Bokelskere.no

The night is darkening round me

The night is darkening round me,
The wild winds coldly blow;
But a tyrant spell has bound me,
And I cannot, cannot go.
The giant trees are bending
Their bare boughs weighed with snow;
The storm is fast descending,
And yet I cannot go.
Clouds beyond clouds above me,
Wastes beyond wastes below;
But nothing drear can move me;
I will not, cannot go.

Emily Brontë (1818-1848)
England

From Great Short Poems from Around the World, Edited by BobBlaisdell,
Dover Publications, INC.

Because My Students Asked Me
what I would want them to do
at my funeral, I told them:
write & perform a collective poem
in which each of you says a line
about how I made you reach for stars
until you became them,
about how much you loved
to pretend
you hated me.
You mean even after you die
you’re going to make us do work?

• Taylor Mali - (U.S.A., b.1965)
• From Great Short Poems from Around the World, Edited by Bob Blaisdell
• Dover Publications, INC.

Er nok ikke en blodfan av bøkene til Jo Nesbø, men har likt Snømannen og Blodmåne, som var noe mørke. Så hvordan gikk det med Natthuset?

Et lite snev av krim
Natthuset er en enkeltstående bok og en bok som er noe uvanlig til Nesbø å være. Nesten som om det er et skriveeksperiment, eller noe. Mange har stemplet den som horror, men synes heller at det er spenningsroman med noen få horrorelementer. Man forbinder jo Nesbø mest med krim.Den har jo dog et snev av krim av seg, da noen kanskje forsvinner.

I Natthuset møter man fjorten år gamle Richard som har vært gjennom en del utfordringer allerede. Han mistet foreldrene sine i en tragisk ulykke, og derfor flytter han inn hos tante og onkel i Ballatyne. Richard vet at han ikke er populær, men han har noen få nære venner som han henger sammen med. I området er det et beryktet hus som visstnok står tomt, og som med mange slike tomme hus, oppstår det en del historier. Men er de sanne? Da Richard og en kompis tulleringer fra en telefonkiosk (hvis noen husker hva det er ...) , skjer det noe skrekkelig. Kompisen som ringer, blir nemlig spist opp av telefonrøret. Richard hører til og med bein som knaser, og spiserøret som smatter. Etter det blir kompisen meldt savnet. Politiet og andre mistenker Richard, siden han var den siste som så denne personen. Richard forteller sannheten mange ganger, men selvfølgelig er det ingen som tror ham.

Senere blir han også vitne til andre merkelige hendelser, og under en skolegjenforening mange år senere, da han kommer hjem som en berømt forfatter, får han godt mulig en del ubahagelige overraskelser.

Nesten som pensumlesing
Jo Nesbø skriver godt, han. Det har han vel alltid gjort, men det er ikke alt som fenger. Det gjorde ikke denne. Natthuset er på bare 219 sider, men likevel tok det flere dager å fullføre den. Det føltes ut som å lese pensum. Man vet man må lese det, selv om man kanskje ikke vil. Det er jo helst noe man ikke vil føle når man skal lese en bok. For er det noe jeg er allergisk mot, så er det pensum. Nå som man er ferdig med skoletiden, er det noe man helst vil slippe i ettertid.

Litt spesielt at en person blir spist opp av en telefon før, men har helt sikkert sett det på film. Så en pluss til kreativitet der, og Nesbø er god på å beskrive karakterer man ikke liker. Fikk ikke bånd til noen av dem, og det spilte ingen rolle hva som hendte med dem. Natthuset er en coming of age/oppvekst spenningsroman, men som føltes mer ut som en ungdomsroman. Så ikke den beste boka av Nesbø, dessverre. Men digger coveret. Det oser skrekk fra 80-tallet. En stilart som jeg har sansen for, og derfor jeg fikk veldig lyst til å lese den. Men håper på en mer engasjerende bok neste gang, samme om det er med eller uten Hole.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Velskrevet novellesamling og en god debutbok. Samlingen inneholder tolv korte noveller og er sånn sett ypperlig å bruke som en julekalender om man leser en novelle hver annen dag. Novellene handler om nærvær mellom mennesker, ensomhet og om lengsel og savn men også håp og optimisme. Noen er litt vemodige mens andre er nesten litt feelgood. Jeg liker at vi her treffer både barn,voksne og eldre mennesker.

Novellesamlingen anbefales på det varmeste!

Omtalen min kan leses her

Reisen til nattens ende (side 189).
Hovedpersonen Ferdinand kan virke både selvmedlidende og rastløs, men romanen har også en tydelig samfunnskritisk side. Beskrivelsen av arbeidsforholdene ved Fords bilfabrikk i Detroit framstår som et grotesk eksempel på «scientific management» med en personalsjef som høres ut som datatidens effektiviseringsguru, Frederick Taylor. Her ligger faktisk Céline noen år foran Charlie Chaplins film «Moderne tider» fra 1936. For mange amerikanere var 1920-årene gode tider, men Céline peker jo på at innvandrere uten engelskkunnskaper lett havnet på bunnen sosialt og økonomisk.

Syntes det blir drøyt å kalle det en heksejakt selv om Tone H gir beskjed om noe hun reagerer på her inne,har selv reagert på disse sitatene og synes ikke dette er rette stedet for disse så lenge de ikke er hentet fra en bok. Noe jeg forstod de ikke var. Nei,brukere av nettstedet styrer det ikke, men da mener du at man ikke kan reagere på ting? Hun har ikke et eneste sted påstått at hun styrer nettstedet eller setter premissene.

Det kunne knapt sies bedre i dag. Tenk på alle akademikerne som skriver artikler som knapt noen leser, men som teller med i å bygge en karriere.

En nydelig skrevet roman hvor vi får mange billedlige beskrivelser av både dyr,mennesker og natur. En eldre kar ser tilbake på livet han har hatt sammen med konen. I nabohuset like over jordet har det flyttet inn en ung kvinne og det oppstår et slags vennskap mellom disse, de beskivelsene liker jeg veldig godt.

Dette er en roman om kjærlighet, sorg og tap, og det hviler en mørk tone over den. Romanen er noe fragmentert, noe som er helt greit. Som roman fremstår den litt uferdig i mine øyne, og det blir for mange biter som leseren må komme frem til og pusle sammen selv. Noe som er utrolig synd for det er en godt skrevet bok,tidvis poetisk.

Jeg har fått tid til noe. Må bare nevne at en jeg kjenner som nesten aldri leser har blitt helt hekta på dette maratonet! :))

Håper du er bedre i dag Readninggirl30.
Denne helgen har jeg dykket ned i skal-leselisten…har funnet på noe genialt som gjør det særs spennende å ta en kikk inn i det sammensuriet, jeg velger meg en bokstav, denne gang L og ser hva som gjemmer seg der…Lewis,Jim: «Hvorfor treet elsker øksen», har fullstendig glemt alt om hvorfor jeg lagret den en gang men siden jeg jo ønsker å være standhaftig så ble den lånt på bibben i går. Faktisk virker den lesverdig og det blir jo artig å se etterhvert hvor det bærer hen.
Ha en hyggelig helg, kanskje med Fosse, 40-timersen…!

Reisen til nattens ende.
Enig med deg, Randi. Her det ikke langt mellom elendighet og humor. Forfatteren flytter sin helt eller antihelt raskt fra Frankrike til Afrika og videre til Amerika. Ankomsten til den «vertikale» byen New York ombord på en galei (!) er herlig friskt beskrevet. Céline gjennomfører glidende overganger mellom realisme og fantasi.

Det har bodd mennesker på denne landstripen øst ved Middelhavet i tusenvis av år. Også på 1800-tallet da Palestina lå under Det osmanske riket og den sionistiske immigrasjonen startet.

Ilan Pappe skriver:
«… som et land åpent for endring og modernisering, begynte Palestina å utvikle seg til en nasjon, lenge før sionistbevegelsen kom. (…) Som den rake motsetning til ørken, var Palestina en blomstrende del av Bilal al-Sham (landet i nord), eller datidens Levanten. Samtidig betjente en rik jordbruks-industri, småbyer og historiske byer en befolkning på en halv million, like før sionistene innvandret.
Ved utgangen av 1800-tallet var dette en anselig befolkning, hvorav som ovenfor nevnt, bare en liten prosentandel var jødisk.» (side 23)

Det var altså ikke Pappe, men sionistledere som tok i bruk uttrykket «et land uten folk til et folk uten land». Uttrykket skulle rettferdiggjøre den sionistiske immigrasjonen, og ble videre brukt aktivt i diskusjonene rundt opprettelsen av staten Israel, også av norske politikere og Israel-venner. Ideen om et folketomt Palestina skulle berede grunnen for opprettelsen av den nye jødiske staten. Dette er hva Pappe kaller en myte, og er en av de ti mytene om Israel han slår hull på i sin bok.

Ellers er jeg litt usikker på hvilken bok du sikter til Tralte. «The Innocents Abroad» av Mark Twain? Har du lest den? På siden din har du skrevet at du skal lese den.