SANG
Trappetrinnene
i oppgangen
er tangenter.
For hvert steg
jeg tråkker,
ules det bak døra.
TYGGIS
På bussholdeplassen
skraper Nana et eller
annet opp fra asfalten.
Fra setet ved siden av meg
ser hun byen rulle forbi.
Tygger tyggis.
Rely on planning, but never trust plans [Ordtak hyppig brukt av USA-president Eisenhower 1952-60].
De som var innstilt på å drepe på grunn av sin overbevisning, manglet alltid empati, det menneskelige lyset i øynene deres var dempet til ingenting.
Interessant om livet til Hannah Arendt
Takk for turen Raja, det var en vakker, men vemodig tur.
Skreller man vekk nasjonalitet, religion og politikk, og kun står tilbake med et individ sitt forhold til nærmiljø og natur, kan det være lett for enhver å leve seg inn og forstå fortvilelsen som rammer forfatteren.
Bare tanken på at jeg skulle fratas min frihet til å ferdes fritt og trygt der jeg har vokst opp, får en sorgfull klump til å verke inni meg.
Tenk om vakre Finnmark plutselig ble invadert og rasert.
Nasjonalparkene våre avsperret med høye murer.
Turområdene du når til fots fra ditt eget hjem gjort utilgjengelig av motorveier.
Skjønne lyngheier, fjellformasjoner og kjente stier for evig tilintetgjort under hus og betong.
Eller at noen tar kontroll over, og gjør det utrygt å vandre i den vakre skjærgården hvor du har lekt, sett romantiske solnedganger, skaffet mat, funnet fred og meditert.
…og du kan ingenting gjøre for å hindre at det skjer.
Det er ikke umenneskelig at maktesløshet blir til aggresjon - er det vel?
Jeg anbefaler turen med advokat Raja Shehadeh som guide.
Jeg får følelsen av at forfatteren prøver på det samme som poeten hun hyller gjennom hele romanen, hun i likhet med William Blake stiller spørsmål ved autoritet, moral og konvensjonell religion.
Her blir jeg godt kjent med hovedpersonen og hennes lille krets av bekjentskaper, hun føler seg ofte misforstått og flere menn omtaler henne som ei gammel skrulle.
Hun er i alle fall prinsippfast, frittalende, vegetarianer, hjelpsom, opptatt av astrologi og en dyrevenn på sin hals.
Boktittelen får det til å låte som en krim, men selv om innholdet, for meg, er akkurat passe kriminelt, oppfatter jeg den ikke først og fremst som det. Tittelen er et sitat, hentet fra en tekst, av nettopp W. Blake og betydningen sies å være ment som en oppfordring til å bryte med tradisjoner, fordommer og gamle normer. Et bilde på å bruke det gamle som jord for ny vekst – både åndelig og sosialt.
Dette ser jeg på som Tokarczuk sitt hovedbudskap i romanen.
God bok, så takk til Bjørg L som gjorde meg oppmerksom på denne :)
Forklaringen er nok at boka ikke er lagt inn her på bokelskere før så da må du gjøre det selv.
Forfatteren Vasilij Sjuksjin har skrevet minneverdig om hvordan det var i Sovjetunionen. "Løgn, løgn og atter løgn. Løgn som forløsning, løgn som unnskyldning, løgn som et mål i seg selv, løgn som karriere, som velstand, som medaljer, som en leilighet ... Løgn! Hele Russland var dekket av løgn, det er som lus eller skabb." En glimrende beskrivelse.
Jeg har for lengst gitt opp å prøve å analysere og forutse hva Putin og Kreml kan komme til å gjøre. Det er rett og slett for mye irrasjonalitet inne i bildet. Putin har hatt makten i mer enn 20 år, og som med andre ledere som har sittet lenge, er hodet hans fylt av messianske anfektelser, disse "Ingen Putin, intet Russland"-greiene som sies rett ut fra talerstolen i Statsdumaen. Det egentlige styrkeforholdet mellom de ulike grupperingene i Kreml er heller ikke kjent, uansett hva politiske analytikere velger å skrive. Så det er nytteløst å prøve å regne ut hva de kan finne på å gjøre, vi må bare gjøre det vi mener er det rette.
Ikke alltid jeg fikk med meg når synsvinkel skiftet, så litt rotete, og en slutt som en ikke kunne aner før den var der
Løgn var i det hele tatt en stor synd, og betraktet som uakseptabel oppførsel i det gamle Perserriket, enten løgnene var hvite eller svarte. Etter at muhammedanerne kom, lærte derimot perserne at løgn var en del av de nye herskernes religion.
Parolen "Vi elsker døden, akkurat som dere elsker livet", har vært den moderne, muslimske dødskulturens ledestjerne.
Ikke bare historikere, men også våre dagers etterretningstjeneste, politiet, forsvar, politikere og alminnelige borgere, har fått syn for segn om at det er nesten umulig å forsvare seg mot denne fanatismen, i alle fall i den innledende fasen av slike angrep.
Den flere hundre år lange bølgen av krigere som etterfulgte Muhammed endret dramatisk det politiske, kulturelle og religiøse landskapet i Midtøsten.
Nå har det også sneket seg inn i Norge og det øvrige Europa.
Det er altså nesten ingen grenser for hva en kvinne må tåle. Europeiske kvinner har vanskelig for å forstå dette. De har ikke forutsetninger for å kunne forestille seg hvordan livene til millioner av kvinner i muslimske land arter seg. Da jeg i 2003 publiserte min bok "Jeg kommer fra Iran", en selvbiografi, beskrev jeg mitt ekteskap i Irans middelklasse, i en velutdannet familie. Mange av mine lesere forsto situasjonen jeg beskrev, men noen spurte:
"Hvorfor skilte du deg ikke?" Den europeiske feminismen fatter ikke til fulle situasjonen vi kvinner har vært og er i. I muslimske land trer kvinnen inn i ekteskapet i sin hvite brudekjole, men må som regel stå i det hele til hun dør. Jeg har opplevd å sitte fast i dette. Bare takket være min flukt fra hjemlandet og takket være Norge, kom jeg ut av mitt eget ekteskap i live.
Angsten for å miste jomfruhinnen ødelegger også jentenes mulighet for normal livsførsel. De unngår for eksempel medisinske undersøkelser fordi de er redde for å skade jomfruhinnen. Mange mødre blir med sine døtre når de har legetimer for å kontrollere at det ikke blir utført vaginal undersøkelse. Unge jenter underkaster seg slike begrensninger i dagliglivet for ikke å miste sin ære. Noen av dem tør ikke engang å bruke tampong eller drive hard idrett, fordi de frykter at bevegelser kan føre til rifter i jomfruhinnen. Andre er ekstremt engstelige på lekeplasser, fotballbaner og under kroppsøving i skolen. Jeg lærte ikke å sykle fordi foresatte i min oppvekst var overbevist om at sykling kunne skade jomfruhinnen. Jenter kan ikke tillate seg å se på en gutt, flørte, bli forelsket eller ta sjansen på å bli berørt. Noen tør ikke berøre seg selv heller, selv om lysten er der.
De engster seg for bryllupsnatten.
Engstelsen er med andre ord så stor at de ikke føler eierskap over egen kropp.
Når islam fremhever jomfruelighet, er det etter mitt syn forakt for kvinnens seksualitet. Menn kontrollerer hennes liv ved å kontrollere hennes kropp, hennes hjerte og hennes begjær. Å verdsette og forsvare jomfruelighet setter mange av kvinnenes liv i fare. Blant annet medfører det æresvold, æresdrap, illegale og hemmelige aborter og påfører kvinnene ekstreme samvittighetskonflikter og psykiske problemer.
Ja, ferietid er godt, uansett vær. Jeg opplever at hjemmeferie er undervurdert, det handler ofte ikke om hvor man er, men hva en bruker tiden til. Det viktigste for meg i ferien, er å gjøre helt andre ting enn det jeg gjør i hverdagen, og det kan jeg fint få til i heimen.
Har ikke funnet noe spesielt lesestoff for ferien, men nå er jeg i gang med ennå en bok inspirert av innspill i tråden «En bok som overrasket deg» - nå leser jeg «Før plogen din over de dødes knokler» av Olga Tokarchuk. Vet ikke helt hva jeg har i vente - men det er kjekt.
Du har interessante tema på gang som vanlig, ser jeg :)
God helg til alle lesende sjeler!
Utfordrende møter med en ny verden.
Tittelen gir hint om løfter som kan innfris. Men i denne romanen om norsk utvandring til Nord-Amerika, går det tydelig fram at det skulle mye til for å lykkes. Mange faller fra underveis, mens vi følger skjebnen til hovedpersonene Lasse og Agnes, som drar hver for seg fra Ofoten på 1880-tallet. Mens Agnes først havner blant norskamerikanere i Minnesota, følger Lasse en sørlig rute via Texas til vestkysten. Spørsmålet er om og hvordan de to kjærestene noensinne vil møtes igjen.
Toril Brekke gir en grundig, etnografisk skildring av forholdene for emigrantene. Sykdom og vold bidrar til å forkorte levealderen for flere av karakterene, særlig på Lasses ferd gjennom de vestlige sørstatene hvor grener av Ku Klux Klan tydeligvis herjer etter borgerkrigen.
Handlingen er ofte engasjerende og spennende, men det er også dødpunkter underveis. Svært aktuell bok i forbindelse med 200-årsjubileet for utvandringen til Amerika.