Bokelskere.no

Vi var mange som la identiteten vår i det, å være flink.

I San Francisco, denne gangen som ellers, var det en liten asiatisk mann som trillet meg. Over hodet på oss begge ruvet stangen som var festet til rullestolen. Den gjorde det lettere å få øye på de andre rullestolene, dem vi hadde passert på veien til passkontrollen, de som sto parkert inntil korridorveggene med passasjerene sine, eldre mennesker som ikke hadde protestert, eller ikke protestert høyt nok, mot å bli etterlatt der.
Det er viktig, i disse situasjonene, å ta ordet tidlig. Å fange blikk, å snakke høyt og klart. Å vise at du er tilregnelig, det vil si, motbevise antagelsen om at du ikke er det.

Det er viktig, i disse situasjonene, å forbli rolig. Jeg har sagt dette til Ida, igjen og igjen. Det er ingenting å vinne på å protestere eller heve stemmen. Ikke på noen flyplass, ikke i noe land. Ikke når de kjefter på oss for å ha gått i feil kø med rullestolen. Ikke når de har glemt å bestille ambulift ute på rullebanen og jeg må opp trappen, etter beste evne, med så mye hjelp som vi kan mønstre.For vi trenger den hjelpen, om vi skal med flyet. Det er vi som har problemet – som er problemet. Vi har ikke råd til å legge oss ut med noen, vi har ikke råd til å være sinte. Det vi må gjøre, er å snakke med rolig stemme, vi må smile, men ikke smile for bredt. Vi må oppføre oss som om vi trives med å være maktesløse.

Vi forestiller oss at det er riktig å være én slags kropp og galt å være en annen, slik Aristoteles forestilte seg at kvinner er ufullendte menn. Og jeg vet hva det er å føle seg ufullendt. Den som er ufullendt, må alltid prøve hardere.

Det var mange som aldri begynte å studere eller som ikke maktet å fullføre graden, som var utmattede eller hadde for sterke smerter, som hadde plutselige eller langvarige sykehusopphold, som hadde blitt felt av den doble uforutsigbarheten, i kroppen og i byråkratiet.

Alle normale kropper er like, alle avvikende kropper avviker på hver sin måte.

Jo større antallet, alvorlighetsgraden eller variasjonen i avvik er hos en gruppe individer, jo mer virkningsfullt er det å minke andelen avvik i gruppen, eller å kompensere med positive kjennetegn

Og dette er riktig nok.
Det visste både Halvor og jeg, som søkte til akademia fordi vi visste at vi der kunne kompensere med våre positive kjennetegn, med våre intellekter og våre universitetsgrader og vår familiebakgrunn og vår kulturelle kapital, med alle de ressursene som gjorde oss ikke bare til funksjonshemmede, men til funksjonshemmede hvite menn fra middelklassen. At det gjaldt å få styrken til å trumfe svakheten.

Jeg følte meg nervøs da. Og Halvor vet umiddelbart hva jeg tenker på. Han vet at når en ung mann sitter i rullestol og venter ved et bord, og en annen ung mann går ustøtt og slepende bort til ham og setter seg ned, da skjer det noe, da er de langt mer synlige enn de ville ha vært hver for seg, da har annerledesheten deres økt,

Og når hun etter åtte minutter åpner lokket og ser de to strekene, blir hun ikke fylt med smil og glede, heller ikke fortvilelse, men en følelse som er vanskelig å sette ord på. Kjenner hun på angst? Likegyldighet? Tomhet, er det en følelse?

Politiet spør om han kjenner til bla bla bla denne komasituasjonen, om han kjenner noe til for eksempel leiligheten eller pakistaneren Ousman(lav og litt feit, men egentlig en forsiktig gutt som aldri fikk det til, hva da, alt sammen, skole og vanlig jobb og sånt)

hvordan kan jeg hjelpe deg, ville mora spurt, men hun vet ikke hvordan, og derfor er hun stille.

Noen ganger kommer kjærligheten snikende og noen ganger kommer den som lyn fra klar himmel

Når det er stille blir hun tvunget til å tenke i lange baner, tanker oppå tanker oppå tanker som legger seg etter hverandre i kø og aldri stopper.

Man kan ikke gå rundt og være redd for sin egen mor (sånn som mødre er redd for sine døtre) når en mor er det eneste man har,

Mennesker med funksjonsnedsettelser er ekstremt synlige. De blir umiddelbart definert av sin kroppslighet

Når man stirrer ned i avgrunnen, da stirrer avgrunnen tilbake.

Tidvis glemmer jeg at jeg er funksjonshemmet. En del av meg vet det alltid, slik jeg vet at jeg er en førti år gammel mann, at jeg er gift med Ida og far til Alexander. Rullestolen og hjelpemidlene bruker jeg slik jeg bruker ytterjakken eller solbrillene mine; jeg tenker like lite på dem. Sårbarheten og risikoen blekner og blir gjennomsiktige. Jeg kan være i det livet jeg elsker, i familielivet og i det skrivende livet. Jeg kan hvile i et jeg, i en kropp, som bare er meg. Men verden glemmer aldri.Den bare venter på en god anledning til å gi meg en påminnelse.

Hun var mer enn klar over hvor farlig en varm seng er for et nedstemt mennesle

Når pengene først får gripetaket om et menneske, da er det party i begjæret

Det er ikke så lett, heller, tenkte hun, å leve ditt eget liv, selv om du er den eneste som får muligheten til det