Bokelskere.no

Skyggeadvokaten er et hurtigtog av en thriller, med interessante miljøer, og et plott som vekket nysgjerrigheten min fra første side

we must

we must bring
our own light
to the
darkness.

nobody is going
to do it
for us.

as the young boys
ski
down the
slopes

as the fry cook
gets his last
paycheck

as dog chases
dog

as the chessmaster
loses more than
the game

we must bring
our own light
to the
darkness.

nobody is going
to do it
for us.

as the lonely
telephone
anybody
anywhere

as the great beast
trembles
in nightmare

as the final season
leaps into
focus

nobody is going
to do it
for us.

Charles Bukowski (1920-1994)
Septuagenarian Stew - Stories & Poems

Science-fiction i Bygde-Norge.
Selv en traust snekker og familiefar har nok kreative evner til å lage seg en leirklump med uvanlige egenskaper, iallfall nok til å skape turbulens både i familien og ute blant bygdefolket. Faldbakken er en språklig tryllekunstner som gir liv til denne satiriske romanen.

Claire Douglas er kanskje ikke et navn man legger merke til, da hun skriver mer stillferdige thrillere.

Dette er den andre boka jeg har lest av henne. Tidligere har jeg lest Ung kvinne forsvunnet som var hennes debutbok, og må si at jeg likte Paret i nummer 9 bedre.

Overraskende funn
Paret i nummer 9 er om et ungt par. De er bare tjuefire år gamle, men de er allerede svært ansvarsfulle. Begge er i fast jobb, de har overtatt huset til Saffrons bestemor på landet, de venter et barn, og ting blir ikke helt det samme da arbeiderne finner to lik i hagen. Huset er i ferd med å bli pusset opp, og man vet aldri hva man kan finne da. De to skjelettene som ble funnet, skal ha ligget der i over tretti år. På grunn av funnet, vil politiet snakke med Saffrons bestemor, siden hun er husets eier. Problemet er at hun bor på et hjem fordi hun er dement. Hun har sine klare øyeblikk, men de forsvinner raskt. Det spørs hvor mye de kan stole på svarene hennes. Samtidig får Saffron og Tom besøk av Saffrons mor. Hun bor i Spania og ser dem ikke så ofte, men når hun besøker dem, kan hun ta noe plass. Vil ting roe seg ned for gravide Saffron, og er det å bo på landet egentlig idyllisk?

Dette er en bok som består av et stort persongalleri, og som hopper frem og tilbake i tid. Man blir blant andre kjent med en ung versjon av Rose, som er Saffrons bestemor, som møter mystiske Daphne. De innleder et forhold som de må holde hemmelig siden samfunnet hadde et snervert syn på den tiden, og det virker også som om de begge flykter fra noe eller noen. Spørsmålet er om de kan stole på hverandre eller ikke.

Kan leses som en psykologisk thriller
Boka er stemplet som krim, mens syns den heller mer mot psykologisk thriller da politifolka er mer i bakgrunnen, og vanlige folk er mer i fokus. Historien er svært dyster og tar for seg noen aktuelle og alvorlige temaer. Den var også svært fengende lesing, så det var så vidt jeg ga den en femmer. Bare synd at det var fortellerstemmen som trakk det noe ned. Handlingen er svært mørk og dyster, men fortellerstemmen ble en smule fluffy. Det skapte på en måte stor kontrast. Usikker på om det har noe med oversettelsen å gjøre, eller ikke. Følte ikke at fortellerstemmen passet til handlingen. Det andre som trakk litt ned var at det var synd at Rose og Daphne ikke fikk mer plass i handlingen, for syntes de var mer spennende å lese om dem i stedet for Saffron og Tom. Er det en ting jeg er lei av å lese om i thrillere, så er det gravide karakterer. Det har det vært mange av i det siste. Skjønner det er en naturlig del av livet, men det er ikke et tema som er interessant å lese om ....

Bortsett fra disse tingene, var dette en fenglende thriller, og likte måten Claire Duglas bygget opp historien på. At boka blefortalt fra forskjellige perpsektiver, er noe jeg har sansen for. Da føles det mer ekte. Så er glad jeg ga forfatteren en sjanse til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.

Det var i høyeste grad Knut Nærum sitt forord som fikk meg til å lese denne boken. Det viste seg at jeg har mindre til felles med Nærum enn jeg trodde, for jeg fikk aldri følelsen av å ville lese høyt for noen, eller dele av innholdet på annen måte.

Det var verken morsomt eller genialt. Kan hende man må ha kjennskap til denne gjengen, altså sekstiåtterne, eller være en selv, slik at innholdet blir gjenkjennelig og ironien tydeligere.

Han skriver godt, det er det ikke tvil om, så det er rett og slett det han skriver om som blir kjedelig. Jeg kjente til forfatteren fra før, så jeg hadde ingen grunn til å tvile på Nærum sine ord, derfor anbefaler jeg heller å lese Nils-Fredrik sine Tristesser.

Det der var lurt, nå lærte jeg no nytt :)

Trilogien samler tre korte, intense fortellinger.

Andvake
Første bind gir en overbevisende god start på lesningen av Trilogien. Intenst kammerspill på få sider skåret ned til det tilsynelatende enkle, men likevel rikt på assosiasjoner til juleevangeliet og andre tekster.

Olavs draumar
I det andre bindet vender Asle/Olav tilbake til Bjørgvin trass i advarsler. Mens byen tidligere har vært avvisende, virker den nå full av farer. Olav holder likevel fast på ærendet eller drømmen sin. Fortettet drama preger den korte teksten.

Kveldsvævd
I tredje og siste bind får vi vite mer om Asle og hans skjebne. Særlig følger vi Alida som på sin desperate leting etter Asle møter Åsleik som tar seg av henne på sitt – etter min tolkning – utspekulerte vis. Alt i alt en kort, intens historie, godt fortalt.

Boka inngikk i programmet for Lesesirkelen 2024 her på Bokelskere.no.

Spennende fortsettelse på serien

Sterk avslutning på Trilogien.
Vi får vite mer om Asle og hans skjebne. Særlig følger vi Alida som på sin desperate leting etter Asle møter Åsleik som tar seg av henne på sitt – etter min tolkning – utspekulerte vis. Alt i alt en kort, intens historie, godt fortalt.

POP-UP-lesesirkel! I januar 2024 arrangerte Piippokatta en lesesirkel der vi leste og diskuterte Gjenferdet av Alexander Wolf. Lesesirkelen med mange interessante innlegg finner du her. og i hovedtråden her.

Krim med mye etterforsking, satt i et dramatisk vinterlandskap

Supert Laila!
Jeg avsluttet «Ett minutts stillhet» av Siegfried Lenz i går kveld…en godt skrevet kjærlighetsbok på kun 111 sider. Han skrev denne i 2008, da var han en gammel mann.
Jeg har lånt enda en kort bok, «En kvinnes frigjøring» av Édouard Louis. Han skriver om sin mor, et ømt og skarpt morsportrett og en gripende historie om oppbrudd og forsoning står det å lese bak på boka. Denne begynte jeg så vidt på i går. Jeg har tidligere lest «Farvel til Eddy Belleguele» av ham hvor han skriver om sin oppvekst og løsrivelse fra fattigdom og fordommer, interessant også denne.
Ha en hyggelig søndag alle leseentusiaster!

Så fint Laila.
Har nettopp lest den triologien, og er enig med deg - nydelig.
Denne helgen har jeg avsluttet en bok som ikke levde opp til forventningene «Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter». Kan hende bør man tilhøre denne gruppen eller kjenne noen som gjør det for at det skal treffe. Jeg valgte boken fordi jeg har lest Tristessene til Nils-Fredrik Nielsen og de likt jeg godt. Dette var noe helt annet.
Nå har jeg funnet noe eldre, nemlig Steppeulven av Hermann Hesse, så håper jeg den lever opp til godordene.

God helg!

Trilogien.
Hvor mye av handlingen i de tre bøkene er skjult mellom linjene? Mye gjøres klart i siste bind, som Asles tragiske endelikt. Men hvor mye er egentlig sant i beskyldningene som rettes mot ham? Alida velger å ikke tro på noe av det utenom det hun har sett selv: innbruddet i det tomme huset hvor de slår seg ned i Vika.

Når det gjelder Åsleik, er det han som leder Olav/Asle til Juvelaren etter det første opptrinnet med Gamlingen i Skjenkestova. Asle vil helst hjem til Alida etter han har kjøpt armbåndet, men Åsleik lokker ham tilbake til Skjenkestova, hvor det oppstår et nytt sammenstøt med Gamlingen som får fatale konsekvenser. Var Åsleik en hjelpemann for politiet (Gamlingen)?

I siste bind opptrer Åsleik på manipulerende vis mot Alida. Etter at hun har fått stilt sulten sin i Matstova, lokker han henne ombord i båten sin. Han påstår den ligger like ved, men i virkeligheten må den slitne Alida gå et godt stykke, mens Åsleik gir en brutal framstilling av hva som skjedde med Asle. Når Alida finner armbåndet, er hun overbevist om det må komme fra Asle. Åsleik påstår likefullt – hvis jeg har skjønt teksten riktig – at det egentlig er hans armbånd, men at han lar Alida beholde det.

Vel, dette er min tolkning. Rammefortellingen med Ales gjør det likevel klart at i denne familien har mye vært holdt skjult for neste generasjon, men også for oss som lesere. En krimhistorie uten løsning bak det poetiske språket?

Small Viennese Waltz

In Vienna there are ten girls,
a shoulder on which death is sobbing
and a forest of dried-out pigeons.
There is a fragment of morning
in the museum of frost.
There is a salon with a thousand
windows.

Ay, ay, ay, ay.

Take this waltz with your mouth
closed.
This waltz, this waltz,
about itself, about death and cognac
that wets its tail in the sea.

I love you, I love you,
with the armchair and the dead book,
through the melancholy hallway,
in the dark attic of lilies,
on our bed of the moon
and the dance dreamed by the tortoise.

Ay, ay, ay, ay.
Take this waltz of the broken waist.

In Vienna there are four mirrors
where your mouth and echoes play,
There is death for the piano
that paints the boy blue.
There are beggars on rooftops.
There are fresh garlands of weeping.

Ay, ay, ay, ay.
Take this waltz that dies in my arms.

Because I love you, I love you, my love,
in the attic where the children play,
dreaming ancient lights of Hungary
through the noise, the balmy afternoon,
seeing sheep and lilies of snow
through the dark silence of your forehead.

Ay, ay, ay, ay.
Take this «I will always love you» waltz.

In Vienna I will dance with you
in a costume with
a river’s head.
See how the hyacinths line my banks!
I will leave my mouth between your legs,
my soul in photographs and lilies,
and in the dark wake of your footsteps,
my love, my love, I want to leave
violin and grave, the ribbons of the waltz.

Frederico Garcia Lorca (1898-1936)

Frederico Garcia Lorca - Collected Poems

Leonard Cohen satte melodi til teksten i 1986.
Som en kuriositet kan det nevnes at Cohen var så begeistret for dikteren Lorca - at han også kalte datteren sin for Lorca.

Spennende med et godt samfunnsengasjement

Hei alle!
Da settes det sluttstrek for Alexander Wolf, men ikke for POP-UP lesesirkelen.

En kort oppsummering av egen erfaring:
Målet var i utgangspunktet å engasjere og å tilpasse opplegget for både uerfarne, som meg selv, og de som har flere lesesirkler bak seg. Om jeg lyktes med dette i gjennomføringen er ikke jeg den rette til å svare på, men jeg vil si, at jeg helt sikkert vil gjøre dette igjen. Jeg har kost meg.

Jeg mener boken er perfekt for samlesing, for refleksjon og analyse, både pga lengden og på grunn av alt som ikke skrives, men som kan leses mellom linjene.
Jeg kunne gjerne filosofert ennå mer om hvordan disse karakterene har valgt å leve sine liv og om årsaken til deres valg, men skjønner at dette ikke er stedet for denslags.

Jeg hadde nok en urealistisk forventning om større deltagelse i diskusjonen, men det hindrer meg ikke i å være tilfreds med oppslutningen. Takk til alle som var med. Om noen fortsatt ikke har fått delt det de har på hjertet angående boken, er det selvsagt ennå mulig å kommentere eller skrive et innlegg.
Vi får aldri vite om Wolf faktisk «tok sitt eget liv» på slutten, om han gikk inn i denne situasjonen vel vitende om utfallet, men sånne ting appellerer til nysgjerrigheten og gjør dette så spennende å dykke ned i.

Nå er POP-UP sirkelen etablert, og det er fritt fram for enhver å ta initiativ. Har du en bok du kunne tenke deg å lese sammen med andre, er det bare å poppe opp. Du bestemmer og leder deltagerne gjennom boken på din måte. Torill har til og med laget en egen liste for opplegget POP-UP lesesirkel, hvor bøker kan legges til etterhvert.

På gjenhør alle bokormer!