppet, skuffelsen sank i meg. Jeg turde ikke si det, men jeg måtte ha fått den styggeste lillesøsteren som fantes i hele veden

Generalprøve. Han hadde vært ute i byen og kjøpt nye tøfler, nattøy pyntet med dobbeltsydde Alencon-kniplinger. Han var snart klar. Var kokken klar? Han skulle prøve ham.
Han ankom huset alene.
Alene, spurte kokken.
Ja, og De har ikke tent alle lys.
Det skal ikke gjenta seg.
Server til to. Kom inn etterpå.
Rettene kom gjennom luken i veggen. Dreieskiven dreide igjen og igjen, to retter om gangen, servert på Meissen-porselen. Det var vilt, stør, trøfler, fine dyprøde burgunderviner, østers, østers, han kan ikke la være, han løfter enda et skjell mot munnen, saften over leppene, og plutselig er det Henriette han smaker, han lukker øynene, svelger, han har smaken i munnen, Henriette, hvor er hun, han lukker øynene.
Kokken kommer inn.
Casanova retter seg fort opp. Karakterer ble utdelt.
Det var utmerket, sa Casanova, det var bare noen bagateller, han hadde glemt et fat med hardkokte egg, ansjos og forskjellige sursyltede grønnsaker til å lage salat av:
Ah! Min herre! Kokken vendte blikket mot himmelen. Det skulle ikke gjenta seg.
Og så ønsker jeg bitre appelsiner til punsjen.
Og alle slags friske frukter til dessert. Og flere slags is.
Javisst, min herre.

Hun hadde kommet. Hun omringet ham, hun satt på en taburett, han hadde tatt henne med inn i speilrommet, han så på henne, beundret ansiktet som han bare kunne se konturene av under masken som hadde sorte blonder, og han måtte la hånden gli over stoffet, ansiktet. Han hadde henne rundt seg på alle kanter, hun satt helt stille på taburetten, og hun ble reflektert hundrevis av ganger i sin rosenrøyde fløyelskjole brodert med gullpaljetter, en tilsvarende vest med rikt kunstbroderi, sorte atlaskbukser, sydde kniplinger, briljantspenner, en kostbar ring på lillefingeren, og på den andre hånden hadde hun en ring med en overflate av hvit taft dekket med hvelvet krystall. Han ville se alt hun hadde, hun reiste seg opp, stilte seg foran ham, han undersøkte lommene hennes, han fant snusdåser, en flakong, et etui til tannpirkere, en teaterkikkert, lommetørklær med balsamiske dufter, han studerte alle kostbarhetene hennes, to nydelige forseggjorte ur kjedet sammen med signeter, og kjeden var full av små diamanter. I en sidelomme fant han en liten engelsk pistol i stål.
Det er nydelig hadde han sagt, men det nådde ikke opp mot henne.
Hun hadde fått alt av sin elsker.
La meg få gå inn og ta av masken, hadde hun sagt.
Han skulle nyte henne.
Han gjorde det. I syv timer.

Hitler selv visste at han aldri kunne vinne folket gjennom argumenter. Det skrevne ord var for ham ubrukelig, fordi det ikke førte til noe. Hitler søkte handling, han ville ha forvandling, og den fant sted i øyeblikket, gjennom mennesker. Et innlegg i avisen mot det ene eller det andre, som ble møtt med et svar i en diskusjon som gikk fram og tilbake, var meningsløst, det var bare ord. Selv i sin bok, Min kamp kommer han hele tiden tilbake til si mistro til det skriftlige. Min kamp handler om hvordan et samfunn kan forandres fra grunnen av, og i det er den ikke fanatisk, men praktisk.

Der lå de begge to, sov så fredelig, men det som var rart og som jeg aldri hadde sett, var at bestemor lå med hodet på bestefars arm. Slikt trodde jeg ikke gikk an med voksne folk.

Landskapet har revet seg løs. De forskjellige delene beveger seg eller står stille for seg selv. Bakken strekker seg fra rododendronbuskene foran østgavlen og ender bak klessnoren og eiketrærne. Én bevegelse. Jordet bakenfor, der snøen legger seg i striper, en annen. En sommer et bål, som man senere forstår er et menneske. En latter over at man kan bruke tiden sin på å late som det ene og det andre. Kunsten. Teateret som vinner land. Og en følelse av at man likevel har et ansvar.

Jeg husker at jeg satt med hodet bøyd mellom knærne. Holdt hendene for ørene for å stenge klirringa fra flaskene og musikken ute. Da var jeg fire år.

Jeg la Roman med kokain oppslått på bordet og tok et par nummer av Vinduet og la ved siden av, det ene oppslått, det andre ikke. Tre oppslåtte bøker virket for mye, det så nesten arrangert ut, men to oppslåtte og en ikke-oppslått kunne ingen mistenke, det var perfekt.
En times tid senere, mens jeg satt og forsøkte å skrive, ringte det på. Yngve og Asbjørn stod på trappen. Det var noe rastløst over dem, fornemmet jeg, de ville allerede videre.
– Morsomt at du kom til Bergen, Karl Ove, sa Asbjørn og smilte.
– Ja, sa jeg. – Kom inn!
Jeg lukket døren bak oss, de stod midt på gulvet og så seg rundt.
– Du har fått det fint her, sa Yngve.
– Mm, sa Asbjørn, – Skikkelig fint sted å ha hybel på. Men du?
– Ja? sa jeg.
– Den Lennon-plakaten, den må du ta ned. Det går ikke.
– Å? sa jeg.
– Det er sånt man holder på med på gymnaset. John Lennon. Å fytti helvete.
Han smilte da han sa det.
– Er du enig? sa jeg og så på Yngve.
– Selvfølgelig, sa han.
– Hva skal jeg ha i stedet, da?
– Hva som helst, sa Asbjørn. – Bjøro Håland er bedre.
– Jeg liker egentlig The Beatles, sa jeg.
– Det mener du ikke, sa Asbjørn. – Ikke The Beatles, vel.
Han snudde seg mot Yngve og smilte igjen.
– Jeg syntes du sa at lillebroren din hadde så bra musikksmak? At han hadde sitt eget radioprogram?
– Ingen er perfekt, sa Yngve.
– Sett dere ned, da, sa jeg. Selv om jeg hadde blitt satt ut av det med Lennon-plakaten, og var varm i hodet, siden jeg hadde forstått nøyaktig hvorfor det var feil i det samme øyeblikket Asbjørn hadde sagt det, selvfølgelig var det gymnasialt, var jeg fortsatt stolt over å ha dem her, på min egen hybel, omgitt av mine saker.

Odd Rustad står og ser utover fjorden, det strammer i magen, romsterer der inne. Han blir gående fram og tilbake, klarer ikke å roe seg ned, få dagen ut av systemet. En sur smak siver fram i munnen, han spytter. Og så kommer det. Han bøyer seg ned bak en busk, huker seg framover, kroppen i spenn. Han brekker seg, lar det renne ut av ham. Det renner ned på bladene og samler seg i en dam. Stanken er stram, intens. Han kaster opp til det bare er vann igjen, sur galle fra bunnen av magen, det siste slammet kommer ut med en brekende lyd. Så retter han seg opp, tørker seg rundt munnen med jakkeermet. Han ser skipet ute i Oslofjorden. Klokka er snart halv fire. Pusten går roligere. Han samler tankene, plukker dem opp som tørre blader, en etter en. Når han sto der i går, utenfor den døra. Han burde ha banket på. Uansett. Han skulle ha banket på den døra. Idet Odd Rustad setter seg inn i bilen, tar han en beslutning. Han starter motoren, bilen ruller, tanken er klar.

Hun var nervøs den dagen hun gikk til teatret. Kostymet hadde hun pakket inn i gråpapir, pent sammenbrettet. En sekretær i stram drakt med små runde briller tok imot henne, smilte og ba henne følge med opp til systua. Der ventet herr Østli, fortalte hun, det var han som ansatte. De gikk opp de teppebelagte trappene, inn på systua. Her var det rader med symaskiner, bokser med trådsneller, den ene veggen var dekket av stoffruller, i et hjørne ble det tatt mål av en skuespiller mens han trallende varmet opp stemmen. Lyset sto inn gjennom de ovale vinduene, det luktet søtt, parfyme og teatersminke, noen av sydamene kikket bort på henne da hun kom inn, Helene sto bak et bord og målte opp et rødt fløyelsstoff, hun nikket optimistisk. Herr Østli satt bak et skrivebord. Uten å se opp, ba han henne sette seg, sekretæren trakk seg forsiktig ut av kontoret. Sonja la pakken i fanget, hun svettet i håndflatene, kjente at gråpapiret ble mykt under fingrene, klamt, herr Østli satt fordypet over en bunke papirer. Han så ung ut, yngre enn hun hadde sett for seg, det mørke håret klistret seg inntil hodet, sirlig gredd, ansiktet var smalt, nesa rett. En sigarett lå halvrøkt i et askebeger, røyken steg opp i en tett stripe.
– Så De er på jakt etter arbeid? sa han, fortsatt med blikket festet på papiret. – Hvorfor ønsker De å komme til teatret?
– Fordi det er min store drøm, sa Sonja, med klar stemme, overrasket over seg selv, det virket plutselig så enkelt, så tydelig og selvsagt.

Dørene går igjen med et smell. Det blir helt mørkt. De venter på vann. I lange sekunder. Flere roper. Skriker høyt. Sonja står stille. Munnen lukket. Miriams hode mot magen. Det myke håret. Fortsatt mørkt. Helt svart. Og umulig å trekke pusten.