Bokelskere.no

Selma Lønning Aarø (f. 1972) debuterte som forfatter i 1995 med Den endelige historien, siden har hun gitt ut en rekke bøker for barn, ungdom og voksne. Romanen Vill ni åka mera? (2003) regnes som hennes gjennombrudd som forfatter. Selma Lømming Aarø kommer fra Stord i Hordaland, men bor i dag i Oslo.

Hovedpersonen i Jeg kommer snart er Julie, som er gift, trebarnsmor og forfatter. Julie har alltid faket orgasme, men plutselig en dag orker hun ikke mer og bestemmer seg for å gjøre noe med problemet. Hun kjøper en vibrator med orgasmegaranti, låser seg inne på rommet sitt og setter i gang med å trene. Men oppgaven er ikke så enkel som først antatt. Stadig er det noe som avbryter henne: enten forstyrres hun av sitt eget tankespinn, eller av au pairen, mannen og barna, som alle lurer på om hun ikke kommer snart…

Jeg kommer snart er en svart komedie og en satire over det masete sex- og kroppsfokuset i mediene og i samfunnet ellers. Boka er innimellom hysterisk morsom, innimellom vanvittig flau, så her vil nok noen hver oppleve å få hakeslepp. Boka har flere likhetstrekk med Erlend Loes Vareopptelling selv om temaene i bøkene ikke er sammenliknbare. Hovedpersonene i begge bøkene er nokså vemmelige, begge harselerer de over svakheter i samfunnet vårt, humoren er den samme og pussig nok har begge bøkene fått endel kritikk for å være overflatiske, grunne og mangle mening. Denne kritikken synes jeg er uberettiget. Det er ikke en satirikers oppgave å løse problemene i samfunnet, men å avdekke dem. Dessuten hadde det vært fryktelig kjedelig å følge Julie til psykolog, og man trenger vel egentlig heller ikke å være psykolog for å skjønne hvorfor Julie ikke får det til. Og selv om Jeg kommer snart ikke har alle svarene, så skal du uansett leite lenge etter mer fornøyelig lesestoff. Kjempebra bok! Anbefales varmt.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Det er ikke ofte jeg blir vilt begeistret for bøker, men det ble jeg av denne. Ingebjørg Berg Holm har med Stjerner over, mørke under skrevet en usedvanlig sterk debutroman som fort kan finne på å stikke av med kriminalromanenes hederspris – Rivertonprisen, Den gylne revolver. Boka er faktisk så stemningsfull og velkomponert at jeg snart kom til å tenke på Vidar Sundstøls Drømmenes land, som så vidt jeg kan huske flere steder ble kalt «litterær krim», en betegnelse som gjerne brukes om kriminalromaner med høy litterær kvalitet. Selv synes jeg ikke noe om den betegnelsen, og vil heller beskrive Stjerner over, mørke under som ei stillferdig, men bunnsolid fortelling, kjemisk fri for stereotyper.

Handlinga i Stjerner over, mørke under er lagt til Hurumlandet i hamskifteperioden, nærmere bestemt til i 1875. En mann blir funnet myrdet i skogen. Bakhodet er knust. Liket er pent dandert og den naturlige konklusjonen blir at han er lagt der av noen som er glad i ham. Lensmannen får snart identifisert mannen som Lars Holte – broren til Ole, bonden på Holte. Lars forlot Holte ti år tidligere og reiste til Canada. Nå har han altså kommet hjem igjen, bare for å bli myrdet i skogen. Men hvorfor forlot Lars kona på Holte og hvem ønsket ham død?

Lensmannen på Hurumlandet og bokas hovedperson er den taktfulle og sympatiske juristen Thomas Tinnvik, som egentlig er overkvalifisert for stillingen sin. Thomas er i likhet med majoriteten av krimhelter utstyrt med en svakhet, han får angst av blod, og denne blodangsten er en av grunnene til at han velger å bli lensmann i stedet for dommer. Som dommer ville han vært tvunget til indirekte å spille andre menneskers blod.

Fortellinga er skrevet i førsteperson og formet som et langt brev fra Thomas til broren Tobias, men synsvinkelen skifter undertiden til Lars’ kone, bror og sønn. Her er imidlertid fortellerstemmen autoral, men fordi fortelleren ser gjennom personenes øyne, kommer leseren inn i tankene til disse også. Til å begynne med var det litt vanskelig å skille personene og fortellerstemmene fra hverandre, men etter hvert som jeg ble vant til fortellerstilen, gikk det greit.

Handlinga i boka er lagt til overgangen mellom det gamle jordbrukssamfunnet og det moderne, og overtro kontra fornuft blir et sentralt motiv. Folketro og myter er sømløst integrert i historien, og det mytiske får til slutt en naturlig forklaring med Thomas, som er representant for den nye tiden. Andre viktige motiver i boka er skyld, soning og tilgivelse, og dette er også temaet i Thomas’ brev til broren.

Bokas styrke ligger etter min mening i tidskoloritten og i personskildringene. Særlig likte jeg beskrivelsen av hovedpersonen og det lille kvekersamfunnet på Holte gård. Stjerner over, mørke under er ikke en actionpreget roman, og det psykologiske perspektivet, hvorfor, er sammen med spørsmålet om hvorvidt saken kan knyttes til mytene rundt Ole Holtes sønn Jørgen, langt viktigere enn hvem som har gjort det. Løsninga kommer derfor ikke som noen overraskelse, men boka er ikke mindre fengslende av den grunn. Stjerner over, mørke under er en forførende kriminalroman. Anbefales varmt!

Litt om forfatteren: Ingebjørg Berg Holm (f. 1980) er utdannet interiørarkitekt og bor i Bergen med mann og to barn. Stjerner over, mørke under er hennes første roman.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Ottos mor er alkoholiker. Hun har nok med seg selv og har ikke overskudd til å ta seg av sønnen sin. Otto må derfor klare seg selv. Stadig får han beskjed av mora om ikke å finne på noe tull. Det er viktig at barnevernet holdes på avstand. Otto gjør så godt han kan, men i skogen møter han tryllemannen som lærer ham tryllekunster og forer ham med sjokolade. Tryllemannen ser ham, og selv om Otto vet at han bør holde seg unna, klarer han ikke la være å oppsøke ham…

Dette var hard kost! I begynnelsen hadde jeg riktignok litt problemer med å tro på fremstillingen av forholdet mellom mor og sønn. Ei mor kan umulig være så selvsentrert og fraværende som mora til Otto? Etter å ha tenkt meg litt om, kom jeg imidlertid frem til at alkohol og rus sikkert altfor ofte fører til denne typen omsorgssvikt. Enda mer skremmende synes jeg likevel det er at de barna som utsettes for omssorgsvikt av foreldrene, skal utsettes for nye overgrep av andre voksne som plukker dem ut nettopp fordi de er så sårbare. Det blir en slags ond sirkel.

Tryllemannen er ikke ei bok jeg vil anbefale for hvem som helst. Til det er historien for opprørende. Boka er imidlertid veldig god og historien er viktig, med jevne mellomrom trenger vi å minnes på at overgrep faktisk skjer. Tryllemannen anbefales for voksne som jobber med barn og for ungdom i skolesammenheng, hvor man i etterkant av lesingen diskuterer eller skriver om boka. Yngre barn bør lese Tryllemannen sammen med voksne for å bearbeide inntrykkene underveis.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Jeg gikk inn i denne historien med ei forventning om å møte en religiøs fanatiker og et tyrannisk familieoverhode, og det gjorde jeg for så vidt også. Jeg ble imidlertid helt tatt på senga av overgrepsscenene. Både fordi de dukket opp så uventet og fordi dette er noe av det mest frastøtende jeg noen sinne har lest. Jeg ble så kvalm at jeg vurderte å legge boka fra meg. I ettertid er jeg selvfølgelig glad for at jeg fullførte. Prestens hus er nemlig ikke bare opprørende, den også veldig god.

Presten fyller 70 år og Torils mor og søster forventer at Toril skal komme i farens gebursdag. Men Toril nekter. Hun har brutt med familien og ingenting kan få henne til å endre mening. Mora og søstera kan ikke skjønne at Toril kan være så egoistisk. Hun må tenke på fasaden. På hvordan andre vil oppfatte fraværet hennes…

Boka er delt i tre deler og vi kommer tett innpå alle de tre hovedpersonene. I del en får vi Torils opplevelse av oppveksten i den lille prestefamilien, i del to søsteras, i del tre moras historie. Selv om vi ser saken fra tre sider, er dette egentlig ikke ei fortelling om hvem som har rett på sannheten. Boka er heller en studie i reaksjoner på seksuelle overgrep og traumer. Har man styrke til å se, bryte ut og gå videre, eller velger man å bli og se en annen vei?

Når enkelte av scenene virker så frastøtende, skyldes det den nøkterne, men presise fremstillinga fra tredjepersonfortelleren, heller enn en overflod av detaljer.

Prestens hus er ei vond, men viktig bok. Anbefales varmt!

Litt om forfatteren: Bente Bratlund (f. 1952) debuterte i 1977 med diktsamlinga Lukkeleg båt. Etter dette har hun utgitt en rekke barne- og ungdomsbøker, diktsamlinger og romaner.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Station eleven snublet jeg over på Goodreads i fjor under avstemningen av årets beste roman. På det tidspunktet holdt jeg på å lese meg gjennom et utvalg dystopiske romaner i forbindelse med et prosjekt på jobben. Jeg ble helt hektet på sjangeren og kastet meg naturlig nok over Station eleven, som for øvrig var nominert til National Book Award. Du kan lese mer om forfatteren, kanadiske Emily St. John Mandel, her

Station eleven åpner med en scene fra et teater i Toronto. Under ei oppsetting av Shakespeares King Lear faller hovedrolleinnhaveren, Arthur, om på scenen. En publikummer, Jeaven, styrter til for å hjelpe, men Arthurs liv lar seg ikke redde. Gjennom resten av romanen følger vi mennesker i fjern og nær tilknytning til Arthur, også Jeaven, som tidligere har jobbet som journalist og papparazifotograf og som har levd godt på bilder av Arthur.

Kort tid i forveien bryter det ut en influensaepidemi i Georgia. Viruset sprer seg som en pest rundt i verden, det har allerede nådd Toronto, og innen to uker er nesten alle de ansatte på teateret døde. Viruset likner ikke noe man har sett tidligere, og snart er 99 prosent av jordas befolkning utradert. Alt kollapser og verden er plutselig ikke så veldig annerledes enn på 1500-tallet.

Handlinga i Station eleven følger to tidslinjer: Arthur og menneskene som krysser hans vei i årene før epidemien, og et omreisende teaterensemble tjue år etter. I år tjue er grensene opphevet og de overlevende i Nord-Amerika bor spredt omkring på små, isolerte stasjoner eller tettsteder. En av bokas hovedpersoner, Kirsten, reiser rundt med et teater. Som barn var Kirsten med på oppsettinga av King Lear, og hun husker Arthurs dødsfall som om det var i går. Hos Arthur fikk hun en tegneserieroman, Station eleven, hvis verden ikke er helt ulik hennes egen dystopiske virkelighet, selv om Station eleven ligger i verdensrommet. Tegneserien blir altså en slags miniatyrkopi av hovedfortellinga.

Etter hvert som handlinga i boka skrider fremover, møtes både de to tidslinjene og Arthurs venner og bekjente – de av dem som overlever vel å merke. Boka dveler egentlig ikke så mye ved selve apokalypsen, den handler heller om tap og savn. Det holder nemlig ikke bare å overleve som det så fint heter i Star Trek: «Survival is unsufficient». Station eleven er en mørk og vakker dystopisk fortelling og et friskt pust i en sjanger overrepresentert av diktaturer. Den er garantert zombiefri og en sikker vinner også for de av dere som normalt sett ikke leser denne typen litteratur

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Hurra! Jeg har funnet ei ny bok å elske og det glade budskap må selvfølgelig deles. Jeg har nylig lest Daniel Keyes Flowers for Algernon som av en eller annen mystisk grunn ikke er oversatt til norsk. Selv snublet jeg over boka på NPRs liste over tidenes hundre beste ungdomsbøker for et par år siden, og etter det har den stått på leselista mi. Flowers for Algernon er egentlig ingen ungdomsbok, den var opprinnelig tiltenkt et voksent publikum, ble først skrevet som kortroman i 1959, siden utvidet og utgitt som roman i 1966. Novellen vant Hugo-prisen i 1960, romanen Nebula-prisen sammen med Babel-17 i 1967. Flowers for Algernon oppnådde raskt klassikerstatus innen science fiction-sjangeren og boka ble filmatisert i 1968. Filmen bærer tittelen Charlie.

Hovedpersonen i Flowers for Algernon er Charlie. Charlie er tilbakestående, men har et sterkt ønske om å bli intelligent. Når muligheten for intelligensoperasjon dukker opp, er Charlie veldig oppsatt på å stille som forsøkskanin. At operasjonen tidligere bare er prøvd på dyr, plager ham ikke. Musa Algernon er den sist opererte. Operasjonen er vellykket og i begynnelsen av boka er Algernon smartere enn Charlie. Men det varer ikke lenge. Charlie går gjennom en rekke tester, godkjennes som forsøkskanin og snart er operasjonen et faktum.

Boka er utformet som dagboknotater, som utviklingsrapporter ført i Charlies penn. Charlie har imidlertid en IQ på 68 i begynnelsen av boka, så teksten er naturligvis full av skrivefeil:

March 15 – Im out of the hospitil but not back at werk yet. Nothing is
happining. I had lots of test and differint kinds of races with
Algernon. I hate that mouse. He always beets me… […] (s. 13).

Etter hvert som Charlies IQ øker, blir skrivefeilene færre. Men Charlie blir ikke lykkelig og får ikke alle de vennene han har regnet med å få når han blir «normal». Det han tvert imot oppdager, er at alle «vennene» som han trodde lo med ham, i virkeligheten lo av ham, og etter hvert som han blir smartere, skygger de banen. Snart har Charlie høyere IQ enn alle andre, og som geni blir han vel så isolert som han var som tilbakestående. Det hjelper ikke at minnene fra barndommen begynner å plage ham…

Jeg kunne sagt en hel masse om denne boka, men jeg overlater den til dere å lese. Flowers for Algernon er en science fiction-roman med dybde, den er intelligent og vakker og uten tvil en av de aller beste bøkene jeg har lest innen sjangeren. Den har en god del likhetstrekk med Michail Bulgakovs Hundehjertet, en annen udødelig klassiker, og jeg anbefaler herved begge bøkene på det varmeste.

Tidligere publisert i Karis bokprat

Jeg er ikke spesielt glad i zombier. Vemmeligere skapninger skal man leite lenge etter. Men når jeg likevel skulle prøve meg på zombie-sjangeren var Zombie Nation, et norsk alternativ, et naturlig valg. Zombie Nation er mitt første møte med Øystein Stene, som har hele fire romaner, en tegneserie, en rekke kortfilmer og en spillefilm på samvittigheten.

Hovedpersonen i Zombie Nation er Johannes van der Linden. Johannes våkner opp på zombiøya Labofnia i Nord-Atlanteren en dag i 1989. Lemmene er stive, koordinasjonsevnen dårlig. Hvor han kommer fra og hvordan han kom dit har han ingen formening om. Som en foreløpig løsning innkvarteres han hos en viss Pedro og settes til å arbeide i Labofnias byarkiv. Det passer han egentlig utmerket, for Johannes er en vitebegjærlig zombie. Ikke bare lurer han på hvem han er og hvor han kommer fra. Han lurer også på hvorfor han er så kald og følelsesløs. I byarkivet finner han en hel masse informasjon om Labofnia, og det blir snart klart at menneskene siden dag én har forsøkt å skjule øyas eksistens for menneskeheten…

Zombie Nation er memoarene til Johannes van der Linden, og historien er skrevet ned i etterpåklokskapens lys. Hvert kapittel innledes med generelle faktaopplysninger, og mens denne delen oppsummerer Labofnias og zombienes historie, forteller Johannes sin egen historie i memoarene sine. På denne måten får vi både det personlige og det historiske perspektivet. Det jeg likte best med boka er alle konspirasjonsteoriene og den sømløse måten zombiemytene er integrert i fortellingen på. I tillegg synes jeg at det var kjekt å se historien gjennom zombiens øyne. Det som er spesielt med Zombie Nation er at zombiene her er ofre. I denne boka har menneskene fått tildelt skurkerollen. Fremmedfrykt må kunne sies å være et sentralt motiv i denne boka, som for øvrig er mye bedre enn forventet. Noen lykkelig historie er det ikke, imidlertid er den forbausende fengende. Ja, Zombie Nation er zombieromanen for deg som hater zombier! Kanonbra bok! Anebefales varmt!

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Dette var en utrolig flott beskrivelse av det å utsettes for alvorlig sykdom i ung alder. Hovedpersonen blir hjertesyk samtidig som hun opplever sin første forelskelse. Ei rørende ungdomsbok som anbefales varmt. Et godt alternativ til John Greens Faen ta skjebnen.

Dette var årets bok på Amazon i fjor og en av de absolutt beste bøkene jeg har lest så langt i år. Everything I never told you er en vond, men viktig roman om selvmord, møte mellom kulturer, oppvekst og familie. Lydia er død, sånn starter boka, og gjennom resten av romanen får vi servert familiens historie og til slutt også årsaken til Lydias død. En særdeles sterk roman som illustrerer den ytterste konsekvensen av manglende dialog. Boka handler rett og slett om alt jeg ikke fortalte deg…

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Atle Hansen er journalist, visesanger og forfatter. Han debuterte i 1997 Sjørøvar-Jenny og Einauge-Bill. Siden har han gitt ut en rekke bøker for barn og voksne. Han er best kjent for sine spenningsbøker for barn og unge, blant andre Heksa (2001), Ulvestova (2004), Den svarte oksen (2009) og Flukt (2013). Svartedalen, som kom på Samlaget tidligere i år, er en lettlest grøsser for ungdom i alderen 12-16 år.

Hovedpersonen i Svartedalen er på ferie sammen med mora og faren sin i bygda hvor faren vokste opp. De bor i et gammelt hus som faren har arvet hos en gammel slektning. Det er knyttet en myte til det gamle huset, som på folkemunne går under navnet Kapteinshuset. Kapteinen som bygde huset forsvant nemlig sporløst. I følge myten skal han ha kommet i krangel med Svarten i Svartedalen etter å ha stjålet en gullskatt fra ham, og Svarten skal angivelig ha drept ham. Og ikke nok med det. Myten sier også at Kapteinen stadig viser seg for folk som sover på rommet hans...

Svartedalen er en godt komponert grøsser med motiver fra spøkelseshistoriene og fra norsk folketro. Fordi myter og overtro kombineres med en jeg-forteller som ikke helt vet hvordan han skal tolke hendelsene, skapes en nerve som heldigvis opprettholdes gjennom hele historien. Er det en naturlig forklaring på hendelsene, eller en overnaturlig?

Svartedalen er utgitt med støtte fra Leser søker bok. Boka er lettlest, med korte setninger og mye luft på sidene, og den passer både for yngre og eldre ungdom som trenger litt å lese på nynorsk, og for høytlesning. Jeg leste boka høyt for sønnen min på 10 år. Han ble dratt rett inn i historien, lyttet med andakt og nektet meg å avslutte før siste linje var lest. Jeg likte også boka veldig godt og anbefaler den herved varmt for barn og ungdom fra ti år og oppover. Bunnsolid spøkelseshistorie for grøsserentusiaster!

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Lars Mæhle, som blant annet har skrevet fantasyserien Landet under isen og krimserien om psykologen Ina Grieg, er ute med en dystopisk thriller for ungdom på Samlaget – Bouvetøya 2052.

Vi befinner oss i Oslo i 2052. Vi har sagt farvel til demokratiet og diktaturet er en realitet i Oljetriangelet Danmark, Norge, Skottland. All olje-motstand knebles, sammen med en hver satsing på klimavennlig energi. Selv om klimaendringene er en realitet, er det forbudt å ytre seg om klimaspørsmål. Det er pengene som styrer i Oljetriangelet! Vår verden er med andre ord blitt pill råtten.

Fremtidsvisjonen i Bouvetøya 2052 er ikke et helt usannsynlig scenario. Svakhetene i romanen ligger da heller ikke i behandlinga av klimaspørsmålet, men i sammenblandingen av klima og reality. I denne boka deltar fem ungdommer mer eller mindre frivillig i et realityprogram på Bouvetøya – et av verdens mest ugjestmilde steder – hvor de skal overleve på egenhånd, samtidig som de skal løse en rekke vanskelige klimaspørsmål. Spillet er ingen lek, og døden kan fort bli konsekvensen for den som ikke følger med i timen. Jeg skal ikke påstå at reality-konseptet er oppbrukt etter Dødslekene, særlig originalt er det imidlertid ikke lenger. Det er heller ikke dystopien som sjanger. Det skal godt gjøres skape noe nytt og unikt. Det klarer ikke Mæhle heller.

Heller ikke personskildringene er Bouvetøya 2052s sterke side. Hovedpersonen, Roland, er en hvemsomhelst, og selv om jeg faktisk synes at det er et pluss i en sjanger oversvømt av karakterer som er fremstilt som umuligheter, er han og de andre personene i boka såpass sjelløse at jeg ikke bare har problemer med å skille dem fra hverandre, men også blir likegyldig til hvordan det går med dem.

Er det noe Mæhle imidlertid kan, er det å skape spenning. Man kastes rett inn i en historie som er spennende fra side en, og boka er utstyrt med en rekke cliffhangere som gjør at man stadig drives videre i lesinga. Kapitlene i boka korte, språket flyter fint og nynorsken er lett å lese. Og selv om jeg personlig ikke synes at historien er særlig original, liker jeg at boka har en så soleklar moral og at det er en såpass tydelig sammenheng mellom dagens samfunn og fremtidens. Boka avsluttes forøvrig med en vri som indikerer en oppfølger innen en annen, tilstøtende sjanger, og jeg er selvsagt spent på hvordan det eventuelt går videre. Samlet sett er Bouvetøya 2052 ei helt grei ungdomsbok og jeg anbefaler den gjerne videre.

https://karisbokprat.wordpress.com/2015/10/11/lars-maehle-bouvetoya-2052/

Humor og spenning i skjønn forening. Som i de andre bøkene i serien er det forholdene på Politihuset som morer mest. Kontrasten mellom den ofte sure og sedate Carl Mørck og den overivrige Hafez el-Assad med sin pussige radbrekking av det danske språket er noe man sjelden glemmer. Fiendskapet mellom politisjefen Lars Bjørn og Avdeling Q’s medlemmer er også uforglemmelig. I tillegg til Politihuset er handlingen denne gangen lagt til alternative miljøer som driver en slags profetisk dyrkelse av lederen sin. Det lattervekkende og kanskje enda mer skremmende ved slike miljøer kommer godt fram i boka.
Handlingen starter med at Carl Mørck får en telefon fra en politimann, Christian Habersaat, på Bornholm. I mer enn 15 år har han arbeidet med en sak der en ung kvinne ble funnet død hengende oppe i et tre, trolig først påkjørt. Denne saken er aldri blitt oppklart, og til tross for at Habersaat er ansatt i ordenspolitiet, og ikke i kriminalpolitiet, er det denne saken han utrettelig har arbeidet med hele tiden. Han ber nå Carl og gruppen hans om å overta etterforskningen. Svaret han får av den for tiden gretne Carl, er heller negativt. Men Habersaat gir seg ikke. Kort tid etter skal han gå inn i pensjonistenes rekker og en avskjedstilstelning finner sted. Midt under sin tale der Habersaat beklager at arbeidet med denne saken har kostet ham familien, trekker han fram en pistol og skyter seg foran forsamlingen. Nå blir det endelig fart i Avdeling Q som sporenstreks setter kurs for Bornholm. Hjemme i Habersaats leilighet blir de møtt med tonnevis med papirer som denne mannen har samlet i saken. Hvorfor denne grenseløse interessen? Det de først fester seg ved er bildet av en spesiell folkevognbuss med påmontert kufanger. Det var trolig denne som kjørte på jenta. Den drepte het Alberte og var elev ved en folkehøyskole i nærheten. Tidlig om morgenen var hun dratt ut med sykkelen sin, trolig for å møte en eller annen. Under påkjørselen må hun antakelig ha gått av sykkelen og intetanende stått og ventet i veikanten. På hvem? Politiet setter søkelyset på omgangskretsen hennes. En ikke helt enkel oppgave siden det er så lenge siden. Alberte var ei jente som vakte stor interesse hos guttene. En tid var hun sammen med en av medstudentene sine og da denne allerede hadde en kjæreste, kunne sjalusi være et motiv. Men så forlot hun denne gutten og forelsket seg i en ung masnn utenfor skolemiljøet. Han tilhørte en gruppe fredsentusiaster som ble karakterisert av folk der på stedet som ”punkere” og gikk under navnet Frank. Carl & co oppsøker også June Habersaat, den døde politimannens fraskilte kone. Hun er usedvanlig mutt og lite meddelsom. Parets voksne sønn er Bjarke. Gjennom oppveksten har han fått føle bitterheten mellom foreldrene. Nå er Bjarke leieboer hos en dame. Da politiet dukker opp, er det damen som åpner og henviser dem til Bjarkes rom. Her venter dem et grufullt syn. Bjarke som har vært en tung narkoman, sitter død i stolen sin. Også han har tatt livet av seg. Blader de finner i rommet forteller at Bjarke var homoseksuell. Han har etterlatt seg en papirlapp der det står ”Unnskyld, far” Hva mente han med det? Hvorfor henvendte han seg til den døde faren og ikke til moren?
Handlingen hopper over til et helt annet miljø. Vi er på Naturabsorbasjonsakademiet på Øland som drives av guruen Atu og assistenten hans Piriu.Atu er en kvinnebedårer, og midt i all forkynnelsen lever han sammen med flere forskjellige kvinner, gjerne samtidig. Men Piriu føler at hun står i en særstilling. Det er hun som har blitt gravid med Atu, og nå skal hun bære fram hans barn. Men Piriu opplever at andre kvinner stadig kommer i veien. Den siste er en kvinne fra Londin, med bakgrunn fra Jamaica, Wanda. Hun er strålende vakker og vil utvilsomt danke henne selv ut. Wanda må ikke få plass på Akademiet. Piriu møter henne på stasjonen og prøver å overtale henne til å reise hjem. Da dette ikke lykkes, må Piriu gjøre som hun har gjort et par ganger før, bringe den jamaicanske kvinne til et øde sted og der slå henne i hjel. Men så dukker den engelske kvinnen Shirley opp. Hun har kommet for å lete etter sin gamle venninne Wanda som hun ikke har hørt noe fra. Da Piriu benekter at Wanda har oppsøkt Akademiet, kan ikke Shirley riktig tro det. Selv blir hun værende som aspirant ved akademiet. Men uro hun skaper blant andre deltakere, får Piriu til å innse at nå må også Shirley bringes av veien. Hun slår en løgn i den andre og forteller at Atu har bestemt at Shirley skal gjennomgå en renselsesprosess, innestengt i en avsidesliggende bygning. Etter noen dager forstår Shirley at hun har blitt lurt. Vannet blir stengt av. Shirley står overfor et valg. La tiden gå og lide en langsom død eller hjelpe seg selv med å framskynde den uunngåelige døden. Carl og Assad har oppsøkt ulikealternative New Age-miljøe r i sin jakt etter mannen Frank. Omsider går det opp for dem at Franks nye navn er Atu. De begir seg til Øland og Naturabsorbasjonsakademiet. De blir møtt av Piriu. Atu, kledd i gul kjortel, forretter en messe, så ham får de bare observere på avstand. Piriu blir forferdet da det går opp for henne at de to besøkende er politifolk. Hun må for all del beskytte Atu. Enda mer prekært blir det da en trefigur som forestiller Atu, faller ut av Carls lomme Hun klarer å overrumple de to politifolkene og sleper dem inn på kontrollrommet der strømforsyningen fra solcellepanelet kommer inn. Hun binder de to mennene sammen og kopler dem til den innkomne strømmen. Når sola kommer til å stå høyt på himmelen, vil de to bli stekt levende. Assad prøver å hindre dette ved å stikke handa si bort i strømforsyningen. For Piriu er hundre og ett ute. Hun gjør skade på seg og barnet, og mens hun venter på at hun skal forblø helt, begynner hun å skrive en tilståelse. Atu dukker opp. Ha får øye på trefiguren som forestiller ham selv, og uttaler navnet ”Bjarke”. Så blir han var de to politifolkene inne på kontrollrommet. Han varsler de lokale politiet og stikker av selv. Ambulanser kommer. Carl og Assad (med ødelagt hand) bringes til sykehuset. Piriu erklæres død. Shirley er fremdeles i live. Carl og assad har ikke tid til å bli værende på sykehuset. De må finne Atu som de fremdeles anser for å være Albertes morder. Det varsles at han har reist med en ferge over til Bornholm. Samme dag er Bjarkes begravelse. Da Carl og assad ankommer gravlunden, ser de fra avstand mannen i gul kjortel , men før de kommer fram, har June Habersaat, Bjarkes mor, trukket opp et våpen og skutt Atu. Hun rømmer med bilen sin i svimlende fart Politifolkene tar opp forfølgelsen. Jakten ender i et fjellendt område. June klatrer oppover med Carl og Assad etter seg. Da de endelig når henne, kommer hele forklaringen. Den gang for 15 år tilbake var hun i en periode kjærest med den unge Frank (Atu), men han forlot henne til fordel for Alberte. June var kraftig sjalu på den unge jenta. På denne tid hadde Bjarke i jobbsammenheng fått montert en kufanger foran på bilen sin, en Toyota. June leverte en melding til Alberte i Atus navn og avtalte et møte tidlig om morgenen. Mens Alberte sto ved siden av veikanten og intetanende ventet på kjæresten sin, kom June kjørende og svingte brått og traff med vitende og vilje rett på ungjenta. Kristian Habersaat forsto nok den gang at den skyldige var å finne i familien hans,. Han lette fortvilet etter andre løsninger Da han endelig ringte til Avdeling Q, var det for å overlate til dem å iverksette arrestasjonen.
Et spørsmål til slutt kan være hvorfor denne boka har fått tittelen ”Den grenseløse”. Mest sannsynlig er det å tenke på politimannen Habersaat som bruker stor del av sitt liv til å granske et drap, ikke for å finne den riktige drapsmannen, men i håp om å finne spor som kan lede i en annen retning. Handlingene de noen av de andre personene er også grenseløse, enormt ekstreme. Mennesker som Piriu (og kanskje også June Habersaat) møter vi forhåpentligvis bare i krimbøker, aldri i det virkelige liv.

Måten teksten presenteres på har begynt å bli et kjent fenomen. Jeg kan ikke si jeg liker det, for det gjør det vanskelig å lese fort, men det er kanskje litt av vitsen. Lurer på om norsklærere river seg i håret av dette, eller om "stilen" har et navn. Her er det ingen store bokstaver, tegnsettingen er helt på trynet, og setningene er avstumpede og ufullstendige. I tillegg snakker Solveig en sær dialekt, som jeg ikke klarer å plassere. Allikevel funker det, selv for denne leseren som var ytterst skeptisk da hun begynte på boken.

Interessant bok! Man får ansikt og historie på de som arbeidet for fienden. Samtidig får man mye fakta om hvordan rettsoppgjøret fungerte og hva både offentligheten og folket mente om dødsstraff i årene etter krigens slutt. Anbefales!

Fantastisk bra roman om å finne fotfeste i livet, og skjønne seg selv. Anbefales på det varmeste!

Ikkje enig. Verken i terningkastet eller i vurderinga av boka som ei «gravskjending».
Eg kan ikkje sjå at boka er moralsk forkasteleg eller opprørande på nokon måte, så lenge dei originale bøkene – og karakterane – vert behandla på ein respektfull måte. Noko som eg meiner Lagercrantz har gjort.
Eg meiner at Det som ikkje dreper oss er nesten like bra som originalane Menn som hater kvinner, Jenta som lekte med ilden og Luftslottet som sprengtes. Forfattaren har klart å "gjenskape" Salander og Blomkvist. Forfattaren har også tilegna seg det "larssonske" i skrivestil og stemning - på ein overbevisande måte. Plottet og intrigen er, som i dei føregåande Millenniumbøkene, nokså komplisert. Boka er ordrik, detaljrik, handlingsrik og perspektivrik. Det tek forholdsvis lang tid å få oversikt over alle aktørar og forholdet mellom dei. Fleire handlingstrådar og ganske mange karakterar skal presenterast og setjast inn i ein samanheng - så det krev at lesaren er tolmodig og konsentrert.
Eg ser fram til ei eventuell femte bok i Millennium-serien.

Når jeg først kom inn i måten han forteller ble dette en av de største leseopplevelsene jeg hatt.

En litt tam oppfølger til Et helt halvt år, men absolutt underholdende - anbefales!

Dette funket ikke. En ting er at overnaturlig innhold ikke akkurat faller innenfor min smak. Likevel har det hendt at jeg har latt meg rive med av spøkelsesfortellinger slik at jeg har ”godtatt” det overnaturlige innenfor fiksjonens ramme. Men slik gikk det ikke denne gangen. Boka virket rotete og nærmest spekulativ. Her skulle alt med, fra farefylt hav, truende måker, onde mennesker, druknede mennesker som gjenoppstår, påsatte branner, ”magisk” drikk, en ”magisk” larve, øyer som synker ned i/stiger opp av havet og til slutt en slags tsunami. Alt dette flettet inn i fortellingen om et forsvunnet barn.
Boka starter med at en liten familie er på ferie i den svenske skjærgården. Det er vinter og trygg is. De drar på tur til et fyr som ligger på et øde skjær et stykke unna. Men så forsvinner plutselig den seks år gamle datteren Maja – helt sporløst. Det hjelper ikke uansett hvor mye foreldrene og senere hjelpeetater leter, Maja er og blir borte. Opplevelsen tar også knekken på forholdet mellom foreldrene til Maja. De går hver til sitt. To år senere kommer Anders, Maias far tilbake til det lille øysamfunnet. Det er her han har sine røtter. Her bor bestemoren hans, Anna-Greta, og kjæresten hennes Simon, en eldre mann som Anders har et nært forhold til. Anders selv er ikke kommet særlig lengre i livet etter ulykken med Maia. Om natten kryper han sammen og sover i Majas gamle seng. Han leser Bamsebladene hennes og pusler med perlebrettet hennes. Han har følelse av at Maja har tatt bolig i kroppen hans. Han møter igjen noen barndomsvenner, blant annet den selvødeleggende Elin som har gjennomgått plastiske operasjoner for å få utseende som en gammel dame, samt de tidligere mobbeofrene Henrik og Bjørn som senere druknet, men nå har dukket opp igjen kjørende rundt på en moped. Simon har en fortid som tryllekunstner. En dag kommer han over en larve, en ”Spiritus”, som han oppbevarer i en fyrstikkeske. Den som har Spiritus i handa si, seirer over alle farer. Noe liknende gjelder også for en drikk av malurt som bestemoren har. En dag får anders øye på Henrik og Bjørn kjørende rundt på isen med mopeden. Med seg har de noe som ser ut som Maja, kledd i parkdressen hun hadde på seg da hun forsvant. Da Anders kommer borttil, ser han at det ikke er Maja, bare dressen hennes fylt med halm. Noe senere angripes Anders av HJenrik som er bevæpnet med kniv. Henrik kutter pulsåren i halsen på Anders. Blodet fosser ut og all kraft er i ferd med å forlate Anders. Han rekker så vidt å ta fram Spiritus, og de to fiendene løses opp i vann. Anders begir seg ut til fyret igjen. Nå vil han finne maja. Han har fått et spor å gå etter, nemlig brettet med perlene. Bildet det danner viser seg å være identisk med et sjøkart. Ute på skjæret oppdager han noe som likner på trappetrinn som fører ned i sjøen. Anders begir seg nedover mens han får havet til å åpne seg. Etter en stund fører trappen ham oppover igjen. Har han mistet sjansen til å finne igjen Maja? Han tar jolla som bringer ham tilbake til det gamle huset, og der sitter Maja. Anders tar datteren i handa idet en stor flodbølge kommer. Far og datter søker oppover i høyden og blir vitne til hvordan alt rundt dem skylles bort. Bare far og datter blir stående levende tilbake.

Denne boka må vel oppfattes som et slags tankeeksperiment. Hva hadde skjedd dersom……
Det er år 2011. Adolf Hitler våkner opp på en øde plass i sentrum av Berlin. Han er iført den gamle soldatuniformen sin, riktignok noe skitten Det første som overrasker ham, er at livet rundt ham ser ut til å ha gått videre til tross for hans befalinger i 1945 om å tilintetgjøre alt.
Han vi omgående tilbake til førerbunkeren og spør noen gutter i nærheten om veien, nen de kan ikke svare og later heller ikke til å gjenkjenne ham. At også den tyske hilsenen uteblie, overrasker ham stort. Ute på gaten ser han at ruinene som Berlin før var full av, er borte. Alt er ryddet og velordnet, og omgivelsene er langt mer fargerike enn før. Han legger også merke til mange plakater på tyrkisk språk og trekker den slutning at tyrkerne må ha kommet Tyskland til hjelp. Et sterkt behov for å lese aviser melder seg. Han finner en aviskiosk og oppdager at alle avisene har ukjente navn. Enda mer forbauset blir han da han får se datoen 30. august 2011. Det første mennesket Hitler får kontakt med, er en kioskhandler. Han lner Hitler vanlige klær slik at han kan få renset uniformen sin. Som alle andre er kioskhandleren overbevist om at dette dreier seg om en mann som er med i en filminnspilling og er forbauset da han bare får ”Adolf Hitler” som svar da han spør etter det egentlige navnet til denne merkelige mannen. Hitler selv går metodisk inn for å tilpasse seg den gitte situasjonen. Han bruker ikke tiden til å gruble over omstendighetene rundt denne usannsynlige tidsreisen. Det varer heller ikke lenge før underholdningsindustrien blir klar over hvilket scoop de har foran seg. To dresskledde menn dukker opp i aviskiosken. Det er Sensenbrink og Sawatzki. DE representerer produksjonsselskapet ”Flashlight.. Sjefen for produksjonsselskapet er en kvinne, fru Bellini, en person Hitler straks fatter en viss tiltro til. Hitler slutter seg til dem i troen på at de vil hjelpe ham til å ”hjelpe Tyskland”. Produksjons- selskapet er raus. Det stilles straks til rådighet det Hitler ber om, eget kontor (riktignok knøttlite sammenliknet med det han i sine stormaktsdager hadde), sekretærhjelp og penger til antrekk (historiske, originale dresser av eksklusiv kvalitet) osv. Men i andre sammenhenger støter han på vansker. Hvordan skaffe seg identifikasjonspapirer når man ikke har en fødselsattest å vise til? I slike situasjoner savner han sterkt sin gamle sekretær, Martin Bormann. Vera Krömeier er navnet på hans nye sekretær, en tyggegummityggende, svartkledd, passelig vulgær ung kvinne som uten protest tar til seg tiltaleformen ”Min fører”. Det blir hun som fører Hitler inn i datamaskinens mangslungne verden. Første opptreden blir i programmet til komikeren Ali Wizgür, et svært populært program som har en stor tilskuerskare. Her forventes det at Hitler skal opptre som en komiker. Men for ham er talen fullt alvor. Fordi han er så annerledes, høster han stort bifall, unntatt hos Wisgür selv som nå blir stilt helt i skyggen. I tiden som kommer gjør Hitler stor suksess i TV-mediet. Han er jo så lik originalen, tenker folk. Dessuten improviserer han så bra, og det ser ut som om han aldri går tom for stoff. Etter hvert blir han også en helt på You Tube der han går under navnet ”Gærne You Tube Hitler”.
Boka er fylt med satire. Satiren rammer ikke bare personen Hitler og det han sto for, men i stor grad også tendenser i vår egen tid. Enhver statsleder, både de gode og de onde, er trolig et produkt av sin egen tid. Iboende egenskaper bidro til at de akkurat da i historien formådde å oppnå sin posisjon. Hadde de samme menneskene levd i en helt annen tid, hadde de kanskje ikke hatt sjanse til å få makten. Heldigvis er Europa i dag ganske annerledes enn det var på 1920- og 1930-tallet. I vårt velstandssamfunn ville en mann som Hitler ikke hatt sjanse til å nå fram. Men kanskje vi også har tapt noe på veien. I vår makelighet har vi kanskje mistet noe av alvoret. Dagens medier er som boka framhever i stor grad fylt med tomt, innholdsløst pjatt. Det er underholdningsindustrien som dominerer, og dagens helter er kanskje nettopp komikerne, de som fleiper med alt.