Assalamu alaikum har visse krimroman-element og thriller-trekk. Men boka byr på noko langt meir og er på fleire måtar ei stor leseoppleving.
Handlinga i boka er, som i dei tidlegare bøkene i Teksas-serien, nokså ellevill. Det er temmeleg drøyt det som foregår, og enkelte lesarar kan nok bli støtt av visse detaljerte skildringar. Det handlar om vald og drap, narkotika og porno - og Renberg pakkar ikkje akkurat inn det han vil fortelja om.
Me møter enkelte bikarakterar frå tidlegare bøker og vert presentert for nokre nye. Alle har sine spesielle eigenskapar og særtrekk og det er ikkje vanskeleg å sjå dei for seg.
Boka er prega av sprudlande forteljarglede og sær fantasi. Ho er svært underhaldande, men også gripande og til tider ganske motbydeleg.
Eg anbefalar, så sterkt eg kan, lydbokversjonen. Tore Renberg er ein fantastisk opplesar av sine eigne bøker.
Hørt den som lydbok. Detaljert og interessant. Utgitt i 2015 og med inngående beskrivelse av den mannen som nå nylig er blitt siktet for drapet. Ganske spesielt å høre hva de visste om han i tiden etter drapet. Ut fra beskrivelsen av det han hadde gjort mot forskjellige kvinner, dannes et bilde av en mann som burde vært mye mer i søkelyset enn han var.
For en fin roman, jeg gleder meg til å lytte videre om Thea :)
Det har lenge vært stille i denne diskusjonsgruppa rundt boka «Elskede Sputnik». Vitsen med en lesesirkel er vel nettopp diskusjoner, og denne boka burde ligge vel til rette for meningsbrytninger.
For min del er det flere ting jeg gjerne vil høre andres reaksjoner på. Først og fremst Mius opplevelse natten oppe i pariserhjulet. Er dette hun ser bare en drøm hun har? (For like lite som et menneske plutselig kan gå helt «opp i røyk» (Sumire), kan et annet menneske være to steder på samme tid (Miu)). Er det bare en drøm, virker det rart med de sterke, uutslettelige reaksjonene hun får.
Også scenen på supermarkedets vaktrom får meg til å stusse. Jeg kan ikke riktig se sammenhengen mellom samtalene som utspiller seg her og bokas innhold for øvrig. Dette er et av de få handlingselementene i boka og det har fått relativt stor plass. Naturligvis gir forholdet mellom læreren og gutten et utfyllende bilde av bokas forteller, og er også opphavet til bruddet mellom ham og kjæresten. Men alt i alt virker scenen her (for meg) litt malplassert ut fra innholdet ellers i boka.
Joda det stemmer at jeg leste "Elskede Sputnik" for om lag 10 år siden. Når jeg nå blar tilbake til notater jeg gjorde den gang, ser jeg at den gang falt boka i smak. Det gjør den for så vidt også da jeg nå leste den for andre gang. Men det er innblandingen av de unaturlige tingene i det ellers helt realistiske innholdet jeg reagerer på. Boka slutter jo nærmest som et spørsmålstegn. Er det en telefonsamtale fra det hinsidige, eller....?
Nå er leseperioden for denne boka snart ute. Rart at ikke flere har publisert sine meninger.
Hanne Midtsund som svar til Ajiniakra :
10:23, 16. september 2021* Diskusjon: Ajiniakra om Regnhegren av Robbie Arnott av Robbie Arnott
Denne anbefaler jeg sterkt, også til dere som vanligvis ikke leser/ikke liker dystopi. Boka er vanskelig å legge fra seg, språket flyter så lett. Det er både triste og nydelige beskrivelser av natur og dyreliv. En dystopi med miljøvern og ødeleggelsen av vår planet som bakteppe. Les den!
Jeg leser en del ww2- litteratur. Mye vet man jo fra før gjennom historietimer på skolen, filmer osv. Syns det er ekstra spennende å komme over historier om mindre grupper mennesker og/eller enkeltpersoners motstandsarbeid og opplevelser under krigen. Interessant historie!
Har hørt denne som lydbok, lest av Thorbjørn Harr. Utrolig interessant å høre så mange flere detaljer fra en sak som «alle» kjenner til. Inneholder direkte sitater fra avhør og rettssaker. En utrolig kompleks sak. Jeg opplever at boka belyser saken fra alle kanter, den oppleves nøytral ift skyldspørsmål og hva som egentlig skjedde. Vil vi noen gang få svar? Thorbjørn Harr fungerer svært godt som oppleser. Denne anbefales!
Jeg skjønner naturligvis at han "leker seg med dimensjonene". Jeg ser jo også at det er noe fascinerende ved det. Men samtidig klarer jeg ikke å slippe tanken på det rent realistiske. (Det hadde jo vært interessant å få vite hvordan hun hadde klart seg "helt alene i verden"). En forfatter som Murakami er nok ikke helt min greie.
"Sveve som satellitter hvileløst i sin egen ensomme bane". Dette virker jo vakkert og poetisk. Men jeg klarer ikke helt å svelge at boka skal være slik. Det jeg lurer på er hva har skjedd med Sumire etter at hun forsvant fra den greske øya. (Eller kanskje hun ikke forsvant derfra, men var der hele tida?) Det jeg vil si er at siden mesteparten av boka er realistisk fortalt, klarer jeg ikke helt å bifalle dette sjangerbruddet. Jeg føler at overgangen til en mer symbolsk atmosfære, er heller juks. Skulle gjerne høre andres meninger om dette.
I første del av boka får vi først og fremst en utfyllende beskrivelse av Sumire. Hun er en typisk «alt eller intet»-person. Når hun går inn for en ting, er det dette og ikke noe annet som teller. Sumire vil bli forfatter. Hun skriver og skriver, tekst etter tekst og kutter ellers ut alt annet. Helt til hun møter Miu og forelsker seg i henne. Etter dette får hun ikke ordentlig til skrivingen.
Ellers merker jeg meg noen setninger fra bokas første halvdel som fungerer som et frampeik mot det som senere fortelles. Allerede ved første møte med Miu tenker Sumire om den plutselige forelskelsen hun føler: «Strømmen vil føre meg bort, kanskje til en helt spesiell verden, ulik alt annet jeg har sett. Kanskje er det et farlig sted. Kanskje vil jeg få dype og dødbringende sår der. Kanskje vil jeg miste alt der. Men jeg er ikke i stand til å snu. Jeg er nødt til å gi meg hen til denne strømmen som ligger her foran meg. Selv om alt det som utgjør meg skulle brennes til aske og bli borte for alltid.»
Sterke ord! Kan dette si noe om det som senere skjer med Sumire?
Sist sett
