Bokelskere.no

Å sette kryss i kalenderen er den ene måten å være sikker på at tiden går. Den andre måten er å sette seg under slaguret i stua og følge med på hver gang storeviseren flytter seg, noe den gjør en gang i minutter

nabovarsel:
øyredøvande
stille
torsdag 02.00

Jeg skulle fulgt deg mot lyset
Jeg skulle fulgt deg ned
Jeg skulle hentet deg opp, Orfeus

• En gang vil jeg få en dråpe i munnen min og jeg vil huske
  Det skal være den viktigste dråpen skal være den dråpen som skiller mellom liv og død
• Den livgivende dråpen sæd som befrukter meg
• Å det her hadde vært et fint sted å stoppe
• Kanskje vi stopper nå
• Stopper der
• Den livgivende dråpen
  kanskje det var den dråpen du spyttet ned i døden som skulle komme opp igjen som sæd
• Liv

Det var noe forlokkende ved det å være politisk radikal, slik den hovedpersonen var, eller ble, i løpet av boken, ja Toralf Enstad kunne faktisk kjenne en lystfølelse ved tanken på å innta en slik omveltningshungrig holdning til det etablerte, ikke i form av å bli tilhenger av revolusjon, det ble for drastisk, og for fjernt, noe som hørte hjemme på et annet sted og i en annen tid, men likevel; innta en posisjon på siden av hovedstrømmen, hvor han kunne danne seg et overblikk over situasjonen og felle sine kritiske dommer over ordninger og oppfatninger som av en eller annen grunn hadde blitt rådende, men som ikke egentlig var til samfunnets beste, og på den måten bidra til forandring i retning av noe bedre. Han husket at boken han hadde lest sluttet med at hovedpersonen ringte på dørene til folk for å selge dem Klassekampen, at det ble konsekvensen han trakk av den nye politiske innsikten han hadde fått, og et slikt valg kunne Toralf Enstad godt forstå, nå da han tenkte på det om igjen, selv om han ikke egentlig så for seg at det ville bli hans løsning, hans fremgangsmåte.

Jeg har et konkret forhold til det å skrive. Journalistikk er et håndverk, og i verktøykassen har vi tre essensielle “verktøy”. Kan jeg se for meg noe? Føler jeg noe? Forstår jeg noe? Se, føle og forstå. Kort sagt: En person handler (vi ser for oss noe), reagerer på noe dramatisk (skaper følelser, tanker) og hva dette sier noe om (forståelse/overbygning).
Jeg vil snakke mest om følelser. Følelser verker under 22. juli-saken. Men hvorfor være så opptatt av følelser? Følelser er føleri, veikt, ullent, privat, ukeblad, feminint. Mens hard news, tall og fakta? Rasjonalitet er hardt, smart, tydelig, maskulint. Slik har mange tenkt. Men det er jo bare vås fra folk som later som de har peiling. Selv noe så potensielt intellektuelt som et “eureka”, en erkjennelse av kunnskap, skaper en følelse. En rusfylt aha-opplevelse.
Følelsene er menneskets grunnmur. De er det fellesmenneskelige. Gjennom følelser tar vi verden inn og handler i den. Gjennom følelser forstår vi andre. Det er noe av årsaken til at jeg leter etter følelser. I meg selv og i andre. Jeg leter etter glede. Sorg. Frykt. Håp. Redsel. Samhold. Ensomhet. Savn. Jeg leter etter bilder som uttrykker følelsene. Det er ikke med intellektet vi forstår at angrepene på Utøya eller regjeringskvartalet var grusomt. Fornuften vet at det var forferdelig, men griper oss ikke. Men følelsene forteller det til kroppen og gjør deg kald eller stum eller rasende eller får deg til å grine. Følelsene skaper et 1:1-forhold mellom journalisten og leseren. Føler jeg noe i retten, noterer jeg det (F.eks: blir kvalm. HERREGUD FOR EN IDIOT! Vil bare grine. ENDELIG HÅP! klarer ikke mer. Er utmattet.) Når jeg etterpå leser notatene, prøver jeg å frembringe den følelsen. Ser, føler eller forstår jeg noe, vil leseren kunne se, føle og forstå det samme.

"22. juli er vårt sår. Såret banker, klør, gror, men åpnes. Tiltalte har kastet en forbannelse over Norge, gitt oss uendelige muligheter til å såre. Debatter om innvandring, kritikken av politiet, av AUF-ledelsen og psykiatrien røper et såret folk. Blodet banker mot såret. Det åpnes, verk kommer ut.
Et håp. La oss vente noen sekunder før vi smeller til, før vi håner en motstander eller tungpustet går inn i nettdebatten. Vente, puste ut og tenke: Hva skriver jeg nå? Kritiserer jeg redelig? Eller sårer jeg? Sårer jeg fordi jeg selv er såret? Pust, tenk. Ondskap skal ikke forstås, den skal unngås. Pust, tenk."

Njaal heiste på skuldrene. Politimann. Det hørtes så barnslig ut nå, som noe en unge drømmer om. Politiførstebetjent, politietterforsker, eller bare etterforsker hørtes litt mer voksent ut, men Alexandra insisterte på å bruke ordet politimann. Det var aldri Njaals drøm. Ikke engang da han var femten år gammel og både pappa og storebror var politimenn. Naturlig nok så han opp til dem begge, men ikke på grunn av yrket deres. Da Njaal var atten, døde faren på jobb. Det skjedde ikke mens han forsøkte å avverge et ran eller under en høyastighetsforfølgelse, selv om det skjedde bak rattet på politibilen. Han var alene i den og hadde akkurat tatt imot to hamburgere, pommes frites, en liter cola og en stor firkløver til dessert fra en snackbar på Minde i Bergen. Han satte fra seg maten i det tomme setet på passasjersiden, og klarte akkurat å løsne bilen så den rolig trillet noen meter før hodet hans datt forover og aktiverte hornet. Hjertestans.

Øvelse og prøvelse

Ikke stikk fingeren din i støpselet,
sa Mor. Du kan få støt,
& hvis det ikke dreper deg, kommer
du til å få en masse statisk elektrisitet i håret.
Det er ikke sikkert du får det ut med shampoo.
Håret kommer til å stå rett opp på hodet ditt,
og alle vil skjønne hva du har gjort.
Hvis Gud ikke ville at du skulle ha krøller,
ville Han gitt deg til en annen mor.
Men Han ga deg til meg, & jeg spør meg hvorfor.
Jeg gikk i tempelet. Jeg ba mine bønner.

Min døde gullfisk

Jeg ønsket meg en alligator som kjæledyr.
Men foreldrene mine ga meg en gullfisk.
Da den døde, skylte min mor den ned i toalettet.
Hun sa at en katt kom til å grave den opp
og spise den hvis vi begravde den i bakgården.
Jeg var sint på min far fordi han gikk
på do ti minutter etter begravelsen.
Han hadde ingen respekt for den døde.

Deformert finger

Ikke stikk fingeren i ketchupflasken,
sa Mor. Den kan sette seg fast, og du blir nødt
til å vente på at faren din skal komme hjem og
dra den ut. Han
kommer ikke til å bli glad for å finne en skitten
negl svømmende i ketchupen som han skal
ha på hamburgeren sin.
Han kommer til å rykke den ut så hardt
at du aldri noen sinne vil kunne gå med ring
på den fingeren.
Og hvis du får en kjæreste og dere holder hverandre
i hendene, blir hun nødt til å spørre om hvorfor
en av fingrene dine er deformert, og du blir nødt
til å fortelle henne at du ikke hørte på din mor,
men insisterte på å leke med ketchupflasken,
og hun vil tenke, han kommer antakelig ikke
til å høre på meg heller, og hun vil
skyve hånden din vekk.

Smuler

Ikke spis mat på rommet ditt,
sa Mor. Da kommer det enda flere insekter.
De er avhengige av folk som deg.
Hvis ikke sulter de.
Men hvem vil du egentlig gjøre lykkelig,
din mor eller en haug med maur?
Hva har de gjort for deg?
Ingenting. De har ingen følelser.
De spiser godteriet ditt. Allikevel
behandler du dem bedre enn du behandler meg.
Du mater dem hele tiden.
Men du gir aldri noe til meg.

Avkuttet arm

Ikke stikk armen ut av vinduet,
sa Mor. En annen bil kan komme snikende
bakfra og kutte den av. Da blir faren
din nødt til å stoppe, legge den avkuttede
delen i bagasjerommet og kjøre deg til
sykehuset.
Det er ikke slik at du kan settes sammen
like enkelt som teleskopet ditt.
En doktor blir nødt til å sy armen på igjen.
Du vil ikke kunne gå med korte ermer.
Du vil ikke like at noen ser stingene.

Så man den, så man også alle menneskene som kom hit og gråt i løpet av en dag, og forstod at ens egen sorg ikke var unik, ikke var enestående, og dermed ikke særlig verdifull.

Frå eit indre bilde

Kvinner hentar ned
gylne fuglar
Slepper dei ut
når morgonljos vaknar
Stend att
med ei sorg

For tiden hadde alle med Alzheimers de samme utsiktene, enten de var åttito eller femti, enten de var anbrakt på Mount Auburn Manor eller var professor i psykologi ved Harvard universitetet. Den brølende brannen fortærte alt. Ingen kom seg ut med livet i behold

Tilpasning gjennom dialog

Hadde lovverket forutsatt 50/50 omsorg for barn, med delt bosted som basismodell, som obligatorisk løsning umiddelbart etter samlivsbrudd, tror jeg at man ville spart mange rettssaker og langtrukne prosesser mellom foreldrene. Det er den beste løsningen å starte fra og måle seg og sin virkelighet opp imot.
Det bør naturligvis være mulig å avvike fra 50/50 og blir det valgt andre løsninger må ikke det ses på som et nederlag. Det beste skal selvsagt ikke bli det godes fiende, og veien til helvete er som kjent brolagt med gode hensikter.
For all del, og heldigvis, ingen av oss er like. Dette burde også loven kunne ta høyde for, og gi foreldrene muligheter for å inngå alternative tilpassede avtaler. Men avtalene skal være resultat av dialog, samarbeid og realitetsorientering.

Poeten beskriver sitt hjerte for henne

Mitt hjerte er ikke av stein
Mitt hjerte er ikke av gull
Mitt hjerte er mer som den fuglevingen
i kjeften på katten der borte

og du er kattepusen min

Tom Lotherington

Jeg syklet samtidig som jeg så for meg et fotografi Val hadde vist meg inne på biblioteket, et fotografi av en ung nordvietnamesisk soldat som ligger død på slagmarken, med en pose patroner og et fotograf av en ung kvinne ved siden av seg, eller rettere sagt: ved siden av liket av ham – på den sølete bakken. Dette bildet hadde gjort et sterkt inntrykk på meg, og Val hadde sagt at det var noe skremmende ved å måtte konstatere hvilken rolle den rent estetiske løsningen spilte ved et slikt fotografi; med andre ord, hadde Val sagt, hvis dette bildet ikke hadde vært så fengslende i estetisk forstand, med sin stramme klare fokus på den falnes ansikt, og hender, patronene og bildet av den unge kvinnen, alt sammen fortettet innenfor bildets rektangulære flate, ville det neppe ha vakt noen oppsikt, eller blitt kjent. Val virket urolig. Jeg syklet videre og grunnet over denne dype uroen som Val hadde gitt uttrykk for. Han hadde pekt på at fotgrafiet av den falne nordvietnameseren utmerker seg med sitt rytmiske samspill mellom lyse og mørke felter, og patronene, som ligger i en haug, gjentar fingrenes former hos den falne. Val hadde sagt at vår kulturs estetiske bilder vegeterer på det onde, uten virkelig å kunne gripe det, og denne tanken, som jeg ante at jeg bare til en viss grad kunne forstå, sto for meg nå mens jeg syklet, og jeg fikk en fornemmelse av å måtte sykle fort, vekk.