Bokelskere.no

Og med vissheten følger den lammende tanke, at ingen, aller minst vi selv, har noe å stille opp mot den vei som alt er lagt,

Det er riktig som Gombrowicz skriver, at litteraturen har en dobbelt mening og en todelt rot. Den er på den ene siden en uegennyttig streven etter sannhet, på den andre siden et redskap i opphavsmannens personlige kamp for å posisjonere seg selv i samfunnet, i litteraturen, i historien. Den er skriving for skrivingens skyld, men også en måte å sikre sitt eget personlige drama et publikum på.

Verden ble delt i to. Og i ingen av dem kunne jeg trives.ikke i den der ute, hos de andre, hvor jeg ikke hadde tanker for annet enn alt jeg gikk glipp av, alt jeg skulle ha gjort, figurene jeg skulle ha malt, borgen jeg skulle ha bygget videre på, hærene jeg skulle ha stilt opp, slagene jeg skulle ha utkjempet. Og ikke i den der inne, hos meg selv, formørket sim den var av samvittighet for alt jeg ikke deltok i, alt jeg ikke var en del av, hele den menneskelighet jeg med dette lot meg utestenge fra

Smilet ditt er skjønt men
øynene lyver

når jeg skal sove klarer jeg ikke
verden holder meg våken

Ikke vær
redd
det er
barndommens musikk
som spiller
deg et puss

Hun kunne ha sparket Erlend på leggen om hun hadde nådd frem, hvorfor pokker skulle Frank Skår vite hvor mange soverom hadde, enn si få tankene brakt over på senger i det hele tatt. Han var kjapp til å trekke konklusjoner, den frekke københavnerhomsen.

Og hun visste ikke hva mer hun skulle gjøre for å lindre sorgen, annet enn å vende seg mot neste nattesøvn, trampe videre inn i neste morgen, neste dag, nye plikter og gjøremål, livet og livet og livet. Hele tiden dette helvetes livet som måtte leves.

og Laura Djupvik skriver
at hjertet er ingen logrende hund,
hun har kanskje rett.
Eller kanskje ikke,
kanskje hjertet bare har glemt
hvordan det er å logre,
at det sitter med slakk hale
og venter på noen,
slik hunder ofte gjør

og det gikk bra
helt til det ikke gjorde det lenger,
men det var ikke hjemmets feil,
For hjemmet hadde advart meg,
kysset meg på kinnet
og sagt at jeg måtte være forsiktig der ute,
at hvert skritt vekk førte med seg risiko,
at jeg aller helst burde holde meg hjemme,
slik alle helst burde holde seg hjemme
i hjemmene sine, i armkorker,
under det svake lyset av stuelamper

Jrg sier ja og ja og ja og ja,
for det går bra,
for det går bra så lenge det går bra,
og det går bra,
helt til den dagen jeg sier nei

for så lenge vi ler,
gråter vi ikke,
og så lenge vi ikke gråter,
går det bra,
hører vi til her,
og jrg kan sette over vannet
til potetene

Kan jeg noen gang unnslippe et hjem?
Den trange genseren, den stramme kragen?
Moren min med der fuktige hjertet sitt i hånden,
faren min og steintavlene
han bar ned fra fjellet?

Eller vil hjemmet følge etter,
finne meg uansett hvor jeg drar,
oppsøke meg om kveldene,
overtale meg,
leie meg tilbake
dit tankene går
når det blir natt

Hjem til personligheten min,
denne identiteten
som påstår at hun er meg,
som jeg trodde jeg hadde klart å riste av meg
på veien hjem,
det er derfor jet løp opp trappene,
men så vener hun på meg
rett innenfor døra,
og jeg som trodde jet kunne starte på nytt,
riste bekymringene ut av sengetøyet,
senke meg ned i sofaen,
lene meg inn mot sofaens skulder,
lukke øybene
og være en annen
Men det er hit jeg skal,
det er her hjemmet samler smulene mine

Gunnar Ekelôf sier
at vi kan være hjemløse hjemme

Jeg sa det til alle
Jeg hadde en lykkelig barndom,
sa jeg, vi hadde det så fint.
Moren min lagde fiskegrateng.
Men et sted der inne
står moren min og gråter,
tårene hennes sprer seg i elver,
elvene deler seg opp i deltaet,
fyller grunnvannsbassengene
under et helt rike
for her skal det aldri mangle,
her er det mer enn nok tårer å ta av,
mer enn nok til de neste generasjonene

Du tror kanskje hjemmet er det tryggeste stedet
i hele verden, at du bare kan låse døra,
men det er her ulykkene skjer,
det er her flest kvinner blir drept,
dyttet, slått, kvalt, stukket med kniv og skutt,
på soverommet, i stua, i gangen
på kjøkkenet, på badet
ved bordet, foran tv-en, ved vasken,
i senga, på gulvet,
hjemme ved peisen,
hjemme der hjertet er,
hjem, kjære hjem

En gang foreslo Aksel at jeg skulle la være å ringe henne overhodet, så kom hun til å ringe meg. Men på samme måte som med husarbeidet greide jeg aldri å holde meg lenge nok. Aksel da at når det gjaldt husarbeid, lot jeg ham ikke slippe til. Men hvor lenge er lenge nok? En gdng lå vi i det samme sengetøyet i to måneder, hvorpå jeg til slutt skiftet det, og Aksel sa:- men du kunne jo bare sagt fra. Jeg kunne ikke si:Du burde skjønt det av deg selv, for da ville Aksel ja svart:Men jeg er ikke tankeleser, slik han svarte moren sin når hun ble sur fordi han ikke av seg selv hadde ringt henne på morsdagen

Du skal ikke ha flere barn. Du skal ikke lenger være vordende mor. Du skal bare være mamma

Når de kommer opp, holder vi rundt hverandre, gråter, sier dette må gå bra, Silje er sterk. Hun er på sykehuset. I ett av verdens rikeste land. Men hva hjelper det med rikdom når kroppen ikke vil?