Bokelskere.no

Giuliano da Empoli skriver lettfattelig, og lekent på et vis. Selv om tankene han planter i hodet mitt er skremmende, så er romanen underholdende.

Historisk perspektiv på USA.
Forfatteren gir oss et historisk perspektiv på det amerikanske samfunnet i denne boka. Men framstillingen følger ikke en tradisjonell kronologi; den bygger heller på ulike temaer knyttet til politikk, kultur, medier og økonomi. Vi får en god innføring i merkelappene eller begrepene som amerikanerne gjerne har brukt og tildels fortsatt bruker om seg selv. Ikke minst gjelder det «exceptionalism» som skal begrunne at USA nettopp er annerledeslandet.

Selv om boka har mange henvisninger til aktuell politikk rundt år 2004, synes jeg boka fortsatt virker aktuell nettopp på grunn av den historiske vinklingen. Karakteristisk nok har boka ikke fått med seg revolusjonen i sosiale medier. Derimot synes jeg sammenlikningene med norske forhold er nyttige. At Ole O. Moen har et tydelig engasjert ståsted, skader heller ikke.

Men, og det er en alvorlig mangel, boka har vel den verste innledningen jeg har lest. Den omfatter noen bibelsitater som er helt på jordet, og kanskje mest alvorlig en påstand om at Thanksgiving Day ikke lenger feires på en torsdag men på en søndag. Hvordan kan slike feil passere korrekturlesing og konsulentuttalelser for ikke å tale om forfatteren selv?

I og med at boka sikter på «den jevne nordmann,» virker det i tillegg irriterende at Moen refererer til engelskspråklige oversettelser fra tysk og fransk der det vitterlig finnes gode versjoner på norsk.

Hovedpersonen maler seg selv inn i hjørner, strekker strikken for langt, og tirrer på seg alle de feile folka, noe som stadig vekk får spenningskurven til å peke oppover.

Linda Olsson er kanskje mest kjent for La meg synge deg stille sanger, som jeg aldri leste da det ikke er helt min vanlige sjanger. Men prøver å komme meg ut av komfortsonen av og til, også.

Når livet forandrer seg drastisk
Langsomt lukker jeg døren er om sorg og savn. Helga har opplevd en stor sorg som hun ikke vet helt hvordan man skal håndtere, og det er jo kjent at folk sørger på hver sin måte. Hun har et hus, som hun gir bort til en mann som har gjort noen ærender for henne, og han bor der nå sammen med sin datter. Han har stelt i stand huset på en veldig fin måte, og hun syns at han fortjener det.

Hun besøker Hamilton Beach en siste gang, før hun legger ut på en reise, og lever en periode på en gammeldags måte. Man blir kjent med hennes kjærlighetshistorie, perioder av lykke og hvordan ting brått forsvinner.

Samtidig blir man kjent med Joseph i korte innblikk fra da han tilfeldigvis fikk øye på Helga en dag, og at han ønsker at hun en dag skal komme tilbake igjen, selv om det noen dager virker lite sannsynlig. Vil de møtes igjen og klarer Helga å komme seg videre etter den store katastrofen?

Det er sjeldent jeg leser romaner. Det hender seg av og til. Det spørs litt hva tema og handling er. Denne leste jeg litt på måfå da kjærlighet er et tema jeg kanskje er minst interessert i å lese om. Det er et tema jeg aldri har interessert meg for.

Snegleaktig handling
Boka er ganske kort på bare 245 sider, men likevel var den ganske tung å komme seg gjennom, fordi den opplevdes som veldig stillestående og jeg fikk ingen connection til denne Helga. Som nevnt tidligere sørger mennesker på forskjellige måter, men likevel opplevdes hun som noe selvsentrert. Til tross for det hun hadde vært gjennom, klarte hun ikke å se hva hun hadde rundt seg, noe som var en smule frustrerende. Syntes også at fortellerstemmen ble vel lavmælt og tregt. Jeg har ikke noe i mot langsomme handlinger, men denne gang ble det altfor langsomt.

Olsson prøver hardt å være rørende, men det bet dessverre ikke på meg. Jeg syntes mer synd på Joseph enn Helga, da han virket mer menneskelig, og noen ganger er ensomhet et kjent begrep, noe han fremstilte på en forståelig måte. Bortsett fra det, ble boka veldig traurig og det er ikke en sånn bok man tenker på lenge etter at den er ferdiglest. Det skal mye mer til for å gjøre meg rørt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Mìmir Kristjànsson har skrevet en sterk og brutalt ærlig beretning om farens og ikke minst sin egen drikking.

Fin krim med artig språk og en sjarmerende hovedperson

En grenseoverskridende og litt snål roman, som funker

Sørgelig aktuell eller allerede foreldet?
Boka er velskrevet og berømt. Den har gitt opphav til film og TV-serier. Selv om Napolis camorra har en lang, brutal historie, endrer den seg og tilpasser seg stadig. Så det vi får, utgjør et fyldig bilde av forholdene fra 2004 til 2006, året da boka kom ut. I dette tidsrommet har forfatteren kommet nær inn på virksomheter, hendelser og ikke minst personer i det kriminelle nettverket.

Det mest overraskende er de mange gråsonene mellom lovlig og illegal virksomhet. Det er godt illustrert i kapitlene om tekstilindustrien i Sør-Italia. Den produserer ekte klær for de berømte motehusene nordpå, men også forfalskninger som distribueres gjennom egne nettverk. Men her møter camorraen sterk konkurranse fra kinesiske tekstilprodusenter.

I andre delen av boka kommer han inn på politiets og domstolenes rolle. Tro det eller ei, havner mange av de kriminelle i fengsel. Alt i alt fascinerende lesning om forhold som nå ligger nesten tjue år tilbake i tid.

Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

Kolbein Falkeid (1933-2021)

Kolbein Falkeid skrev diktet i savnet og sorgen etter datterens død.

Disse dagene, dette livet - dikt vi har sammen
I utvalg ved Ruth Lillegraven og Tordis Ørjasæter

Diktsamlingen kan sees på som en slags sørgesang hvor dikteren prøver å finne balansen mellom det fine man opplever som menneske og de mer tøffere tidene man gjerne må gå gjennom. Her minnes dikteren gamle britiske poeter som gikk bort for flere hundre år siden men også noen som gikk bort så altfor tidlig i vår tid.
Samlingen er oversatt til et nydelig nynorsk språk av Oskar Vistdal.

Hele omtalen med sitater fra noen av diktene kan leses her.

En urovekkende roman satt i et litt spesielt miljø

Det er sagt mye om denne boka! Er det mer å si? Ikke egentlig, men jeg gjør det likevel, for som Rosa99 siterer i sin anmeldelse «når du har lest den en gang, så sitter den i hodet for alltid.»
Vet ikke om det blir til evig tid, men akkurat nå tar den stor plass og jeg føler for å oppsummere.

Handlingen i boken er på ingen måte det vesentlige. Det Woolf klarer å skape hos meg som leser er innblikk i, og oppfatning av, de enkelte personene. I tillegg evner hun å skape store forventninger hos meg.
Uten å vite det begynner jeg, fra første side, å lage meg ideer og tanker om hva som kan være så spesielt med fyret, vil det bli noe av turen, hvordan det ser ut der, hvem vil de møte og hva som vil skje, og jeg bygger meg en egen forestilling om turen ut dit.
Det kan muligens skyldes en egen opplevelse fra barndommen, da min mor og jeg skulle ut å fly for første gang. «Alle» rundt meg snakket med oppglødde stemmer om hvor heldig jeg var som skulle ut å fly. Hvor spennende det kom til å bli og ikke minst hvor gøy det kom til å være.
Husker ikke i skrivende stund hva jeg så for meg, men jeg kan love at skuffelsen var stor da jeg skjønte at det innebar 2 timer fastspent i et sete, altfor liten til å kikke ut, med en sliten og uoppmerksom mor ved min side, som fylte den ene spyposen etter den andre.
Det var kanskje sånn James hadde det, og derfor skuffelsen hans ble så stor når turen til fyret ikke ble noe av i første del av boka.

Gjerne er det ikke tilfeldig at forfatteren har valgt et fyrtårn. Det er symbolsk for våre rettesnorer og viser vei mot mål i livet. Vi får blant annet høre om James sine to mål - komme seg til fyret og få ros av sin far. Etter en monoton og kjedelig tur i båt, oppnår han begge mål i løpet av de siste sidene. Jeg fylles med lettelse, nå kan han forhåpentligvis sette seg nye mål å sikte mot.

Det Woolf klarer på mesterlig vis er å skrive troverdig om måten tankene hopper fra det ene til det andre og hvordan følelsene følger etter. Hvor lett tanker påvirkes og hvor sprikende de kan være.
Jeg er litt uenig med meg selv om hun, slik Åsmund skriver i sin omtale, «setter ord på følelser som alle har.» Jeg synes først og fremst hun beskriver hvordan hovedpersonene prøver å unngå de store følelsene.
Det kjennes mer som om de ulike følelsene (f.eks kjærlighet og savn) ikke egentlig beskrives så inngående, men at hun med få ord får leseren til å fylle ut disse følelsene fra egen bagasje. Må nok lese den igjen for eventuelt å verifisere denne oppfattelsen.

Virginia poengterer godt hvordan små hendelser fra barndommen fester seg og blir med oss på reisen gjennom livet. Hun evner også å få fram at det uuttalte også setter spor i oss. Hun minner meg, og seg selv, virker det som, om at tanker ikke alltid har noe med sannheten å gjøre. Som hun også avslutter boken med, når Lily avslutter en tankerekke:
Eg har hatt min visjon!

Den aller første utgaven av Womens prize for non fiction ble vunnet av kanadiske Naomi Klein i sommer, og etter endt lesing forstår jeg veldig godt at hun stakk av med prisen for dette var veldig bra.
I omtalen skriver jeg blant annet....
"Utgangspunktet for denne boken er at forfatteren, feministen og aktivisten Naomi Klein fra Canada til stadighet ble forvekslet med en amerikansk forfatter, feminist og aktivist ved navnet Naomi Wolf. Dette var noe Naomi Klein oppdaget helt tilbake i 2011, og til å begynne med bare ristet hun litt på skulderen av det. Begge Naomiene holdt til på venstresiden i politikken og hadde mange av de samme verdiene, begge ble sett på som skarpe stemmer og begge har skrevet feministiske bøker. Men så skjer det noe med Naomi Wolf for hun tar rett og slett en u-sving rent politisk og havner til slutt helt på ytre høyresiden og inn i konspirasjonsland, og blir i en periode fast gjest i programkonseptet «War room» som Steve Bannon stod bak.
Steve Bannon var i sin tid en av ekspresident Donald Trumps rådgivere. Når Naomi Wolf beveget seg stadig lenger vekk fra de verdiene hun hadde felles med sin navnesøster var det ikke lenger like «morsomt» å bli forvekslet med henne. Naomi Klein undrer seg over hvordan det har seg at noen på relativt kort tid kan endre meninger så kolossalt som det Wolf gjorde, går fra å være en skarp feministisk stemme til å bli en konspirasjonsteoretiker av rang."
BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE! 🙂

Hele omtalen kan leses her.

Feilslutninger.
I den leseverdige bokmeldingen din nevner du den kjente psykologen Daniel Kahneman. Han har gjort mye for å popularisere teorier som begrunner hvorfor vi har problemer med å treffe rasjonelle beslutninger. Vi har blant annet lett for å legge skylden for ulykker på enkeltpersoner framfor andre mulige forklaringer, som for eksempel teknisk svikt.

Et kjent tilfelle er «Estonia»-katastrofen i Østersjøen der mannskapet først fikk skylden veltet over seg. I ettertid ble det slått fast at baugen hadde en alvorlig feilkonstruksjon.