Bokelskere.no

Små barn blir fortsatt slått og kuet- og noen kaller det oppdragelse

Barn som krenkes, slutter ikke å elske sine foreldre, lærte jeg. De slutter å elske seg selv

Min fars månedslønn rakk langt her. 1000 norske kroner kunne ganges med 16, til 16000 rupis. I alle disse årene hadde han finansiert bygging av hus, store bryllup, butikkåpninger og skolegang for hele slekten. I Norge var han en minoritiet, et innvandrerproblem og en utgiftspost. I denne delen av verden var han en bemidlet mann. En velgjører med svært godt omdømme.

Forbrytelsen min var å fortelle videre om den voldelige barneoppdragelsen. Jeg ‘snitchet’, brøt en pakt, vanæret familiens navn. For det som skjer i hjemmet, skal forbli der, bak lukkede gardiner

Flokken er for mange en garanti for å overleve. Men den kan også være bølingen som ikke lar deg puste

Hjemme hadde jeg vært en byrde. I barnevernet var jeg blitt et problem

Hvorfor er det å være i jobb ensbetydende med å være av verdi? Hvorfor er det så viktig at funksjonshemmede skal være i jobb når «den funksjonshemmede» er en kategori og en rolle skapt av den industrielle kapitalismen, når dette er kategorien for de menneskene som arbeidsmarkedet ikke vil ha?

Først da kunne jeg tillate meg å bli sint, slik jeg egentlig blir sint, blir rasende, hver gang jeg møter de delene av verden som ikke lar meg være far, hver gang jeg oppdager at bilen som kan frakte rullestolen mangler barnesete, hver gang jeg oppdager at familielugaren er for de andre familiene, at jeg er en ekstrautgift, en brannfare , en sikkerhetsrisiko, at jeg er noens dårlige dag på jobben, et stykke usynlig arbeid som ingen vil utføre

Jeg minner meg selv om hvor forskjellige vi likevel er, uansett hvor mange erfaringer vi har til felles. At funksjonshemning er ordet for én milliard mennesker, én milliard verdenserfaringer.

Mange år senere, da vi hadde blitt bedre i stand til å snakke om sårbarhet, sa en av vennene mine til meg: Det var jo ikke kjangs til å konkurrere med deg om å være kjapp i replikken.

Nei, jeg vet det. Det var meningen. Hast forbi, fyll tomrommet. Kanskje vil ingen legge merke til det åpenbare.

Vi var mange som la identiteten vår i det, å være flink.

I San Francisco, denne gangen som ellers, var det en liten asiatisk mann som trillet meg. Over hodet på oss begge ruvet stangen som var festet til rullestolen. Den gjorde det lettere å få øye på de andre rullestolene, dem vi hadde passert på veien til passkontrollen, de som sto parkert inntil korridorveggene med passasjerene sine, eldre mennesker som ikke hadde protestert, eller ikke protestert høyt nok, mot å bli etterlatt der.
Det er viktig, i disse situasjonene, å ta ordet tidlig. Å fange blikk, å snakke høyt og klart. Å vise at du er tilregnelig, det vil si, motbevise antagelsen om at du ikke er det.

Det er viktig, i disse situasjonene, å forbli rolig. Jeg har sagt dette til Ida, igjen og igjen. Det er ingenting å vinne på å protestere eller heve stemmen. Ikke på noen flyplass, ikke i noe land. Ikke når de kjefter på oss for å ha gått i feil kø med rullestolen. Ikke når de har glemt å bestille ambulift ute på rullebanen og jeg må opp trappen, etter beste evne, med så mye hjelp som vi kan mønstre.For vi trenger den hjelpen, om vi skal med flyet. Det er vi som har problemet – som er problemet. Vi har ikke råd til å legge oss ut med noen, vi har ikke råd til å være sinte. Det vi må gjøre, er å snakke med rolig stemme, vi må smile, men ikke smile for bredt. Vi må oppføre oss som om vi trives med å være maktesløse.

Vi forestiller oss at det er riktig å være én slags kropp og galt å være en annen, slik Aristoteles forestilte seg at kvinner er ufullendte menn. Og jeg vet hva det er å føle seg ufullendt. Den som er ufullendt, må alltid prøve hardere.

Det var mange som aldri begynte å studere eller som ikke maktet å fullføre graden, som var utmattede eller hadde for sterke smerter, som hadde plutselige eller langvarige sykehusopphold, som hadde blitt felt av den doble uforutsigbarheten, i kroppen og i byråkratiet.

Alle normale kropper er like, alle avvikende kropper avviker på hver sin måte.

Jo større antallet, alvorlighetsgraden eller variasjonen i avvik er hos en gruppe individer, jo mer virkningsfullt er det å minke andelen avvik i gruppen, eller å kompensere med positive kjennetegn

Og dette er riktig nok.
Det visste både Halvor og jeg, som søkte til akademia fordi vi visste at vi der kunne kompensere med våre positive kjennetegn, med våre intellekter og våre universitetsgrader og vår familiebakgrunn og vår kulturelle kapital, med alle de ressursene som gjorde oss ikke bare til funksjonshemmede, men til funksjonshemmede hvite menn fra middelklassen. At det gjaldt å få styrken til å trumfe svakheten.

Jeg følte meg nervøs da. Og Halvor vet umiddelbart hva jeg tenker på. Han vet at når en ung mann sitter i rullestol og venter ved et bord, og en annen ung mann går ustøtt og slepende bort til ham og setter seg ned, da skjer det noe, da er de langt mer synlige enn de ville ha vært hver for seg, da har annerledesheten deres økt,

Og når hun etter åtte minutter åpner lokket og ser de to strekene, blir hun ikke fylt med smil og glede, heller ikke fortvilelse, men en følelse som er vanskelig å sette ord på. Kjenner hun på angst? Likegyldighet? Tomhet, er det en følelse?

Politiet spør om han kjenner til bla bla bla denne komasituasjonen, om han kjenner noe til for eksempel leiligheten eller pakistaneren Ousman(lav og litt feit, men egentlig en forsiktig gutt som aldri fikk det til, hva da, alt sammen, skole og vanlig jobb og sånt)