Bokelskere.no

En av de beste bøkene jeg har lest! En vidunderlig bok om lille Oskar som er kreftsyk og funderer på de store spørsmål i livet i møtet med Rose-bestemor, en eldre dame, tidligere fribryter med eventyrlige historier, som besøker Oskar på sykehuset. Hun får han til å skrive brev til Gud hvor han forteller og stiller filosofiske spørsmål. Anbefales! En perle av en bok med livsfilosofi som alle kan lære noe av.

John Greens "Faen ta skjebnen" (The fault in our stars), prisbelønnet og populær ungdomsbok om ungdom, kreft, livet/døden og kjærligheten. Jeg synes vel at denne var vel oppskrytt, men en fin ungdomsbok som ikke ser på alle de fæle sidene ved kreft, det er jo en bivirkning av det å leve. Alle skal dø, og vi velger sjelden selv hvordan eller når, det er livets harde realitet. Verdt å lese, men ikke den beste boken jeg har lest.

Alle har jo skjeletter i skapet, eller?

Jodie Garrow har alt; et flott hjem, kjent og respektabel ektemann, to barn, og elsker å holde fasaden på den måten. Hun har jobbet hardt for å komme dit hun er nå. Selv kom hun fra vanskelig kår, og hadde en tøff oppvekst. Likevel har hun kommet godt ut av det med god utdannelse, og alt annet. Men da datteren hennes Hannah, blir utsatt for en ulykke blir tilværelsen for Jodie snudd opp ned. Noen på sykehuset gjør en oppdagelse, og kjenner igjen Jodie. Sykepleieren som kjenner igjen Jodie etter så mange år, begynner å snakke om en tid i livet som Jodie slett ikke vil snakke om. Jodie var nemlig selv en pasient på samme sykehus da hun var tenåring, gravid og ville gi bort barnet for hun følte hun ikke var i stand til å ta vare på det. Hva vil hennes nåværende datter og resten av familien hennes reagere når de får vite at Jodie har en datter fra før. Er hun fremdeles i live, og vil Jodies liv noen gang bli som før?

Psykologiske thrillere (og mørk litteratur) er vel det jeg leser mest av. Wendy James er et kjent forfatternavn for min del, men har aldri lest noe av henne før. Og psykologiske thrillere blir jeg aldri lei av. Begynte å lese boka uten noen særlig høye forventninger. Den hadde en lovende start, men så ble det litt monotont. Følte at ting gikk bare en vei og enkelte episoder passet ikke inn i fortellingen, som føltes litt malplasserte. Følte også at personene befant seg utenfor saken i stedet for inn i selve saken. Ting gikk rundt istedet for inn i saken som gjaldt. Det ble ikke intenst nok. Savnet også mer personutvikling i hele persongalleriet, egentlig. Enten hadde de bare en følelse eller gikk over til en annen følelse og disse følelsene varte litt vel lenge. Savnet mer variasjon i følelsesregisteret. De ble litt for pappfiguraktig. Må innrømme at Jodie var litt interessant å lese om, men det "damete" språket som Wendy James brukte plaget meg en god del. Dette er psykologisk thriller, men språkmessig sett virket dette nesten som en chick - lit bok. Det blir for damete alt med seg, og det er jeg ingen fan av. Språket og beskrivningene blir litt for feminint. Vet ikke hvordan jeg skal forklare dette på en forståelig måte, men språket, og beskrivelsene blir litt for overfladiske alt med seg. Det er det som er greia, og det har jeg ikke helt sansen for. Savnet litt røffere skrivemåte. Alt i alt blir både språket og handlingen litt for monotont og langdrygt.

Begynnelsen var både lovende og intenst. Jeg hadde håpet at det tempoet ville holde ut gjennom hele boka, men dessverre skjedde det motsatte. Det var lite utvikling gjennom både handling, karakterutvikling og skrivemåten ble en smule tam. Mye ble gjentagende, både av følelser og handling. Det føltes ut som om historien på en måte stoppet opp og forfatteren selv også var litt usikker på hvilken retning handlingen ville ta. Savnet en tekst som var mer strammet opp og en dose mer itensitet.

Et feilgrep hadde et godt utgangspunkt, og det er spennende å tenke hva man selv ville ha gjort hvis man befant seg i Jodies situasjon. Handlingen hadde også noen småspennende episoder, men alt i alt var dette en langsom psykologisk thriller og språket var litt vel feminint. Handlingen er realistisk nok til at det kunne ha hendt i virkeligheten og skapt store overskrifter for den det gjaldt, men stort mer enn det er ikke Et feilgrep så mye å snakke/skrive om. Det er dessverre en bok som går fort i glemmeboken. Savner psykologiske thrillere som virkelig overrasker og hjemsøker meg lenge etterpå. Et feilgrep var dessverre ikke en sånn bok.

PS: Sløvt av forlaget å skrive bakpå boka at hovedpersonen heter Judy (det navnet blir gjentatt mange ganger på baksideteksten), men i boka heter hun egentlig Jodie ... Et feilgrep det der gitt ...

Boka skuffet meg også. Jeg har ikke noe i mot at bøker inneholder mye av det overnaturlige og er litt grøsseraktig. Jeg syns boka generelt var litt tam og treg. Sikkert jeg som har lest for mange lignende bøker at det er ikke mye som overrasker meg lenger:) Jeg savnet den intense uhyggen.

Tidligere i denne uka ble jeg ferdig med Skyggefødt av Jan Tore Noreng.

Og i helga skal jeg fortsette i Et feilgrep av Wendy James som jeg er godt i gang med, fortsette i Mapuche av Caryl Férey og jeg har en følelse av at jeg blir ferdig med Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård i løpet av helga. Jeg har nå lest over 900 sider, så det nærmer seg slutten. Har lest i den siden slutten av januar. Den er ikke kjedelig og treig, men pocketboka er ganske massiv og tung å holde i, rene brytekampen. Blir jo sliten i armene:) Men tror nok jeg blir ferdig med den i helga, så det blir vemodig for meg når jeg har lest ferdig alle Min kamp bøkene ...

Og hvis det blir tid til overs (har jo all verdens tid for tiden), skal jeg begynne på Barne en time til av Sanne Mathiassen.

Så, går ikke tom for lesestoff denne helgen heller:)

God helg til deg også:)

Bjørn Beltø får en nøkkel og et brev fra kollegaen sin, Victoria. Hun ligger for døden, og trygler Bjørn om hjelp.I brevet står at han kommer til å få en beskjeden som gjør at han skal skjønne hva han skal med nøkkelen. Hvis noen skal komme til bunns i mysteriet, må det være deg.

Kort tid etter blir Victorias mann og sønn overfalt i sitt eget hjem av ukjente gjerningsmenn – kan det ha noe å gjøre med hemmeligheten Victoria ønsker at Bjørn skal finne ut av? Og henger det sammen med den forsvinne arkeologen Moshe Mendelssohn, som forsvant etter å ha funnet en oldtidsgrav i Kapernaum. En grav som de militære overtar og forsegler?

Sammen med Mendelssohns datter setter Bjørn Beltø i gang med å løse mysteriet.

Jeg liker det jeg, jeg liker det virkelig! Bøkene til Tom Egeland er eventyr, for all del – oppdiktet og funnet på. Men med nok virkelighet i seg at man kan lure på om det ikke er på den måten han beskriver likevel. Hvorfor ikke? Det er tross alt mer logisk enn den historien vi har blitt fortalt om Jesus og Gud og jomfru Maria, eller?

Egeland skriver drivende, lett og humoristisk. Med små underfundige tankesprang fra herr Beltø som jeg bare må le av… Han er en underlig type, Beltø, men en type jeg liker godt! Jeg tror det er Bjørn Beltø og Egelands underholdende måte å skrive på som gjør at jeg liker bøkene hans så godt. Bøker med denne type tema finnes det mange av, og det er veldig få av dem jeg kan si at jeg liker – det blir for likt, for teorietisk eller for «far out» – men Egeland holder seg akkurat innenfor det troverdige (altså, denne lille kimen at troverdighet da), tar med akkurat passe mengder teori til at leseren forstår hva som ligger bak, men uten å miste tråden av kjedsommelighet.

Så jeg er veldig godt fornøyd med Den 13. disippel – og jeg storkoste meg mens jeg leste den.

Er det mer mellom himmel og jord?

Fire ungdommer rømmer fra Vassmo Gård ved å stjele en bil. Vassmo Gård er et sted for "vanskeligstilte" ungdommer. Disse fire ungdommene er mektig lei av autoriteter, terapi, og alt som har med Vassmo Gård å gjøre. De vil rømme fra alt og alle, gjerne forsvinne fra jordens overflate og bestemme over seg selv. Gjøre det de selv vil istedet for å høre på hva som er "best" for dem. De kjører av gårde uten noen plan eller strategi. Alt de vet er at de vil langt vekk fra den plassen som mulig. Kjøre til et sted hvor ingen kan finne dem. Ved en tilfeldighet havner de ironisk nok på en annen gård. I motsetning til den gården og Vassmo Gård er at gården de har rømt til ligger veldig øde og gjemt, det er gammelt (de må leve uten strøm), og der får de akkurat den friheten de trenger. Ingen masing, ingen regler. Hva er vel bedre enn det?

Denne vennegjengen som er på rømmen består av tre gutter og ei jente. Kalle er overmannen; han med muskler, "kult" språk og som mange frykter. Pia er den fineste jenta fra Vassmo Gård og har på en måte et forhold til Kalle. Andreas er Kalles "venn" som aldri tør å motsi ham og prøver å være like "kul" som ham. Og Jon er musikeren og drømmeren. Og hemmelig forelsket i Pia. Vennegjengen består mildt sagt av veldig forskjellige personligheter.

Hvor lenge kommer de til å oppholde seg på den forlatte gården uten å bli funnet? Holder de ut med hverandre? Og hva er alle disse hullene i bakken, og hvorfor står denne gården forlatt? Hva har skjedd med folkene som har bodd der tidligere? De fire vennene får uventet, hektisk, mystiske opplevelser og utfordringer i vente ...

Må innrømme at Jan Tore Noreng var en ukjent forfatter for meg, men å lese bøker av forfattere jeg aldri har lest noe av tidligere, er jo alltid spennende. Og grøss/mørk litteratur er i alle fall min gate, samme om målgruppen er for ungdom eller voksne. (Ja takk, begge deler). Med lovende, grøssende bokomslag og lovende konsept, måtte jo dette være bra! Men siden jeg er en erfaren leser, spesielt i den sjangeren, så har jeg jo selvfølgelig blitt mer kresen med årene, enten jeg vil det eller ikke. Det jeg mener er at som leser, spesielt i den sjangeren, krever jeg jo noe nytt. Noe nyskapende. På et vis var konseptet det, men på et annet vis så var det ikke det. Det er ikke ofte at jeg leser grøsserbøker om den type folketro som denne forfatteren bruker, bortsett fra i boka Stallo av Stefan Spjut som jeg leste tidligere i år. Så siden dette ikke var så originalt som jeg ønsket det skulle være, koste jeg meg med boka både med de overnaturlige elementene som dukket opp underveis og personbeskrivelsene. Det var lett å se disse ungdommene foran seg, og det var nesten som å være der på gården sammen med dem, på godt og vondt. Personene var troverdige og det er en gjeng som man lett kjenner seg igjen i fra ungdomstiden der en var sjefen/overmann og vi andre prøvde å finne vår plass i gjengen.

Og selv om de overnaturlige elementene ikke var så originale var som jeg hadde håpet, var dette likevel spennende lesing, selv om jeg egentlig er for "gammel" til å lese denne boka. Jeg liker å lese ungdomsbøker (også bøker for voksne), men grunnen til at jeg også liker å lese ungdomsbøker er at jeg liker å holde meg oppdatert på hva ungdommer liker å lese nå for tiden. Jeg er en nysgjerrig leser. Og selv om denne boka ikke skremte meg på noe vis eller gjorde meg mørkredd (er dessverre hverken mørkredd eller husredd. Jeg må være kurert:), så tipper jeg at ungdommer som vil prøve å lese noe fra denne sjangeren, vil få mange gufne opplevelser både mens de leser denne boka og muligens etterpå. For min del ble dette som en mørk komedie, men det hadde vært artig å se denne på film!

Godvond leseopplevelse ....

Året er 2012 og Rose fyller 105 år. Selv om kroppen er gammel er hun likevel oppegående og fremdeles klar i toppen. Hun bestemmer seg for å skrive sin egen biografi. Hun har tross alt levd et langt liv, hun har opplevd det meste, og hun har ikke tenkt å gi seg med det første. Vi får et innblikk i livet hennes fra hun ble født i 1907 og frem til 2012. Hun skriver for det meste fra den tiden hun møtte og var gift med sin første mann, Gabriel, som hun fikk to barn med. Hun forteller også om tiden hun drev sin egen restaurant. Men familieidyllen slår sprekker når Gabriel finner ut at Rose har vært utro. Han bestemmer seg for å flytte og ha omsorgen for barna. Rose prøver å holde sorgen i sjakk ved å jobbe enda hardere, og en dag entrer Heinrich Himmler inn på restauranten hennes, og de får en spesiell connection. Eks - mannen hennes, Gabriel har påstått at han selv ikke er jøde, men en dag får Rose vite at både han og barna deres er fraktet bort sammen med de andre jødene. Himmler påstår at han vet omtrent hvor Gabriel og barna hennes er og skal holde henne informert. Men kan hun stole på ham eller har han andre intensjoner? Heinrich Himmer er/var tross alt Hitlers høyre hånd eller hans løpegutt om du vill. Er han til å stole på og er han den han utgir seg for å være?

Dette er en bok som er vanskelig å skrive om. Ikke bare på grunn av at boka inneholder alvorlige temaer, men boka er meget kort og jeg er redd for å avsløre for mye, og jeg vil ikke avsløre noe som helst. Så jeg har prøvd å formulere denne anmeldelsen i hele dag og jeg har ikke brukt så lang tid før på en bokanmeldelse. Jeg tar jo alle bokanmeldelsene jeg skriver seriøst og bruker mye tid på dem, men denne boka er ekstra vrien å skrive om, føler jeg. Men prøver det beste uten å ødelegge for noen.

Jeg ble litt skeptisk angående denne boka. Ikke for at den er basert på 2.verdenskrig, men fordi jeg følte at denne boka var litt i samme gate som Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson som jeg leste i fjor. Der også hovedpersonen er gammel, forteller om sitt liv og ting som er litt hinsides skjer. En slags mørk/svart komedie, og det kunne også Himmlers kokk også lett oppfattes som, i hvert fall i begynnelsen. Jeg var redd det ville bli omtrent det samme for jeg likte ikke Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant noe særlig. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg liker ikke svart humor i bokformat. Det vil jeg heller se på tv-skjermen. I bokformat blir uansett type humor for tørt på en måte. I hvert fall for min del. Det er ikke helt min sjanger og jeg var redd denne boka skulle gå like bananas som Hundreåringen ....

Heldigvis er det ikke helt samme sjanger. Litt like, men samtidig ikke. Himmlers kokk er ikke bare en alvorsroman, men den har en mørk humor som også overdriver litt på lik linje som Hundreåringen som klatret gjennom vinduet og forsvant, bare at denne type humor var mer realistisk og nøktern. Denne forfatteren prøver ikke for hardt å være artig, og så er det en stor dose alvor også. La oss si at det er en dyster roman med en del gullkorn. Det er humor på alvor, om dere skjønner hva jeg mener? Ingen av delene er overdrevent. Den er nøytral og hvem bruker jo ikke litt humor i dystre situasjoner? Alle har jo hver vår form for forsvarsmekanisme. Og til tross for all motgang og nedturer som Rose forteller oss om, så er det alltid noe som holder henne oppe. Hun har en evig livsgnist og ingenting knekker henne til tross for alt hun har opplevd. Hun har sin sære måte å overleve på og kommer bare styrket ut av ting. Og hun tar oss med på livsreisen hennes ved å veksle nåtiden og helt tilbake til 1907, på en oversiktelig måte og kommer alltid til poenget. Franz-Olivier Giesbert har en lett og oversiktelig måte å gjøre dette på uten at vi roter oss bort i hvor i livsfasen til hovedpersonen vi befinner oss i.

Franz - Olivier Giesbert skriver om en sterk hovedperson som reiser seg opp hver gang hun møter motgang og sorg, hvordan hun har råd for alt, han beskriver hvordan hun prøver å overleve i de mest utenkelige situasjoner med en liten dæsj humor. Boka er litt overdrevent i blant, men det gjør ikke noe. Selv om jeg grudde meg litt til å lese boka for tenkte at det ikke var en bok for meg. Jeg var redd det var en overdreven humoristisk bok, men det var det heldigvis ikke. Selv om den ikke alltid er like realistisk, og inneholder litt galgenhumor så var dette ikke en bok å grue seg til å lese likevel. Og dette gir meg mersmak å lese flere bøker angående 2. verdenskrig. For jeg har noen bøker som er basert fra den tiden ulest i hylla og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å åpne dem om ikke altfor lenge.

Himmlers kokk var både hjertevarm, sårt og småvittig leseopplevelse. Og selv om det ikke ble en favorittbok for meg, så kommer jeg ikke til å glemme hovedpersonen Rose med det første.

Vi møter (endelig) igjen Tris og Tobias – i forrige bok forlot vi dem idet fraksjonene er i ferd med å gå til krig mot hverandre og de søker dekning hos de fredsommelige.
Hun sliter med vonde minner om ting som skjedde mens de fryktløse var under simulering, og hun måtte ta valg hun aldri trodde hun måtte stå ovenfor.
Nå er det full krig mellom fraksjonene, og rykter begynner å gå om at ting ikke er som man har blitt seg fortalt. Spesielt utenfor gjerdene tyder det på at det foregår ting som bare noen få vet om. Så da er spørsmålet, skal man forsøke å finne svarene på dette, eller skal man bare utrydde de onde slik at man kan gå tilbake til sine behagelige og trygge liv. Hva er det utenfor gjerdene, og hvorfor han noen blitt stengt innenfor?

Endelig kom bok nummer to! Den første sluttet så spennende at det var en pine – og grunnen til at jeg er så glad for at jeg som regel ikke oppdager trilogier før alle bøkene er utgitt! Men nå rakk jeg også å se filmen før jeg begynte å lese nummer to, og fikk i hvert fall opp igjen nysgjerrigheten på fortsettelsen.

Og jammen holder denne boken mål i forhold til forveningene – jeg blir stadig mer imponert over den unge forfatteren Veronica Roth, som har skapt dette universet og persongalleriet. Igjen følger vi Tris idet hun må reflektere og ta alvorlige etiske valg – og det ligger mye god lærdom i disse bøkene. Skal man handle for seg selv, eller for et helt samfunn, for en kortvarig belønning eller for et langtrekkende hele?

Denne boken begynner også å pirke litt i hva som er utenfor – gjerdene som er satt opp omkring Chicago og hvor de fem fraksjonene har levd… Og med en hilsen fra fortiden slutter denne boken – om mulig enda mer spennende enn bok nummer en! (Laaaaang ventetid følger, med andre ord…)

Herlig. Den skulle jeg gjerne ha hatt hjemme hos meg. Jeg er horrorfreak:)

Sånn har været vært her også, spesielt i dag. Hvit himmel og snø som faller, så blå himmel med noe solgløtt. Våren er og blir ubestemmelig. Glad jeg er høstmenneske. Da er det mer stabilt og det er fint ute

Ja, det blir trist å avslutte Min kamp serien siden jeg har vært en hardbarket leser av den for tiden. Selv om den sjette (den siste) ikke måler helt opp til nivåene fra bok 1 - 5 blir det likevel litt trist og vemodig å avslutte serien. Litt blandet følelser. Litt vond og litt trist. Så grugleder meg til å bli ferdig med boka/serien. Litt rart å tenke på i etterkant at jeg sverget på at jeg ikke skulle lese disse bøkene siden den serien fikk så mye omtale i media, og tenkte også at det var bøker som ikke var for meg, men glad jeg tok feil og at jeg våget å lese den. Ingen tvil om at Knausgård kan å skrive. Han treffer meg i hvert fall.

Og ja. Å sitte hjemme hele tiden betyr ikke nødvendigvis at vi slapper av, er glade for å slippe å jobbe, og kan gjøre det vi vil osv ... Det stemmer i hvert fall ikke med meg. Dette er den 11 måneden jeg trør hjemme nå og jeg hater å være sykemeldt. Har ikke følt at det har gått bedre med tiden heller, heller det motsatte. Lei av å gå meg selv på nervene:) Så hjemmelivet er ingen fryd. Jobber hardt for å komme tilbake til arbeidslivet igjen, men vet ikke hvor lang tid det tar. Det er det som er det verste. Man vet ikke hvor lenge denne tilstanden varer. Så hvordan jeg holder ut vet ikke jeg, men må jo bare holde ut på et vis:)

Og det er bra at du leser noen sider når konsentrasjonen ikke er på topp. Det gjør jeg også. Hadde lesesperre for noen uker siden, men likevel leste jeg selv om det var bare noen sider pr.dag. Det er bedre det enn ingenting. Og glad for at det har løsnet seg for jeg blir litt apatisk når lesesperren kommer.

13 år gamle Naoki er en japansk autistisk gutt. Han gir i denne boken en stemme til alle autister, og viser at de har humoristisk sans, fantasi og empati. De er fullstendig klar over hva de gjør, både feil og riktig, og de plages under dette – men kroppen eller hjernen deres fungerer slik og de kan ikke gjøre noe med det.
Boken er til tider hjerteskjærende å lese:

Vi kan tåle våre egne vanskeligheter, men tanken på at livene våre er
kilden til andres ulykke, er helt uutholdelig!

Dessuten kommer han med noen teorier om hvorfor det finnes autister som er så reflekterte og intelligente, at jeg nok aldri kommer til å se på autister på samme måte noen gang.

En av de sterkeste bøkene jeg har lest på lenge! Den er lettlest og med et enkelt språk, og det gjorde at jeg kom meg gjennom den på en dag – og jeg skulle ønske alle tok seg tid til å lese denne boken, for den gir så god innsikt i hodene og tankene på et gruppe mennesker vi har lett for å forhåndsdømme ut fra diagnose og handlingsmønster.

Forrige uke var det steksol og sommertemperatur, mens i denne uka har det vært kaldt og snø som kommer og går. Typisk trøndervær. Det er og blir ubestemmelig:)

I kveld skal jeg begynne på Skyggefødt av Jan Tore Noreng (må jo ha litt grøss selv om det er en bok for ungdom), jeg skal lese videre i Min kamp 6 og nå har jeg bare litt over 200 sider igjen i den så jeg har gjort fremskritt i den mursteinen. Så enten blir jeg ferdig med den i helga eller i begynnelsen av neste uke. Og jeg er godt i gang med Mapuche av Caryl Férey.

Så her er det både litt grøss, prosa/roman, og krim. Må jo ha litt variasjon:)

Samme som deg så syns jeg også det var godt med slike fridager før i tiden, men nå merker jeg ikke forskjellen etter å ha vært hjemme så lenge. Syns fremdeles at dette hjemmelivet er ren tortur, så jeg prøver så godt jeg kan å holde ut:)

Håper du finner en bok som holder på konsentrasjonen din. Ikke gøy å prøve å lese bøker når konsentrasjonen glimrer med sitt fravær. Har opplevd det før og håper det blir lenge til neste gang.

God helg:)

Jeg kunne ligge der i mørket og vente på lyden av mors fottrinn,
forberedt på å se det glimte i et knivblad. Jeg hørte lyder – kanskje
brødrene mine som rørte seg der oppe i annen etasje eller som snek seg
ut i natten – og jeg undret meg: Var dette lyder av noen som var på
vei ned for å drepe oss?

Dette er en dokumentarisk bok hvor vi følger familien Gilmore fra Mikals besteforeldres tid og framover. Han har skrevet boken i et forsøk på å forstå hvordan ting ble som de ble. Familien er hjemsøkt av tragedier, ondskap og vold. Barna dreper enten seg selv eller andre, og Mikal lurer på om man kan finne punktet der man kan si at «her gikk det galt».
I 1977 ble hans bror, Gary Gilmore, henrettet for kaldblodige drap på to menn. Før dette hadde han gått inn og ut (mest inn) av ungdomsanstalter og fengsler. Han kjente ikke noe annet liv, og kanskje var friheten skremmende for ham. Han var den første personen som ble henrettet på lang tid i staten Utah og skapte stor oppmerksomhet idet han selv ba om at dommen skulle fullbyrdes, ved skyting!

Det er en utrolig sterk bok – vi følger tre generasjoner Gilmore for å se på historikken, fra mormon-tilhørigheten, til et omflakkende liv på rømmen fra myndighetene og etterhvert et forsøk på å skape et hjem. Vi følger de tre barna Gilmores skjebner, hvor man kan si at de er preget av sin kaotiske oppvekst – med en meget voldelig far og en mildt sagt smågal mor (se sitatet over).

Jeg ble fullstendig fengslet av denne historien, den får en til å tenke på hvorfor folk blir som de blir, og hvorfor de tar de valgene de gjør. En ser også godt hva familien betyr i oppveksten, og hvordan man arver sine foreldre og må betale for deres synder.

En godt skrevet bok er en fortelling som flyter og bringer leseren inn i et eget univers bort fra hverdagen, samtidig som den klarer å holde p hemmelighetene helt til slutten. Her har Agnes Ravatn lyktes godt med dette. Jeg klarte ikke å legge boken fra meg!
En rolig stemning , men samtidig mange undertoner som gir deg en krypende følelse av lett ubehag som stiger iblant til overflaten. Som sagt godt skrevet og skjønner at så mange liker denne!

Jeg kan ikke få sagt det nok: Helt utrolig hvor fint og lett det er skrevet om det som oppleves som tungt og vanskelig, om sorg, kjærlighet vunnet og tapt, vennskap og det å miste seg selv og om sykdom, fellesskap og ensomhet. Disse bøkene rommer så mye og MÅ bare leses! Samtidig skrevet på en lettfattelig og med fint språk, være seg på bokmål eller nynorsk. Ja faktisk, glemmer en at en leser to ulike målformer - det er historien som bærer deg fram her.

Hvorfor må alle, i alle fall de fleste ungdomsbøker ha kjærlighet som hovedtema? Det er på tide med nye nytt og fresht ...

Katsa er en svært ung jente, men hun er allerede fysisk sterk. Hun er så sterk at hun kan drepe et menneske bare med ett slag. Det er nådegaven hennes. Hun er en slåsskjempe med mye kraft i seg, smidig og hun er ikke redd for noen eller noe. Nådegave er noe ikke alle har. Barn som blir født med øyefarger som ikke matcher hverandre, har en nådegave og nådegavene kan være så forskjellige. Katsa har et brunt og et blått øyne. Andre barn/mennesker med øyefarger som ikke matcher hverandre kan ha andre farger og andre spesielle evner, noen kan for eksempel lese andres tanker, andre kan se like bra selv om de er blinde, andre merker farer fortere enn andre osv ... Nådegavene kan være så mange, og som sagt i Katsas tilfelle, er hun en slåsskjempe. Hun er sterk og lar seg ikke overmanne av noen.

Hun er ikke bare usedvanlig sterk og snartenkt, men hun er også annerledes fra andre jenter i Midtlun hvor hun kommer fra. Hun har aldri tenkt å forelske seg eller gifte seg med noen. Hun er selvstendig, dyktig til å skaffe seg mat på egenhånd ved hjelp av jakting, og hun vet råd for det meste. Å leve i middelalderen er ikke bare, bare, men Katsa er vant til harde kår. En dag på en av sine reiser, møter hun på en fremmed gutt fra en annen borggård. Etter litt nøling får hun varme følelser for ham, men er han den han gir seg ut for å være, har han en nådegave, og vil Katsa tillate seg selv til å bli forelsket?

Etter den ene vampyrserien etter den andre som har blitt utgitt for ungdom de siste årene, var det noe fresht og annerledes med historisk roman fra middelalderen. Noe forfriskende. Men det denne boka har til felles med vampyrbøkene er denne kjærlighetshistorien som blir mest lagt vekt på. Ja, jeg vet at ungdom syns at kjærlighet og forelskelse er fryktelig spennende, men må alle ungdomsbøker fylles av det? Det er litt oppbrukt og det er på tide med et nytt konsept. Jeg håpet at den historiske delen ville få mest oppmerksomhet enn kjærlighetshistorien mellom hovedpersonene i boka Nådegaven, men nei, her lar også kjærlighetsdelen overtrampe alt som var lovende. Det er synd for boka hadde et så godt utgangspunkt. Skjønner ikke at nesten alle ungdomsbøker må bli ødelagt av "samme" oppskrift. Tenkte at denne boka ville skille seg ut på en positiv måte og det gjorde den også i begynnelsen, men så ble den bare mer og mer like mange andre ungdomsbøker som jeg har lest tidligere.

Også må jeg snakke litt om Katsa. Jeg vet at Katsa er en dyktig slåsskjempe på grunn av nådegaven hennes. Det er derfor folk respekterer henne så mye og en god del er redd henne, men likevel. At hun attpåtil slåss med ville dyr er jo å ta litt i. Og jeg er ikke så glad i attituden hennes. Hun er en utrolig kjepphøy bedreviter som kan alt og vet alt. Unnskyld meg, men hun gjorde meg tvers igjennom kvalm og jeg fikk meg ikke til å like henne, selv ikke da hun visste sine myke sider. Jeg fikk meg bare ikke til å like henne og de andre karakterene satte ikke igjen så mye spor etter seg de heller. Det er ikke karakterer jeg vil huske og tenke på lenge etter jeg har lest boka, men heller fort glemt.

Nådegaven hadde som sagt et godt utgangspunkt. Her var det ikke snakk om vampyrer/varulver som boksjangeren drukner i om dagen, men en historisk roman inspirert av middelalderen. Men dessverre ble boka litt for lik de andre ungdomsbøkene likevel, og jeg trodde ikke helt på kjærlighetshistorien til Katsa og den hun ble hodestups forelsket i. Og av mange grunner ble ikke denne boka en henrivende lesing, men heller skuffende.

På slutten av boka er det smakebit av neste bok i Katsa-trilogien og den heter "Flamme", og kommer ut i september.

God herreroman med mye action!
En svært spennende spenningsroman om norske etterretningsagenter i Midt-Østen.
Mye reising rundt i området og våre helter (eller helt) forhindrer selvsagt store katastrofer men mister illusjonene i løpet av boka.

Likte spesielt godt at historien er krydra med kunst, kultur og historiske detaljer. Ikke vet jeg om dette er fakta, men jeg kjøper det rått. Dette gjør at historien er troverdig og virkelighetsnær. I hvertfall for meg.

Forfatteren leker seg litt når han bruker historiske navn på heltene sine: Peter Wessel (!) og ... Digre. Det synes jeg var et artig grep!

Hørte denne på lyd og jeg synes språket er godt. Det flyter fint. Spenningskurvene kommer ikke for tett og actionelementene er troverdige. Kanskje en del Bond-fakter over denne romanen, men slettes ikke for mye.

Alt i alt et hyggelig og interessant møte med Wessel og Nore.

Jeg foretrekker høsten. Passe kald/varmt, mørke kvelder, masse farger og atmosfæren blir helt spesiell. Selv om jeg ikke er glad i sola, så har jeg sittet ut på verandaen og lest i noen dager. Blir litt lei av å sitte inne. Har jo vært sykmledt i ni måneder nå og temmelig lei av leiligheten:)

Har ikke sett noen hestehov så langt, men savner allerede mørke kvelder. Høsten, kom tilbake! Jeg er ingen vår/sommermenneske og jeg blir heller ikke glad av sola. Den påvirker meg ikke i det hele tatt. Men, men jeg får holde ut og tro at høsten vil komme tilbake igjen:)

Jeg har så vidt begynt på Himmlers kokk av Franz - Olivier, og jeg har faktisk kommetmeg litt lengre i Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård. Blir ikke ferdig med den denne helga, men har god tro på at jeg blir ferdig med den neste helg. Det har løsnet seg litt igjen og da går det bedre. En slitsom bok på en fantastisk serie. Han skulle ha gitt seg etter fem bøker, men folk ville jo ha mer. Liker Miin kamp serien kjempegodt til tross for at sekseren er litt slitsom og ikke på samme nivå som de andre bøkene i serien. Men jeg har funnet ut at jeg er mer tålmodig enn jeg trodde med tanke på den siste boka:)

Og jeg har kommet meg litt i gang i Mapuche av Caryl Férey.

Så her er det både litt roman og krim i helga. Må jo ha litt variasjon:)

God helg:)