Bokelskere.no

hvordan kan jeg hjelpe deg, ville mora spurt, men hun vet ikke hvordan, og derfor er hun stille.

Noen ganger kommer kjærligheten snikende og noen ganger kommer den som lyn fra klar himmel

Når det er stille blir hun tvunget til å tenke i lange baner, tanker oppå tanker oppå tanker som legger seg etter hverandre i kø og aldri stopper.

Man kan ikke gå rundt og være redd for sin egen mor (sånn som mødre er redd for sine døtre) når en mor er det eneste man har,

Mennesker med funksjonsnedsettelser er ekstremt synlige. De blir umiddelbart definert av sin kroppslighet

Når man stirrer ned i avgrunnen, da stirrer avgrunnen tilbake.

Tidvis glemmer jeg at jeg er funksjonshemmet. En del av meg vet det alltid, slik jeg vet at jeg er en førti år gammel mann, at jeg er gift med Ida og far til Alexander. Rullestolen og hjelpemidlene bruker jeg slik jeg bruker ytterjakken eller solbrillene mine; jeg tenker like lite på dem. Sårbarheten og risikoen blekner og blir gjennomsiktige. Jeg kan være i det livet jeg elsker, i familielivet og i det skrivende livet. Jeg kan hvile i et jeg, i en kropp, som bare er meg. Men verden glemmer aldri.Den bare venter på en god anledning til å gi meg en påminnelse.

Hun var mer enn klar over hvor farlig en varm seng er for et nedstemt mennesle

Når pengene først får gripetaket om et menneske, da er det party i begjæret

Det er ikke så lett, heller, tenkte hun, å leve ditt eget liv, selv om du er den eneste som får muligheten til det

Når du selv ikke er tilbudt kjærligheten, er det både godt og fryktelig å betrakte andres

Mor vendte livet ryggen og ville ikke mer

Tidens fremste egenskap er altså å være forbi.

Sykepleiere skal ikke ha tatoveringer. Mine forventninger har begynt å ligne fordommer

Og brystet mitt vil eksplodere, akkurat sånn det gjorde den dagen han spurde om eg ville være kjærasten hans og eh sa ja og alt låg framfor oss ned doggperler på. Det er ikkje doggperler på ting lenger. Men dei er ikkje vekke. Dei finst en plass i lufte, dogg fordampar når sola stig

Han forstår det ikkje, han som ikkje har vakse opp med det. Dei som ikkje har lært seg å synge høgt frå dei kom inn døra heime så foreldra skulle slutte å krangle før ein kom, dei som ikkje reagerer på lydar og luktar heilt ut av det blå, som gjer ting dei ikkje forstår fordi kroppen reag rer lenge før hovudet, dei ser ikkje problemet med å berre be far sin på fest

Senere i livet. Pappa døde, og jeg begynte å gå i terapi. En gang i uka i to år gikk jeg og pratet. Jeg snakket mye om mamma. Men ikke en eneste gang røpet jeg hemmeligheten. Så sterk var overbevisningen: Ingen må vite. Ikke engang terapeuten min

Hele spillet forandret seg. Alt ble usikkert. Denne overgangsfasen var forvirrende. Alt jeg hadde lært meg om å være barn i denne familien, gjaldt plutselig ikke lenger. Jeg skjønte gradvis at den mammaen jeg en gang hadde, ikke helt var der lenger. Jeg hadde en ny mamma, og hun hadde nesten aldri tålmodighet med meg. Denne nye oppførselen var underlig for oss brødrene. Vi lærte oss den, men vi forsto ikke

Jet lurer på hvorfor taushet er lyden av vårt undertrykte raseri

Inne i meg fins det et tomrom som også tar plass