Bokelskere.no

Utrolig forutsigbart! I en bok som dette må jo alt gå bra til slutt.

[I denne boken hoppes det i tid og det er tre forskjellige fortellerstemmer. Dette er tydelig markert med navnet på den som forteller, så det er ikke forvirrende. Boken er skrevet på en måte som gjør den vanskelig å legge fra seg, plutselig hadde jeg lest halve boken. Jeg synes det er veldig interessant, og skjemmes litt over hvor lite jeg kan om hvordan det var i Chile på denne tiden. En spennende og lærerik bok, som anbefales på det varmeste.
Soledad, Sol og nyfødte Tania ble i 1974 innvilget flyktningestatus i Canada, og reiste i eksil. Kun på denne måten slapp Sol ut av torturfengselet, og kunne ta seg av babyen sin. I boken ramses det opp 6 land som tilbød seg å ta imot flyktninger, Norge er ikke med på listen, men jeg gikk selv i 1. klasse i 1974 og kan huske for første gang å se utlendinger i nabolaget. Uten at jeg lærte meg ord som innvandrer, flyktning eller asylsøker, ble disse barna inkludert i skolemiljøet vårt.

Chiles døtre er en roman som er sted- og tidfastsatt i virkeligheten. Forfatteren skriver levende og overbevisende, og får meg til å tenke tilbake og føle sterkt for de som kuppet gikk hardest ut over. Den er også aktuell, for mange av Pinochets lover og bestemmelser gjelder fremdeles. I 1981 innførte diktatoren en reform som gjorde utdannelse til handelsvare, og i disse dager sloss studentene for at staten skal ta ansvar for høyere utdannelse til befolkningen.]1

Her var mange spennende navn, så det var med lite skjult forventning jeg startet denne boken. Min erfaring med noveller er heller liten, men etter å ha lest både Arkitekt og Julefortellinger nå i høst, føler jeg at jeg begynner å få dreisen på formatet.
Julenoveller starter med syv korte, tradisjonelle historier før det er Jan Mehlum sin tur med novellen "Engler - finnes de?" Denne er mer moderne i språket, lagt til bynære strøk i vår tid. Historien er fornøyelig, koselig og en smule moralsk, og jeg frydet meg da jeg satt å leste.
Så er det Jørgen Jæger sin tur med "Hvit jul". Det er alltid gøy å lese historier med handling i Bergen, og her får vi det. En fornøyelig liten sak, hvor jeg satt og forventet forløp og slutt, men fikk noe helt annet. Sånn skal det være! Neste mann ut er også bergenser, nemlig Gunnar Staalesen, og hans novelle heter "Bitter mandel". Det også publisert tidligere, men jeg har ikke hatt fornøyelsen. Et riktig Agatha Christie mysterium var dette.
Forbauselsen ble stor da jeg kom til Anne B. Ragde sin novelle "Og de skotter!" - den hadde jeg da nettopp lest i Julehistorier som Aschehoug ga ut i høst. Det samme skjedde noen sider senere, der er sannelig også Merethe Lindstrøm sin novelle "Snekkeren", den også publisert i år i Julehistorier.
Går det an da? Er det fritt frem å trykke historiene sine i så mange bøker en vil? Historiene var i mine øyne de beste i Julehistorier, så jeg skjønner at også Juritzen var fristet til å ta dem med i årets samling av julenoveller.
Jeg fikk meg en god dose med julestemning, da jeg tilbragte 2. søndag i advent hjemme alene foran peisen med bok og varm sjokolade. Anbefales!

Tørk aldri tårer uten hansker er en knusende ærlig historie som sprenger åpent ditt hjerte og får deg til å føle. Anbefales på det sterkeste!
(Mye mer på bloggen :)

Det er faktisk ganske vanskelig å sette fingeren på hvorfor Analfabeten som kunne regne er så bra. Jeg humrer og ler, og merker at jeg har lagt meg til en merkelig stemme (inni hodet) når jeg leser. Sikkert fordi Holger og Holger er noen snåle fyrer, og de er ikke de eneste snåle menneskene i denne historien. Jonas Jonasson har en vidunderlig fantasi, og den tar oss med fra før apartheids fall, og til i dag. Vi er på flere kontinenter, og han fletter denne morsomme historien sammen på en troverdig måte. Mot slutten dabber det litt av, og når det er ca. 100 sider igjen merker jeg at oppmerksomheten min glipper litt. De innledende historiene om Holger og Nombeko er veldig artige, men slutten hvor de prøver å kvitte seg med atombomben, fenger ikke meg like mye.

Eg les den nye biografien om Steve van Zandt av Hans-Olav Thyvold; Little Steven - fra New Jersey til Lilyhammer - som ebok. I tillegg lyttar eg til Anders Ribu som les Barfotdronningen av Ildefonso Falcones.

Ha ei god lesehelg alle!

Dette er ingen stor og betydningsfull bok. Den formidler ikke noe direkte viktig. Men boka er til tider skikkelig morsom selv om innholdet noen ganger virker litt ulogisk. Kort sagt handler den om to menn. Den ene er gammel og den andre er ung. Den ene fatter vi sympati og medfølelse for. Den andre vekker heller antipati og sinne hos leseren.

Gunvor Rasmussen sine tegner er helt unike, og utgjør kvaliteten i denne boken. Sagnet som formidles er også bra, med fin stemning. Jeg som liker å gå på fjellet fikk lyst å ta meg en tur til tindene i Trollveggen ved første anledning.

[Det er mamma som er jeg-stemmen i boken, og det er hennes historie vi får, men den handlingen dreier seg om er Alexander, og hans kamp for å få leve et anstendig liv. En ADHD diagnose fører med tiden Alexander innover i "systemet" til, muligens velmenende psykiatere, som medisinerer gutten på et spinkelt grunnlag. Jeg sitter og rister på hodet med klump i halsen mens jeg leser, det er hjerteskjærende å ta del i deres kamp for å forstå, og for å bli hørt og trodd på.
Jeg håper inderlig at det ikke er mange som kjenner seg igjen i denne boken, men jeg frykter at det kanskje er det. Dette er en bok alle burde lese, også de "utsatte" yrkesgruppene her. Vi har alle godt av å få et bilde av hvordan vi kan bli oppfattet av menneskene vi er til for.

En bok som er rask å lese, men umulig å glemme!]1

Desse kan du gleda deg til å lesa. Veldig fine bøker, i eit særeige og vakkert språk.

Dei beste novemberbøkene vart Som steinen skinner av Britt Karin Larsen, Det finnes ingen helhet av Helga Flatland og Pergamentet av Gert Nygårdshaug.

Med korte avsnitt, kronologisk handling og tydelig veksling mellom nåtid og "den gang da", er dette en lett bok å lese. Handlingen er også spennende, selv om en ut i fra baksideteksten vet hva som skal skje. Dette er jo en ukjent del av vår historie og jeg skjønner godt at forfatteren ble fascinert og ville nøste opp flere tråder. Han har gjort et formidabelt detektivarbeid for å finne ut hva som skjedde/kan ha skjedd den gangen. De delene som er i nåtid, er forfatterens egen historie om hvordan han har gravd frem disse historiske hendelsene fra 1700-tallet. Jeg synes denne delen er likeså interessant som historien om de som blir tatt til fange.
Først blir vi kjent med de som skal mønstre på Jomfrue Christina, og omstendighetene rundt seilasen. Vi får også vite litt om den svenske konsulen i Algerie, og hvordan han vet å være om seg i sitt virke. Forfatteren gir oss et detaljert bilde av hva som skjedde før, under og etter kapringen.
Det tok tid før det danske forsvaret gjorde et forsøk på å redde båter, last og mannskap som var tapt i Algerie, og angrepet i havnen der, i et forrykende vær, blir skildret på en spennende måte. Slaver, voktere og fastboende sto fjetret å fulgte med på hva som skjedde nede i bukta. Hvordan det går, vil jeg ikke røpe, noe må du jo lure på til du leser boken.

Når jeg leser forlagets oppsummering etter jeg har lest boken, føler jeg at de ikke får formidlet hvilken liten perle dette er. Den ytre handlingen stemmer fint med det over, men dette er en bok som har sin styrke i språk og stemninger. Når Allis oppsøker Sigurd i begynnelsen av boken, vet vi ingenting om hvilke skjebner disse to bærer på. Historiene deres kommer for en dag litt etter litt utover i romanen, og ikke før på de siste sidene har vi det fulle bildet. Den er delt inn i mange korte kapitler. Når et kapittel slutter om kvelden, så begynner det neste på morgenen. De korte kapitlene gjør at jeg ender med lange leseøkter, fordi det alltid er lett å "bare lese et kapittel til"... Når det er lange kapitler, blir det som oftest til at jeg stopper ved kapitlets slutt, for å gjøre noen presserende.
Boken er bygget opp sånn som jeg liker det, uten sprang i tid og sted. Her er en creepy nerve hele veien, og innimellom er det direkte spennende. Sigurd er veldig sær, og hadde ikke Allis blitt beskrevet på en så troverdig måte, ville det vært vanskelig å forstå at hun blir værende. Hun på sin side, reagerer også heftig på noen ting, men alt får sin forklaring etterhvert. To veldig troverdige karakterer sammen i en situasjon som etterhvert blir belyst.

[Med forlagets spennende omtale av boken ferskt i minne, satt jeg meg ned og leste, og jeg kan ikke si annet enn at det gikk en stund før jeg kom meg opp av godstolen igjen. Boken begynte i København, og tankene mine gikk både til turen vår for noen uker siden, og til teaterstykket Dyveke, som har litt av sin handling i København. De foretok til og med en dagstur nordover til Dyrehavegården, en perle som de færreste som besøker København får med seg. (Vi syklet hit på noen store svarte sykler en gang, og tilbrakte kvelden blant hjortene, og karusellene i parken.)
Denne parken var bygget allerede på 1700-tallet, og fra Fredrik V`s tid, har offentligheten hatt tilgang til den. Fantastisk! Jeg elsker sånne historiske romaner som får meg til å sette meg ned å google.

Det er et fantastisk språk i denne boken, helt i tidsånden og med mye både ettertanke og humor. De første 100 sidene forsvant, og jeg måtte presse meg til å ta en tissepause og smøre meg en skive, før jeg dukket inn i handlingen igjen. Kapitlene er lange, og har sin egen avgrensede handling. Først er vi i København, så på båten mot Grønland, og senere møter vi Morten igjen, når han har vært fem av sine ti år i tjeneste på Grønland.
Her skjer det noe med hele teksten, og jeg detter brutalt av lasset. Det hoppes i handlingen, og jeg blir en smule forvirret. Herfra er det viktig å følge med på overskriftene og årstallene, for å henge med.
Første del av boken er en klar sekser mens den delen som foregår på Grønland er en treer i mine øyne. Språket flater ut, og jeg bruker mye av energien på å forstå hva som skjer og lure på hva som har skjedd, og hva som skal skje.
Mot slutten reiser han tilbake til København via Bergen. Vi får oppleve den store bybrannen i København i 1795, hvor jeg opplevde et glimt av bokens kvalitet fra de første 100 sidene, men når vi så går over til epilogen skjønner jeg atter lite. Hva er det forfatteren vil oppnå med denne hoppingen i tid?

Med tanke på at forfatteren faktisk har levd 15 år på Grønland, hadde jeg håpet å få en følelse med landet. I denne boken ble det full score for de delene hvor handlingen var i Danmark eller Norge, men handlingen fra Grønland var så oppstykket og forvirrende at jeg ikke fikk noe vettugt ut av det.
]1

[Heksedoktoren har undertittel Lobotomisten 2. Dette fordi de henger så grundig sammen, at du bør ha lest Lobotomisten før du leser Heksedoktoren. Det er noen helt forferdelige cover på disse bøkene, men de er begge spennende så det holder. Hvis du vil lese hva jeg syntes om Lobotomisten, så kan du klikke på lenken.

Disse bøkene er thrillere av verste sort. Vi følger ugjerningsmannen tett, og det er den dypt religiøse Johannes som gir de verste frysningene. I Heksedoktoren møter vi Johannes igjen i Rio de Janeiro, etter han har klart å rømme fra sine udåder hvor han på bestialsk vis drepte Tom sin samboer. Han gjemmer seg i favelaen til farens menighet. Her bodde han en tid som barn, hvor menigheten driver et barnehjem. Han tror han er trygg mens han pleier sine skader, men ber noen være på vakt for en hvit kjempe som er ute etter ham.
Tom er fylt av hevntanker etter det grusomme drapet på Siri og tar kontakt med en gammel kompis, for å få innpass i et miljø for å bli leiesoldat. Han får et oppdrag hvor han kan vise seg og tjene litt penger, før han også er på full fart til Rio for å hevne Siri.
Det verken Tom eller Johannes har tatt høyde for er tilstanden i Rio. Her er det fiender overalt, og ingen av dem er trygge. Det blir en kamp på liv og død for begge to.

Som du skjønner, er dette ingen vanlig krim, eller thriller for den saks skyld. Spenningen er høy, og tempoet likeså. De roter seg begge inn i helt umulige situasjoner, men i god James Bond stil kommer de seg ned på beina igjen, gang etter gang. Tenker du på hvor mye vi tåler av utenkeligheter av nevnte filmhelt, så blir denne boken ganske spiselig den også. Heksedoktoren ble heldigvis avsluttet på normalt vis, og ingenting tilsier at det skal komme enda en oppfølger.]1

Dette er en langsom bok. Selv om et gods blir okkupert av krigens ugjerningsmenn, og de som bor i herskapshuset får livene sine snudd på hodet, så er det liksom ikke noe "big deal".
Romanen er skrevet på en underholdende måte, med mye humor, så på den måten er den fornøyelig lesning. Har du lyst å lese om disse hendelsene i 1 verdenskrig, uten krigens skrekk og gru, så er dette boken for deg.
Jeg syntes den ble for stillestående, og handlingen ble skildret på en sånn måte at jeg satt og ventet på at det skulle begynne å skje noe.
Det er egentlig ganske fasinerende at Berit og jeg har lest samme boken. Kanskje du har lyst å lese den, og se hvem av oss du er enig med?

Enig med deg!

Vi voksne kjenner jo Jørn Lier Horst fra "voksenkrimmen" hans, og vet at han er god på krim. Han kan bygge opp et plott, å få spenningen til å stige utover i boken. Dette har han heldigvis med seg over i barnelitteraturen sin, for det er faktisk ganske spennende å lese, også for oss voksne.
Både mor og barn var enig om at bok nummer fire var den mest spennende hittil. Det er gøy med mørke grotter og innestengte rom, også er det jo spennende å ligge ute å luske på noen farlige menn om natten, så dette var riktig så medrivende. Artig for mor å se at 12 åringen faktisk prioriterte lesingen fremfor annet, det skjer ikke ofte.
Nå ser vi med lengsel frem til bok nummer fem som heter Libertygåten, for bakerst i bok nummer fire, fikk vi lese første kapittel. Mer om handlingen og sånt på bloggen

Du kan kanskje tenke at homofili og aids ikke angår deg, og styre utenom boken. Til det vil jeg bare si: Ikke gjør det. Les den! Det er en utrolig sterk bok om evnen til å se barna sine, om å ikke fordømme og om ekte kjærlighet. Anbefales på det varmeste!
Mer om boken på bloggen!

Jeg elsket denne, og ga den en 6er. Kanskje fordi jeg nettopp hadde vært i Paris da jeg leste boken, og så for meg husene som ble rasert en etter en for å bygge de store veiene. Jeg likte Mocca også, men havnet på en 5er der.