Bokelskere.no

Fin bok som har mye historie om strikkeplaggs innflytelse på oss mennesker det siste hundreåret - og trekker frem gamle modeller i dagens lys. Tidløshet og strikking passer godt sammen her. Interessant bok for de som strikker og de som er opptatt av design og trender. I tillegg har den oppskrifter på et stort utvalg modeller, for kvinner, menn og barn.

Nydelige strikkemodeller for den tålmodige og litt mer avanserte strikker. Finstrikk i særklasse med tynntynt garn og lekre tidløse design.

Denne strikkeboken MÅ jeg bare ha! Enkle og svært fine oppskrifter på strikk til spesielt barn, men også noen voksne mønster. Boken er lagt opp til at en kan være nybegynner og få til fine enkle plagg, men også mer avanserte teknikker.

Av og til lønner det seg ikke å snoke bort i andres saker ...

Boka begynner med en scene tatt fra Snøhvit og de syv dvergene, som er skrevet av Brødrene Grimm. Scenen der hvor Snøhvits mor syr og mens hun syr, stikker hun seg i fingeren ved et uhell og det drypper blod. Når dette skjer tenker hun: Tenk om jeg kunne få et barn med hud så hvit som snø, lepper så røde som blod og hår så svart som ibenholt.

En snerten måte å begynne denne thrilleren på. For hovedpersonen heter Lumikki Andersson, og Lumikki er Snøhvit på finsk. Tøft navn. Syns navnet Lumikki klinger på en tøff måte på finsk. Hun bor i en hybel for seg selv mens hun går videregående og går på kunstlinjen. Årstiden er kald. Så kald at det nesten biter i henne. Men hun er en sterk og utholdende jente. Hun er tøff, vet hva hun mener og vil, og liker å holde hybelen så enkel som mulig. Hun vil ikke pynte det på den måten fleste av oss ville ha gjort.

En dag på skolen, når hun går inn på mørkerommet, er ikke mørkerommet slik hun er vant til å se det, noe er forandret. En morgen hun går inn i mørkerommet, henger det pengesedler, og det virker som om noen av dem har blod på seg. Ser hun riktig, eller er det noe hun innbiller seg? Pengesedler som henger til tørk i skolens mørkerom. Er det mulig? Hun blir høyst usikker på hva hun skal gjøre. Skal hun melde fra til rektor eller ikke? Hvem eier disse pengesedlene? Hvorfor er det blod på dem? Er det noen på skolen hennes som har skaffet disse pengene på et ulovlig vis? Lumikki er en jente som har lært og vet godt at det er best å ikke blande seg inn i andres saker. Hun vil ikke bli innlandet, men nysgjerrigheten blir for stor og det er på tide å å få en klarhet i dette, enten hun vil det eller ikke.

Jeg hadde mine tvil om denne boka før jeg begynte på den. For det første hadde jeg aldri hørt om den, for det andre var jeg usikker på om den kanskje ville bli for barnslig for meg. Har lest mange ungdomsbøker som virket veldig lovende, men som har for barnslig skrivemåte. Det gjelder ikke Rød som blod. Rød som blod er en ungdomsbok som endelig har voksent språk. Den funker fint både for ungdom og for voksne. Og her er det action, mye fart, spennende intriger, og levende karakterer. Det er sjeldent at jeg liker både plottet og karakterene når jeg leser en bok. Så dette er et sjeldent tilfelle. Jeg følte at mye var virkelig selv om noen scener kanskje var litt overdrevet, men det gjorde heller ikke noe. Alt virket levende, både miljøet, karakterene og kulden. Det var nesten som om jeg fryste selv mens jeg leste. Og sidene gikk temmelig fort unna og boka ble lest på få dager.

Jeg liker å lese ungdomsbøker innen fantasysjangeren som inneholder overnaturlige elementer, men jeg er også litt lei av den sjangeren på grunn av at kjærlighetsdelen ødelegger historier som har potensiale til å bli spennende og annerledes, men som blir ødelagt av øyeblikkelig kjærlighet mellom hovedpersonene. En gutt og en jente som blir betatt av hverandre, og så finner de ut at begge har overnaturlige evner. Men boka Rød som blod, har heldigvis ikke disse ingrediensene. Jeg liker bøker med overnaturlige elementer, men ikke at det skal ødelegges av kjærlighetshistorie som til tider er virkelig urealistiske. Derfor var det godt og forfriskende å lese en bok som ikke omhandlet dette, men heller la vekt på ren og skjær spenning bestående av "virkelige" mennesker som deg og meg. Og problemer som godt kunne ha hendt i virkeligheten, i hvert fall med det meste som skjer i boka.

Det var ikke vanskelig å se for seg karakterene, miljøet og føle det samme som alle personene følte. Det føltes som om jeg tok del i boka. Det eneste som irriterte meg litt er hovedpersonen Lumikki. Det er ikke det at jeg ikke liker henne, for det gjør jeg, men det var noen få sider av henne som jeg både stusset litt over og som jeg mislikte. Hun kan til tider bli litt for "altvitende"/selvgod, og har en jeg vet best - holdning, men bortsett fra det var hun lett å like. Alle mennesker har jo noen sider som ikke er like sjarmerende.

Rød som blod var en spennende, målrettet og velskrevet thriller for ungdom, og jeg følte meg ikke for gammel til å lese den. Jeg er også meget interessert i å lese resten av Limukki Andersson - trilogien.

Science fiction er ikke alltid fascinerende ...

Handlingen er et godt stykke inn i fremtiden, nærmere bestemt 2084, og verden og menneskene har gjort noen forandringer enn det vi er vant til i dag. Robert Altermann får vite at en nære og ukjent relasjon av ham er funnet død i London. Han er privatetterforsker, og han får denne beskjeden av en fyr som heter Stig Holm. Robert drar straks til London etter denne urovekkende nyheten, og han blir dratt inn i mildt sagt i forskjellige miljøer under etterforskningen av den døde mannen. Robert blir dratt inn i nettgamling, dyrepark, menneskeorganger til sags og mye annet rart. Hva har alt dette med mannens død å gjøre? Sammen prøver Robert Altermann og Stig Holm å løse saken.

Først og fremst så er jeg ikke helt vant til science fiction sjangeren. Det er ikke akkurat det jeg har lest mest av og heller ikke fått skrekken. Før har jeg lest Haikerens guide til Galaksen av Douglas Adams, og Across the Universe av Beth Revis. Så erfaringen er relativt liten, men jeg er en nysgjerrig person og liker å lese fra mange sjangre selv om mørk litteratur er favoritten.

Boka er relativ kort og er ikke på noen som helst måte avansert. Dette er ikke science fiction med mange avanserte teknologiske beskrivelser. Den er mer overflatisk og ikke så detaljert. Boka består jo bare av 200 sider, så man har ikke mange sidene å gjøre science fiction avansert på. På en måte føles det ikke ut som om boka kommer ordentlig i gang siden den er så kort. Og det som irriterte meg mest var at alle personene ble hele tiden presentert med både fornavn og etternavn. Det gjør karakterene for min del ganske upersonlige og det blir en stor avstand fra karakterene og leseren. Og litt irriterende med denne fortellermåten, sa Robert Altermann, tenkte Robert Altermann og gjorde Robert Altermann osv ... Det er Robert Altermann her og Robert Altermann der. Jeg ble mektig lei av navnet hans underveis. Jeg kunne ikke noe for det.

Det var heller ikke så mange science fiction elementer. Den jeg husker best er at menneskene hadde innebygd mobil/telefon. Så menneskene slapp i alle fall å rote bort mobilen. Og noen andre elementer var også med, som jeg ikke vil røpe, men likevel er ikke det ikke en ren og skjær science fiction bok. Det var noe som manglet, men jeg vet ikke hva.

Jeg ble heller ikke noe særlig glad i forfatternes skrivemåte. Den var litt vel tørr, det var lite som hendte, og alt ble litt pappaktig. Jeg ble ikke godt kjent med karakterene og noen ble litt vel usynlige. Og jeg var ikke engasjert nok til å bry meg om hva som hendte med karakterene. Om de døde eller levde var jeg på en måte revnende likegyldig til.

Alt i alt var dette en grei bok å "smålese" i. Men vil du ha mer avansert science fiction med fullpakket action, er det nok ikke en bok for deg. En grei bok hvis man vil ha noe lett å lese.

Fornøyelig og gjenkjennelig om Samiras reaksjon når læreren forteller at ALLE har et skjelett på innsiden av kroppen...

Jeg likte boken fra starten av, den var spennende, passe personlig og med et interessant blikk mot Israel/Palestina-konflikten. Men så drar historien seg så ut at det rett og slett blir for mye – boka er for lang, og henger seg for mye opp i gamle hendelser – som dessverre bare blir gjentakelser utover i boka.

Dessuten er løsningen for oppe i dagen for tidlig, det blir ikke den helt store spenningen gjennom historien.

Så jeg likte den ikke kjempegodt – og slutten tvang jeg meg mer eller mindre igjennom for å komme til avslutninge.

En sterkt forstyrret person kidnappet personer i par og gir dem en et forferdelig ultimatum. Den ene må dø for at den andre skal overleve og slippe fri. Når dette er valget man har, kommer man til å gjøre seg selv til drapsmann, eller dreper man seg selv for å redde den andre?
Hva er forbindelsen mellom ofrene? Hva er det som driver gjerningsmannen? Er dette bare en syk lek, eller finnes det en forklaring på gjerningsmannens handlinger?

Dette er bakgrunnen for denne første boken til M.J. Arlidge (mann eller dame? Bevisst sjekket jeg ikke dette på forhånd, for å se om jeg klarte å finne det ut selv – jeg har enda ikke sjekket, men er veldig sikker på at det er en kvinnelige forfatter.)

Boken er den første i en serie med etterforsker Helen Grace i hovedrollen, og hvis dette er standarden til forfatteren så kan jeg nesten ikke vente på neste bok! Denne var super-hyper-spennende, ekkel og krypende skummel. Herlig psykologisk krim akkurat slik jeg elsker den. De valgene ofrene står ovenfor er grusomme, og den overlevendes ettervirkninger gjør at historien får en ekstra dybde.

Glad flere er enig med meg om boka. Jeg prøvde å like den, men fikk det ikke til. Klarte ikke å engasjere meg fullstendig i den, og da ble det trått å lese. Men, men, man kan jo ikke like alt. Det er bare sånn det er:)

Det herlige med denne boken er blandingen av britisk sjarme og nærmest dyriske, morderiske impulser.

Ikke all krim kan være like spennende ...

Savnet etter kjæresten er fremdeles dyp for William Blix. Hun forsvant for en tid tilbake da de var på sydenreise, og han har aldri kommet over henne. Savnet river og sliter i ham samme hva han gjør, men likevel prøver han å leve et normalt liv. Opprinngelig kommer han fra Nord - Norge, men har i senere tid bosatt seg i Oslo. Tidligere var han freelance journalist, og nøt friheten av å være sin egen sjef til han en dag bestemte seg å bli hundelufter (av alle ting) i stedet. En dag mens han kjører rundt i Oslo, kommer han over en skyteepisode, og det viser seg at skyteren er hans halvbror, Ole Jensen. Bør han gripe inn eller skal han bare stikke av og late som ingenting?

På et senere tidspunkt drar William nordover til Senja hvor han velger å bo i gjestehuset "Kråkeslottet". For ett års tid siden var det noen som tok sitt eget liv der. Og det viste seg for å være hans halvsøster, Cecilie. Mens William oppholder seg på "Kråkeslottet", får vi også en paralell historie som består av en yatch med døpenavnet Afrodite. I den yatchen befinner det seg noen pakistanere som er ute etter å ansette en leiemorder.

Og det viser seg at William ikke er alene i gjestehuset "Kråkeslottet". Der bor også Maria som er der for å slappe av og lese gjennom et bokmanus. Hva har alle disse menneskene og historiene til felles og er det noen kobling dem imellom i det hele tatt?

Aller først vil jeg beklage hvis denne anmeldelsen virker rotete og kanskje en smule uforståelig, men det var slik jeg også opplevde boka. Det var en bok som var litt vanskelig å få tak på. Det var ikke mye som skjedde, løse tråer og jeg savnet struktur. Det ble for mange løse tråder for min del underveis, og samtidig følte jeg at selve spenningen glimret med sitt fravær. Jeg fikk ikke ordentlig tak på personene, og hvordan de så ut. For meg virket det som om forfatteren var mest interessert i å legge større vekt på miljøbeskrivelsene nordpå. Hvordan det så ut der, og atmosfæren i stedet for intrigene og spenningsfaktor.

Jeg savnet strammere struktur, skarpere "penn" og litt mer action. Jeg strevde litt med å komme meg gjennom boka for det føltes ikke ut som om noe skjedde og handlingen gikk tregt. Dessuten syntes jeg heller ikke at karakteren heller ikke var noe spennende å lese om. Om de døde eller ikke brydde jeg meg ikke noe særlig om.

Dette er en anmeldelse jeg har strevd å skrive fordi det er vanskelig å skrive en bokanmeldelse om bøker man ikke likte så godt og uten at bokanmeldelsen blir falmende. Men Hjemgjeld ble dessverre en bok som er like falmende som denne anmeldelsen. Av og til er det vanskelig å sette ord på noe man ikke liker og skuffelser. Så jeg bare avslutter denne anmeldelsen med å si at Hjemgjeld falt dessverre ikke i smak. Det ble for mange løse tråder og jeg savnet mer dybde i karakterene. I sin helhet var også innholdet en smule rotete. Så dette var en bok som var vanskelig å engasjere seg i. Beklager.

Takk for tips, men det går bra:) har funnet ut å hvile tykke bøker mot lårene er bedre enn å lese tykke bøker med utstrekte armer i været. Det er rene styrketreningen:)

Jeg liker KOK nr 6 så det er ikke den som gir meg dårlig leselyst. Jeg liker serien kjempegodt, men grunnen til at den siste boka i serien går trått for min del er at den er på over tusen sider, og meget tung å holde i, i lengden. Så innholdet har jeg ikke noen problem med. Det var verre med boka Hjemgjeld som jeg endelig ble ferdig med i går og boka Nådegaven går litt trått den også. Så Knausgård - boka har jeg ingen problem med. Bare at den er litt tykk og tung å holde i. Dessuten vil jeg ikke at Min kamp bøkene skal ta slutt riktig ennå for det blir så vemodig å ta farvel med den serien:)

Fikk lest litt i går kveld i hvert fall og ble endelig ferdig med Hjemgjeld. Det var den som var verst å lese i og som jeg tror skapte denne lesesperren. Men nå er jeg ferdig med den og håper at leselysten har kommet tilbake:)

Og ja, å være sykemeledt og samtidig arbeidsledig er en situasjon jeg ikke unner noen. Derfor greit med bøker som kan ta meg bort fra virkeligheten:)

Tiltredes! Ei bok med stor underholdningsverdi, - med småoriginale formuleringer og mye humor. Til tross for et alvorlig emne. Som leser føler du ubehaget og den etterhvert surrelastiske kafkastemningen som hovedpersonen opplever mht den psykopatiske beileren sin. Kanskje noen urealistiske 'twist & turns' på slutten, men underholdning så det holder.

Ja, har ikke så mange andre hobbyer å erstatte lesingen med, så da blir det litt frustrerende. Men håper det går over.

Og seriemordere er uten tvil et spennende tema. Det er ufattelig å tenke at et menneske kan drepe så mange og ikke ha dårlig samvittighet, og det mest sjokkerende er at slike mennesker ser helt vanlig ut. At de kunne ha vært naboen din.

Har slitt med dårlig leselyst hele denne uka. Den bare forsvant. Jeg leser litt hver dag for det, men det blir bare noen få sider og jeg blir flau. Så skal sette meg ned og lese videre i kveld og håpe at leselysten dukker opp igjen underveis. Det er jo lov å håpe. Har en bunke med bøker som venter på meg så har heller ikke "tid" til å slite med dårlig leselyst:) Og har ikke så mange andre hobbyer heller så blir så apatisk.

Av og til tror man at man kjenner noen og det viser seg for å ta helt feil, men kan bare likevel ikke forestille meg hvordan hun må ha hatt det. Sånn som deg er jeg også stor interesse for seriemordere. Leser ikke så mange bøker om dem, men har sett mange dokumentarer om dem og syns det er like fengslende hver gang. Jeg prøver å finne ut hvordan et menneske kan begå slike grusomme handlinger. Men jeg blir aldri klok på dem.

Kom på at det er fredag. Det har vært torsdag for meg i hele dag og i hele år har jeg ligget etter med en dag.

I hele uka har jeg slitt med dårlig leselyst, en real lesesperre og håper den går over i løpet av helga. Så denne helga har jeg som mål å bli ferdig med en av disse bøkene: Hjemgjeld av Ronna Trælvik, Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård, og Nådegaven av Kristin Cashore. Ikke akkurat det store målet og det er flaut med tanke på at jeg leser til vanlig 2 - 3 bøker i løpet av en uke. Men håper at denne lesesperren gir seg i løpet av helga, fordi jeg hater å føle meg så apatisk:)

Jeg har ikke lest boka av Anne Rule, men har hørt om henne og hennes forhold til Ted Bundy. Tenk å være god venn med noen som viser seg for å være en seriemorder. Creepy.

Her starter heller ikke påsken før onsdag. Selv om jeg er sykemeldt og har vært det i over åtte måneder og arbeidsledig siden januar. Men syns det er litt for tidlig å ta frem påskepynt og slikt akkurat nå, så venter med det til onsdag, tenker jeg,

God helg!:)

Gleder meg stort til filmatiseringen!

Ideen og det moralske spørsmålet som blir stilt i bokens avslutning er spennende. De siste femti sidene er spennende; levende også, men alt i alt redder ikke det de 400 overfladiske sidene i forveien. Handlingen går på sparebluss selv om den yrer av action og "hardarka" (les: overfladiske) karakterer. Kenzie/Gennaro-serien kan desverre ikke måle seg med forfatterens enkeltståenee bøker pga mangelen på menneskelige karakterer som det går an å (om ikke identifisere seg med så i det minste) forstå.