Bokelskere.no

Forbindelsene mellom fotball og filosofi er utallige. Uten renessansetenkeren Niccolo Machiavelli (1469-1527), ville vi ikke hatt den beregnende råtassen og fornærmeren Marco Materazzi, mannen som fikk det til å koke over for Zinedine Zidane under VM-finalen i 2006. Den italienske midtstopperen er en trofast disippel av Machiavellis grunntanke om at man må forholde seg til verden slik den er, ikke slik den burde være. “Den som i all sin ferd går inn for å være god blant dem som ikke er det, vil gå under,” skrev tenkeren fra Firenze for mer enn 500 år siden. Bedre kan ikke ideologien for den pragmatiske italienske fotballen oppsummeres. Den har i flere tiår vært machiavellisk, det vil si til fingerspissene resultatorientert og kynisk.

Kampkåte krigere

Den fjerde gruppen stod fortsatt steilt mot hverandre om barna ett år etter det første intervjuet. Gruppen ”kampkåte krigere”, var preget av dårlig kommunikasjon og dårlig samhandling og klynget seg til gammel urett .
Ahrons mener denne gruppen var sterkt knyttet til hverandre, som ektefeller avhengige av å krangle, og tanken går til August Strindbergs kjente drama Dødsdansen.
Utrolig nok kanskje, gikk en tredjedel av disse over til gruppen ”korrekte kolleger”,

Dykkere, det er så langt ned man kan komme. Astronauter, det er så høyt man kan komme. Seilskuter, det er noe langt inni historiens dyp. Og luftskip, det er verdenen som ikke ble

Det litterære kunstverket er altså en “oversettelse” av alle de livets avleiringer som ligger lagret i dypet av forfatteren, alt som finnes i den fortid som han trodde var tapt, men har funnet igjen, og da er alt relevant, ikke bare tiden han har brukt til å studere kunst og arkitektur eller gruble over skjønnheten i naturen, men også all den tid han har kastet bort på endeløse middagsselskaper og håpløse kjærlighetsforhold. Alt blir materiale for kunsten, der kjærlighetens smerte forvandles til gleden ved å forstå kjærlighetens lovmessighet. Når lidelse blir glede, er det gjennom intelligensen, som under følsomhetens og følelsens tvang forvandler det partikulære (min lidelse) til det generelle (vår lidelse), slik alkymisten gjør et simplere metall om til gull. Kunstverket er altså en fremstilling av livet, men i oversatt form, og det blir kunst ved sin forskjell, den som gjør at vi kan kjenne igjen samme kunstner i hans forskjellige verk. Kunstverket beror på både forskjell og repetisjon.

Det lukter ikke lenger mor
av kåpa. Jeg står ved hesten og smiler
med fluer i lommene, hendene
som peisvarmen i en hytte
ingen har vært i på lenge.
Snart svirrer og surrer de. Flyr
hit snart dit.
En godværsky driver over hestens blikk.
Det kribler i fingertuppene.

-Land, land, ropa Ingolfur, han og kameratane for fram i båtstamnen og nidstirte mot landstripa langt der borte. I denne stunda var det ikkje lett med ord. Gutane stod tagale attmed rekkja og såg det ukjende landet stige or sjøen. "Sigurfari" gjekk med full fart. Den nye øya låg der så mørk mot det blå havet, men etterhvart kom ho meir tydeleg fram. Røyk var det ikkje å sjå nokon stad. Morgonsola fløymde no over dette særmerkte landet og sveipte det inn i sitt ljos.

-Det var jeg som ringte og slo alarm, sa han fort til Stein Holm. - En kar i froskemannsutstyr er blitt søkk borte. Har ikke vist seg på over tyve minutter. Jeg slo alarm for sikkerhets skyld. Han så spørrende på Stein.
-Det var vel riktig gjort?
-Absolutt, bedre å slå alarm en gang for meget enn en gang for lite, ropte Stein og satte luftslangen på plass i munnen mens han løp bort til fjellskrenten. Han spente blybeltet litt ekstra inn mens han sprang.
-Sist han ble sett, var han ute ved skjæret der, sa Bernt, som holdt seg ved siden av froskemannen.

Kontoret lå i annen etasje og hadde en ubestemmelig lukt av elde. Som om all forgangen aktivitet i bygningens hundre og femtiårige historie hadde avsatt sin særegne odør i den. Jeg åpnet vinduet og festet luftekroken og lot et friskt vindpust slippe inn. Så satte jeg meg ved skrivebordet og kikket på papirbunken som ventet. Jeg hatet stress. Det stresset som hjemsøkte meg som en ond ånd hver måned – på fagspråket het det deadline. Skulle KrimMagasinet komme ut første onsdag i neste måned, måtte trykkeriet ha stoffet tidlig neste uke, og i dag var det fredag, og jeg slet med å fylle de åtteogseksti sidene. Grensene kunne tøyes en dag eller to, men ikke lenger, og ikke for ofte, hvis jeg fortsatt ville stå på god fot med typografen.

eg pressar
meg ned i kroppen min
og alt som ikkje passar
tyt ut

nervane
er kun cellofan
som knitrar
under opning

berre når eg er
naken
heng eg saman

kjensla av at verda
består av
dei som skyt kvarandre
og dei som pussar opp

mitt pågåande prosjekt
å bli kyborg
nærmar seg slutten
eg vaknar med leidninga
i munnen

eg saknar mitt eige selskap
skulle sett at det var to av meg
som sat i vindaugskarmen
og visste nøyaktig kva vi tenkte
og kva vi følte