Bokelskere.no

Herlig lesning om Italia på Shakespeares tid - anbefales!

Bakgrunnen for boka er lik den som finnes i utallige andre bøker. Den handler om 2. verdenskrig og om de politiske forholdene i 1900-tallets Italia. Denne gangen foregår det i Nord-Italia, i byene Venezia, Verona og Portefino. Handlingen strekker seg over noen måneder i året 1943.
Hovedpersonen er skolejenta Elodie. Hun er datter av fiolinisten Pietro Bertolotti som underviser ved Liceo Musicale, en skole som også Elodie blir elev ved. Moren Orsina er en begavet sangerinne. Elodie selv spiller cello. Hun viser seg å være svært lovende. På skolen finner hun en god venninne i Lena, som har kastet seg aktivt inn i motstandskampen mot fascistene. Elodie synes at venninnen er svært modig. Hun tror neppe at hun selv ville våget å gjøre noe tilsvarende. Men så skjer det at faren hennes blir arrestert av fascistene. Det eneste han har gjort er å spille Verdis musikk på platespilleren så høyt at det overdøver kampsanger fra gaten. Da faren blir fraktet hjem flere dager senere, er han så skamslått at han ikke formår å komme over det, men dør kort tid etter. Dette forandrer totalt Elodie. Uten nøling slutter hun seg til virksomheten til Lena. Den lokale motstandsbevegelsen har møtene sine i en bokhandel som drives av den unge mannen Luca Han har en stor tiltrekningskraft på Elodie, og etter kort stund er de kjærester. Jentenes oppgave er å være ”staffetti”, dvs. overbringe meldinger. Elodie får en idé. Hvorfor ikke kode meldingen inn i et musikkstykke? Ingen andre enn musikkjennere ville kunne forstå dette. Hun blir sendt hjem ril en musiker med dekknavnet ”Ulven”og spiller for ham..Etter å ha levert fra seg notene, går hun igjen. En gang deltar hun på en konsert. Ulven er til stede i salen. Nå er det en svært viktig beskjed som skal overbringes. Men Elodie er så nervøs at hun helt glemmer å spille det kodete partiet.
Motstandsbevegelsen samles oppe i fjellene. De skal hindre en tysk invasjon Luca og Elodie drar opp til dem. De tilbringer noen dager sammen der oppe, og nå blir kjærligheten fullbyrdet. Men under en tysk framrykning blir Luca skutt og drept. Elodie er utrøstelig. Men en oppgave har hun foran seg. Hun må få mennene til å lage falske identitetspapirer til henne selv og moren. Med disse kommer de seg til Venezia, til morens fødeby, der det er tryggere å være.
Men Elodie må på nytt rømme. Denne gangen til den lille kystbyen Portefino. I det hun skal gå i land, blir hun stanset av tyske soldater som vil se identitetspapirene hennes. Vil de oppdage forfalskningen? Men så høres en stemme fra land. Det er legen Angelo Rosselli som står der. Han later som om Elodie er en slektning som han har ventet Dermed er Elodie reddet. Angelo tar Elodie med hjem til huset sitt og lar henne få bo der. P å spørsmålet om hvorfor han hadde plukket ut akkurat henne av alle passasjerene, svarer han ”Jeg plukker alltid ut den reddeste.”Dette er et hus med mange bøker, og Elodie føler seg snart hjemme der. Han viser henne favorittboka si ”Le petit prince”- en bok som etter hvert kommer til å bety mye også for Elodie. Angelo er enkemann. Kona hans, som han var umåtelig glad i, døde under en fødsel mens Angelo selv var utstasjonert i Etiopia. Han sendte jevnlig brev hjem, og kona fant på å tapetsere et rom med alle brevene. Elodie blir både sjokkert og betatt første gangen hun kommer inn i dette rommet. Varme følelser utvikler seg mellom Angelo og Elodie. Etter noen måneder oppdager Elodie at hun er gravid. Det er Lucas barn hun bærer. Det blir hilst velkommen av Angelo som har mistet sitt eget
En lettlest bok. Middelmådig språk.

Eg elska også denne boka, og anbefalar sterkt andre bøker av Hoem, om du ikkje har lest dei: Slåttekar i himmelen, Jordmor på jorda, Mors og fars historie.

Kan elles anbefala Finnskog-serien og Tater-trilogien til Britt Karin Larsen. Ho skriv, i likskap med Hoem, gode, lærerike og gripande romanar.

Norsk vestlandsnatur har i manges bevissthet noe besnærende, noe nærmest trollsk ved seg, og her peker landskapet rundt Sognefjorden seg ut i særdeleshet. Nå er tittelen ”Satans mor” så fjernt fra dett som tenkes kan. Handlinga i boka foregår nettopp i kommunene langs denne lange fjordensom besøkes av hundretusener av turister hvert år. Digre cruiseskip legger til og hilses velkomne av de lokale – ikke først og fremst fordi de vil vise fram naturskjønnheten, men fordi besøkene representerer kapital både i form av havneavgifter og penger som de utenlandske turistene legger igjen etter seg. Dessuten skal økt turisttrafikk skape arbeidsplasser.
I boka blir det i Skjolden bygd en stor kai med kapasitet til cruiseskip, og det er ved innvielsen av denne kaia at bokas drama tar til. I en av talene opplyser ordføreren i Sogndal at nå er også hans kommune i gang med å få anlagt en tilsvarende kai. Økonomisk støtte har de fått fra en rik investor, Konrad Munthe, som nå har kommet tilbake til barndommens hjembygd. Denne opplysninga faller slett ikke i god jord hos alle tilhørerne. Andre tettsteder rundt fjorden vil også ha sin del av kaka. Dessuten er det aktive naturvernere, medlemmer av det lokale Natur- og ungdom som her får en ny kampsak rett i fanget.
Det dramatiske høydepunktet i fortellinga finner også sted ute på kaia i Skjolden. En mørk og regnfull kveld møtes to ordførere her ute. Den ene av dem, Hans Ottar Kvam, har i all hemmelighet avtalt et møte med investoren, Konrad Munthe. En liten plastbåt med en kasse om bord ligger og slår mot kaia. En bil ankommer. Trolig er det Munthe. I det billysene slukkes, høres et enormt brak. Kaia med de to ordførerne løser seg opp i lufta.
Det blir den nytilflyttede politimannen Rolf Randen som får i oppdrag å etterforske saken. God hjelp får han fra Karianne grande, journalist i lokalavisen. Sprengstoffet som er brukt, stammer fra en hjemmelagd bombe, ved navn ”Satans mor”, som tydeligvis må ha vært om bord iden lille plastbåten. Men hvem plasserte den der? Var det utilsiktet at den også skulle ta livet av de to ordførerne? Den ene av disse har overrasket stort. Hans Olav Kvam representerer partiet SV og formodes å stå for helt andre synspunkt enn de rent kapitalistiske. Kan det ligge et skjult motiv her? Den andre ordføreren har en tvillingbror som er sjef for ”Flåm Utvikling”, i et konkurrerende tettsted. Også her ønsker man seg en tilsvarende kai. Lokallaget av Natur og Ungdom er svært aktiv. De er skjerpet av trusler som monstermaster og økt skipstrafikk. Lederen av gruppa er Alex Nordnes. To ungjenter flokker seg rundt ham, den ene er Sara Randen, datter av politimannen, den andre er Amalie Grinde som er Kariannes datter.
Karianne selv er for tiden opptatt med å skrive en større artikkel basert på det tidligere tuberkulosesanatoriet, Harestølen. Hun kommer over en dagbok skrevet av en tidligere pasient, en kvinne som var i ferd med å bli frisk, men så dukker plutselig overlegen opp og forteller om en sterk forverring av sykdommen. Denne mannen, benevnt med DSL, lot til å ha en enorm negativ virkning på dagbokskriveren. Tekstene hennes blir mer og mer tungsindige. Hvem var denne DSL? Karianne drar til det kondemnerte sanatoriet og begynner å grave i arkivet.
På samme tid er det en annen sak som får store mediaoppslag. En brefører finner liket av en mann, nedgravd i Nidgardbreen. Til tross for at det er godt bevart, må det ha ligget der riktig lenge. Hvem kan denne mannen ha vært? Og hvorfor havnet han der?
Boka er bygd opp som mang en tradisjonell kriminalroman. Velbrukte elementer som at en helt sperres inne i en kjeller, avsløring av overraskende slektskap, trussel om økonomisk ruin, brødrerivalisering, innkjøp av uskyldige produkter til fabrikasjon av bomber osv. En sammensausing av kreti og pleti kan man kanskje si. Det er lite blod som flyter. Spenningen ligger mer på det mellommenneskelige plan. Og ikke minst har man det politiske aspektet, hentet fra vår aktuelle virkelighet. Fortellermessig er boka OK. Språket er greit. En middels krimbok vil jeg vurdere den til.

Dette er en bok som tilsynelatende forteller to historier. Den ene om en ung mann, Byron. Den andre handler om den eldre mannen, Jim. Annen hvert kapittel om hver av dem. Det tok sin tid før jeg egentlig skjønte at dette var deler av samme historie, Det var bare tidspunktene da det foregikk som var forskjellige.
Boka tar utgangspunkt i en tildragelse fra vikeligheten. Det er året 1972. Tida er i utakt med jordklodens bevegelser. Det er nødvendig å stoppe alle klok kene og legge til to sekunder. Den som gjør Byron (11 år og bokas hovedperson) oppmerksom på dette er James Lowe, Byrons klassekamerat og skolens gløggeste elev. Guttene går på Winston House, en anerkjent privatskole, for dem som vil fram i livet. Byron bor i Graham House, et stort hus på den andre sida av lyngheia som de må krysse for å komme til skolen. Byron har en lillesøster Lucy 6 år. Faren Seymour Hemmings arbeider som de andre fedrene i London og er bare hjemme på helgebesøk. Atmosfæren i hjemmet er merkbart kjørligere når han (en sjalu kontrollfrik) er til stede. Moren (Diana) er strålende vakker, men mangler totalt selvtillit. Hun er ingenting, mener hun selv. Hun lar seg helt forme etter omgivelsene, for eksempel kler seg utelukkende etter ektemannens smak. Huset deres som altså ligger for seg selv, har en stor hage. Diana liker å stelle med blomster. I utkanten av tomta er det et tjern med gjess. En gang da James var her, bygget guttene en bro over tjernet James gjorde beregningene når det gjalt brospenn, og Byron bar stein til broen. Etterpå skulle byron gå over broen, men falt i vannet. Dette likte foreldrene til James dårlig (selv om det ikke var han som ble våt), og i ettertiden har James ikke fått besøke Byron. Når skolen har ferie, må guttene skrive brev eller ringe når de vil ha kontakt med hverandre.
En dag da de er sent ute på vei til skolen, er det tykk tåke oppe på lyngheia. Foran dem er det en lang bilkø. For å slippe fram tar moren i dag en uvant vei som faren har forbudt dem å bruke. Noe kommer farende ut på veien og mot bilen. I samme stund ser Byron på armbåndsuret og registrerer at sekundviseren gjør et hopp bakover. Skikkelsen er ei lita jente på rød sykkel. Bilen gjør en liten skrens og kjører så videre. Byron ser en veltet dsykkel med ei jente under. Mora sier ingenting. Har hun ikke merket det? I tida som kommer, følger Byron godt med på nyhetssendingene. Ingenting meldes om ei jente på sykkel. Heller ikke James får høre om det i første omgang. Nå mener han at det hele var en konspirasjon fra myndighetenes side. Byron undersøker bilen nøye. Han finner ingen bulk, bare et ørlite rødt merke på en hjulkapsel. Han rådfører seg med James som mener at de må male over merket, eventuelt kjøpe ny hjulkapsel. Byron vil spare mora for bekymringer. Dessuten vet han at det ikke var hennes feil. Hun så jo ikke jenta. Men en dag sprekker det for ham, og han sier fra. Mora blir sjokkert. Først protesterer hun, det kan umulig være sant. I tida som følger, forandrer Diana seg. Hun legger seg syk, men går ute om natta. Hun brenner klærne sine og forsømmer alt husarbeid. James legger en plan. De må dra til Digby Road og fortelle at det var et uhell. Her møter de Beverly som er Jeanies, den lille jentas, mor. Alt står bra til med barnet, forsikrer foreldrene. Da de får vite om ulykken, blir de svært forvirret. Men så sier Beverly at Jeanie hadde et kutt på kneet og litt blod på sokken. Hun måtte få på plaster. På hjemveien stopper mora ved et varehus og kjøper gaver til familien i Digby Road. Da dette var gjort, ble Diana seg selv igjen. Men en dag da hun sitter på en kafé med de andre mødrene fra skolen, dukker Beverly opp og setter seg sammen med dem. Hun skiller seg klart ut og mødrene reagerer på hennes vulgære oppførsel. Før hun går, putter hun inn at Jeanie har måttet få sydd to sting etter ulykken. På nytt mister Diana fatningen, og Byron og James lager en plan som de kaller ”Operasjon perfekt”. Uten moras vitende sender Byron en invitasjon til Beverly om å komme på besøk. Denne gangen har Beverly med seg Jeanie. Hun har plaster på høyre kne. Jentungen oppfører seg utidig, og Lucy avskyr henne fra første stund. Etter besøket er Dianas lighter forsvunnet. Byron rapporterer til James hva som skjer under besøkene. Beverly kommer nå stadig oftere. Hun låner klær av Diana som fortsetter å kjøpe gaver til henne. Det blir mange ”blanke talonger” som kommer til å ergre Seymour. Dagen kommer da Beverly erklærer at nå har Jeanie blitt lam. Hun har fått en beinskinne. Beverly begynner å ymte noe om en advokat. Denne gangen ønsker hun seg et orgel. Hun får det, og med stor entusiasme går hun inn for å spille. James står klar med en ny plan. De må arrangere en konsert hjemme hos Byron der mødrene fra skolen kan bidra med å samle inn penger til Jeanie. På denne dagen oppfører Diana seg underlig, men Beverly er i sitt ess. James har kommet til konserten sammen med moren sin Han observererJeanie. Beinskinnen hennes er nå på venstre bein. Vesle Jeanie virker nå ulykkelig og forsømt. En dag setter Byron seg sammen med henne. Han får henne til å le for første gang på lenge. Skaden var nok først og fremst psykisk.
En kveld i øsende regnvær forlater Diana huset og går ut i hagen og ned til tjernet. Da hun ikke kommer tilbake, aner Byron uråd. Han går ut for å lete etter henne og finner henne nede ved tjernet. Hun forsvinner ute i vannet og blir borte. Hun har druknet. Heretter blir livet annerledes for Byrn. Faren sender ham på kostskole der han trives dårlig. Så får han beskjed om at nå har også faren hans tatt livet sitt.
Jim er en eldre mann med en vanskelig tid bak seg. Store deler av livet har han vært pasient på anstalten Beverly Hill. Men fordi legene her ikke finner noen tydelig feil på ham, blir han stadig utskrevet som frisk. Kort tid etter er han tilbake igjen, tryglende om å få bli der. Nå er anstalten lagt ned, og Jim må forsøke å finne seg til rette i et normalt liv. Han bor i en bobil. Her har han alle tingene sine. Når Jim kommer inn i bobilen, må han som den tvangsnevrotiker han er, hilse på alle tingene sine 21 ganger. Uten alle disse ritualene kan han ikke føle seg trygg. Inne i bobilen har han surret gaffateip overalt, også en sikkerhetsforanstaltning. Jim har en jobb på kaféen over supermarkedet. Hans oppgave er å tørke av bordene. Dette utfører han til punkt og prikke. Kaféen har ansatt en ny kokke, Eileen. Jim liker henne godt, men for de andre representerer hun en katastrofe. Det tar ikke lang tid før sjefen, Meade, må gi henne sparken. Eileen er bare glad til, hun likte ikke alle de orasje tingene som de ansatte måtte iføre seg. Eileen kjører bil, og en dag kommer hun i vanvare til å rygge over foten til Jim som akkurat passerer. Hun går ut av bilen, men jim kan bare kommandere henne til å kjøre videre. Det har vært vitner til hendelsen, Paula fra jobben samt en ung mann Darren. De frakter Jim til legevakten. Her får han gips på foten. I tiden som følger, får Jim mye hjelp fra arbeidskameratene sine. Det stunder mot jul, og Jim får i oppgave å være julenisse på senteret. Da trenger han bare å sitte utkledd på en stol. Eileen kommer av og til innom senteret. De andre forteller henne hva hun har forårsaket. Også Eileen liker Jim og ber ham med ut. Og Jim inviterer henne på kino og til måltid på restaurant. Eileen forteller om den brokete fortiden sin, men Jim forblir lukket.De går turer på lyngheia, men Jim karer ikke å åpne seg. Eileen er innstilt på å gi ham den tiden han trenger.
For Jim er tilværelsen blitt så uutholdelig at han ikke klarer å gå på jobben lenger. Eileen har sagt at etter jul vil hun reise bort og gjerne ta Jim med seg. Men han tør ikke. Eileen forlater ham. Han stenger seg inne i bobilen og klistrer gaffateip overalt. Han er innstil på å bli der til han dør, men før dette skjer dukker arbeidskameratene og får ham ut. En dag sitter det en fremmed mann i kafeen Det viser seg at dette er James som er tilbake på snarlig besøk i barndommens by. Han har arbeidet som atomfysiker, men er nå pensjonert, er gift og har barn. De to mennene snakker lenge sammen. De har ikke sett hverandre på førti år. Nå viser det seg at hver av dem har hele tiden båret på en gjenstand som opprinnelig tilhørte den andre. Jim har en nøkkelring som var James’, og James harc et samlekort i lommeboka si som har tilhørt Byron. Etter dett gjensynet har livet blitt lettere for Byron. Julen tilbringer han i bobilen sannen med Eileen. Om natten går de ute og inspiserer nabolagets hager. Her har Jimmy i smug plantet små blomsterløk. Til tross for kulda kan de se at løkene kommer til å spire. Akkurat det samme som kommer til å skje med livene deres.

Helt grei avslutning på serien :)

Boka er satt sammen av små historier. Noen av personene dukker opp i flere av historiene, ofte som bipersoner. På denne måten møter man noen av de samme personene i ulike roller. Marit er Ragnhilds søster. Hun har også vært fostermor for bl.a. Kai. I begge sammenhengene er det en fornuftig og ressurssterk person vi møter. Trond-Espen er Ragnhilds sønn. Han virker noe bortskjemt og vinglete. Han er også eksen til Renate (som kaller ham ”drittsekken”) og den som nettopp har innledet et nytt forhold til Renates venninne, Tale. Hver historie starter med et utdrag fra en offentlig forskrift der det forklares hva målet for en type sosial eller medisinsk hjelp skal være. Etter dette framlegget i en svært så byråkratisk språkdrakt kommer selve historien som et konkret eksempel på hvordan virkeligheten fortoner seg. Det jeg likte best ved boka, var forfatterens evne til å beskrive dagligdagse situasjoner som mange sikkert kjenner seg igjen i. Vi får for eksempel høre om sydenferier, om å gjense kjenninger som nå er kommet på aldershjem i en svært redusert tilstand, om frokosten på hotell….

Den første historien handler om Ragnhild som er gift med Trond. Han har problemer med alkohol. Ragnhild finner stadig spritflasker gjemt bak sofaputene. Trond tar selv initiativ til å legge seg inn for behandling av rusproblemene. Familien har en hund, Silla. Den er nå blitt gammel og syk. Ragnhild tar Silla med til veterinæren. Han kan ikke hjelpe den med annet enn avliving. Trond Espen (eldste barn som ikke lenger bor hjemme) anklager moren for dette.

Bokas andre historie handler om Kristian som sammen med kone og barn er invitert på ferie med en familie de knapt kjenner. Kristian har drukket mye. Om natten står han opp og ødelegger og brenner opp datteras klassebok med Tassentegninger og-dikt. Neste morgen får den lille dattera skylden for st boka er forsvunnet. Kristian selv sier ingenting. Kristian er markedsanalytiker. Han skal holde kurs på et hotell i Skien. Deltakerne er en fokusgruppe som skal si sin mening om reklamen de blir forelagt. Flere av deltakerne virker mer interessert i serveringen enn i kursets
innhold.

Neste historie handler om barna, Nadia og Bror. De har vikst opp med en mor som nå har havnet i fengsel. Barna bor hos fosterforeldre (Marit og Rune) der de prøver å finne seg til rette.. Dagen for moras bursdag skal hun komme på besøk. Nadia har villet lage en kake til mora. På skolen har hun brodert en pute med moras initialer, men så ser hun at bokstavene tll sammen danner ordet ”HAT” Dette kan hun ikke gi til mora. Denne morgenen er Bror glad. Nadia blir sint og slem. Hun rømmer ut og gjemmer seg under et tre. Der finner hun en hvit stein som ser ut som et hjerte. Den kan hun gi til mora.

Gunnar, en middelaldrende mann, er tilbake i barndomshjemmet på Vestlandet, der mora nå bor alene- Hun blir mer og mer hjelpeløs, konstaterer han. I det siste har hun fått for seg at noen lusker rundt huset om nettene. Hun har satt opp plakat med ”Forbudt for uvedkommende”. Gunnar selv bor på Østlandet og må reise over fjellet for å besøke mora. Nå undersøker han muligheten for å få henne på aldershjem. Det viser seg at bestyrerinna er Gunnar gammelkjæreste. Hun vil forsøke å finne et tilbud til mora hans.

En historie handler om sosialarbeideren Tale med sterk sosial samvittighet. Da hun var på ferie med i Egypt med ektemannen Roar, ga hun alltid rikelig med tips til hotellpersonalet og til andre innfødte. Nå er tale på ferie i hellas sammen med ei venninne, Renate, som lider av kjærlighetssorg fordi det er slutt med Trond Espen (som også forekommer i en av de andre historiene - da som sønn). Hun kaller ham en drittsekk. Første dagen på hotellet vil Renate bare ligge i senga. Men så går hun ut og Tale observerer henne i baren flørtende med grekeren Stavros. Etter ar det ble slutt mellom Renate og Trond-Espen, har tale ligget med Trond-Espen. Det må ikke ektemannen Roar få vite.

Hovedpersonen i siste historie er Kai. Han har vokst opp som fosterbarn hos Rune og Marit. Der har han bl.a. lært å bake brød.. Nå er Kai gift med Vera. De møttes da hun sto i veibanen og haiket, og han tok henne med i bilen. De havnet hjemme hos Kai. Om natta står han opp og baker ut brøddeigen som han tidligere hadde laget. Vera er imponert da hun neste morgen får servert ferskt, hjembakt brød. Til Kais store forundring blir Vera værende hos ham. Mange år har gått. Kai og Vera har nå to døtre, Lisbet og Malin, 11 og 9 år gamle. Så blir Vera på nytt gravid. Foreldrene er nå over 40 år gamle. De får tilbud om fosterdiagnostikk. Like før har Kai stått ute i gården og betraktet den tilbakestående nabogutten som ikke har språk og ikke klarer å kaste en ball ordentlig. Det later til at han skaper store problemer for mora som til stadighet kjefter på ham. På sykehuset får Kai og Vera tilbud om ultralyd, og da denne ikke kan utelukke at det er noe galt, er morkakeprøve neste skritt. Det ender med at Vera erklærer at hun har bestemt seg for abort. Hun får med seg en pille som hun må ta kvelden før inngrepet. På veien tilbake til sykehuset betror hun kai at hun ikke klarte å ta pillen. Kai virker lettet.

Takk for opplysningen.

Ja. Både på islandske navn og på sjeldne islandske navn.

At en kriminalforfatter har førstehånds kjennskap til miljøet der handlingen foregår, er naturligvis en fordel. Som i mange andre krimbøker står politikammeret og arbeidet der i forgrunnen også i denne boka. Men hører vi noe særlig om selve etterforskningen og hvordan den skrider fram? Nei. Det som ser ut til å være det viktigste her, er å få fram intern uro, rivalisering mellom medarbeidere, foruten all mulig dagligdags pjat om klær og utseende, kaffedrikking osv. Korte usammenhengende replikker som man ikke alltid får vite hvem som sier, forvirrer leseren mer enn det opplyser. Persongalleriet er for det meste flatt, navn nevnes i forbifarten , men neste gang har leseren allerede glemt hvem det var. Og enda verre, når det er noe dramatisk som skjer, blir dette fortalt på samme uengasjerte vis som resten av stoffet.
Handlinga i boka må sies å være svært så aktuell, mennesker fra andre verdensdeler som kommer ti Norge, og det som kan skje med dem her. I boka gjelder det to gutter av afrikansk herkomst som blir funnet døde i Oslo. Mye tyder på at dette er drap. Politiet kaller inn til pressekonferanse på Politihuset. Rohdes helt, Wilma Lind, er leder for Oslopolitiets seksjon for volds- og seksualforbrytelser. Det er hun som skal føre ordet på pressekonferansen. Ved siden av henne sitter politiadvokat Håvard Heem. Hun har så vidt begynt da en kvinnelig journalist avbryter henne og erklærer at politiet er komplett udugelige. Så trekker samme dama fram en pistol og skyter statsadvokaten i hodet. Blodspruten søler til Wilma Linds klær (noe som hun er passelig fortvilet for). Samtidig er det en annen person i lokalet som skyter og dreper en TV2-journalist. Hvem dette er, er det ingen av alle de oppmøtte som legger merke til. Mens etterforskningen av dette skytedramaet blir overlatt til et annet politidistrikt, blir det Wilma som får ansvaret på de to guttene som viser seg å være 12-15 år gamle. De har forsvunnet fra et barneasylmottak. Hvem var de? Her får politiet uventet hjelp fra journalisten Martin Kvam. Han virker unormalt interessert i det hele, men er det saken eller Wilmas person som trigger ham? De to guttene kom til Norge fra Somalia sammen med storebroren sin. Broren sitter nå fengsel eter smugling. Han har flere ganger etterlyst småbrødrene sine, men ingenting er blitt gjort.
Mens etterforskningen pågår, mottar Wilma en minnepenn som inneholder en fryktinngytende video. Her vises barn inne stengt i bur, og en mann som misbruker dem både rent korporlig og seksuelt. Er det dette saken dreier seg om? Søkelyset rettes mot tidligere domfelte pedofile menn. Kjell Danielsen er en slik. Men har er i fengsel og ha derfor alibi. Den dramatiske sluttscenen i boka utspiller seg i huset til Kjell Danielsen. Wilma har fatt seg inn i kjelleren. Her overrasker hun av Martin Kvam som truer henne. Enda verre, i denne kjelleren finnes også buret fra filmen, og inne i dette ligger det et barn. Så vidt i live. Nå kommer hele sannheten fram. Det handler om en pedofilring bestående av fire menn, eller egentlig tre fordi Kjell Danielsen også har gitt seg ut for å være Finn Torgersen, bestyreren av et mottak for barn - en mann som politiet lenge hadde stor tiltro til.

Er det noen som har god greie på islandske fornavn? Forfatteren Yrsa Sigurðardðttir har selv et fornavn som jeg aldri har støtt på før. I boka si "De uønskede" har hun utstyrt storparten av personene med merkelige navn. Jeg tenker ikke på Óðinn og Baldur. At islendingene har et nærmere forhold til nordisk mytologi enn det vi nordmenn har, er velkjent. Det som fikk meg til å reagere er navn som Veigar, Rún, Aldis, Eialinn osv. Er disse fornavnene i bruk på Island eller er det bare noe forfatteren selv har funnet opp? (Forsøkte å google problemet, men fant ingen svar.)

http://www.pd.no/porsgrunn/bjorg-vik-noveller-konfiskert-i-sor-afrika/s/5-40-73096

Glimrende lesning for deg som vil bli kjent med Island og ikke liker reisehåndbøker

Det er alltid interessant å sammenlikne kriminalromaner. Hvilken setting er det forfatteren har lagt opp til denne gang? Hvilket motiv ligger til grunn for forbrytelsen? Skal man holde seg innenfor sannsynlighetens ramme, er det kanskje et begrenset antall motiv å gripe til. Elementer man finner i en bok, går igjen i en annen. På det punktet har ”Skyggejakten” noe felles med Kim Leines roman ”Avgrunnen”. I begge bøkene har det oppstått en intim kontakt mellom en eldre mann og husholdersken hans, noe som sønnene misliker sterkt.
Handlinga går føre seg i ei lita vestlandsbygd, kalt Fjellberghavn. Ingolf Hansen, en eldre skraphandler, har bygd seg opp en anselig formue. Han er lite populær i nabolaget fordi han har grafset til seg eiendommer, noe som har avskåret andre fra å ha tilgang til sjøen. Denne mannen har til tider vært sterkt angrepet av schizofreni og har ofte følt seg forfulgt. Men nå etter behandling skulle han ha lagt det bak seg. Ingolfs kone er for lengst død. Nå har han en trofast hushjelp til å stelle for seg, Helga. Blant folk sies det at forbindelsen mellom de to er langt mer enn arbeidsgiver – hushjelp. Ingolf Hansen har en voksen sønn, Cato, som er gift med Charlotte. Cato er politimann, et yrke som faren har problemer med å godta. Men Cato selv har ingen interesse av å gå inn og overta farens firma. På politistasjonen er Cato en velansett kollega. Lensmannen i bygda, Ole Vik, betrakter Cato som sin nestkommanderende.
En kveld ringer det på døra hos Ingolf Hansen. Da denne lukker opp, ser han en mann med finlandshette på hodet og en pistol i handa. Han avfyrer et skudd mot Ingolf. Den gamle mannen blir ikke truffet, men det smeller kraftig et sted over døra bak ham, og rusk drysser ned på trappa. Den gamle mannen blir fryktelig redd og ringer både politiet og sønnen sin. Det letes etter spor etter pistolmannen, men ingenting er å finne. Dette gjør at de andre stiller seg tvilende til det Ingolf Hansen forteller. Er den gamle mannen inne i en ny sykdomsperiode? For sikkerhets skyld bestemmes det at Cato og Charlotte skal tilbringe natten i huset. Ut på natten våkner Ingolf av at noen kaller på ham. Han ringer til Helga som kommer. Hun får øye på den mørkkledde skikkelsen, og til tross for at Ingolf Hansen roper advarende ord til henne, går hun resolutt bort til den ukjent og drar finlandshetta av ham. Mannen dytter Helga utfor en skråning og forsvinner. Ingolf Hansen kommer til og prøver å dra hushjelpen opp fra skråningen, men forgjeves. Taket glipper, og den gamle damen styrter ned i avgrunnen.
Politiet stiller seg mer og mer undrende til det Ingolf Hansen forteller. Kan dette være et utslag av sykdommen? Den gamle mannen legges innpå en psykiatrisk klinikk. Saken etterforskes, men som sønn erklæres Cato som inhabil og holdes utenfor saken. På sykehuset er det en kvinnelig pleier, Kristin Holm. Hun kjenner Ingolf fra forrige innleggelse og later til å ha god kontakt med ham. Men det rare er at antidepressiva som Ingolf må ta, skyllet hun bare ned i toalettet. Politiet ønsker å avhøre Ingolf nærmere, men hver gang meldes det fra sykehuset at nå har den gamle mannen fått et tilbakefall. Så blir en merkelig trebit funnet inne i skogen ved huset til Ingolf Hansen. Undersøkelser undersøkelser bekrefter at den må ha hengt over inngangsdøra. Midt i trebiten er det et kulehull. Dette styrker forklaringen til Ingolf.
Også den avdøde helga har en sønn, Petter Moene. Han bor i Bergen. Nå viser det seg at Ingolf Hansen skal ha forandret testamentet sitt. Istedenfor å la formuen sin gå til sønnen Cato, bestemmer han at Helga skal arve alt. Men hva skjer nå som Helga er død? Vil pengene gå til sønnen hennes Petter? Nei, her er det Cato som blir vinneren. Så sant ikke…… Og nå viser det seg at Petter Moene som har vokst opp i troen på en ukjent far, faktisk også er sønn av Ingolf Hansen., Politiets mistanke er nå rettet mot to menn, Cato og Petter.
Så skjer det noe på sykehuset. Søster Kristin blir knepet med en sprøyte som hun skal til å injisere i Ingolf. Det viser seg at sprøyten inneholder en svært farlig gift. En nærmere undersøkelse av denne sykepleieren får fram at hun har vært på vakt hver gang pasienten har hatt et tilbakefall. Og nå viser det seg også at hun er den nye venninna til Cato som er i ferd med å gå fra sin kone. I tillegg kjører hun en bil som har vært observert nær huset til Ingolf Hansen. Nå må nok lensmann Ole Vik innse at den av sine underordnede som han har stolt aller mest på, slett ikke var den han trodde. Petter slippes løs. Han kan innkassere arven etter sin rike far, og ikke minst nå blir naboene lykkelige for nå får de kjøpe tilbake tilgangen til havet.

En kriminalhistorie kan legges til mange ulike miljøer. At den foregår i et fundamentalt kristelig miljø, er vel heller sjeldent. Jeg kan bare komme på Adler Olsens bok ”Den grenseløse” som har et utspring i et noe tilsvarende miljø som det vi har her.
Handlinga foregår i Bodø politidistrikt. Sentralt i denne etterforskinga står politimannen Rino Carlsen. Han er opptatt av det nyeste tilskuddet til etterforskningsgruppa, den unge kvinna Guro Hammer, og han gjør det han kan for å få anledning til å samarbeide med henne.
Saken de blir satt på handler om en seks år gammel jente, Ida. En dag hun er ute og plukker blomster, kommer hun ikke tilbake. Mora leter etter henne, men forgjeves. Faren i familien er omreisende predikant. Denne dagen er han bortreist, men da han kommer tilbake, er han merkelig rolig. Han erklærer at Ida nok vil komme tilbake når det har gått tre dager. Han begrunner dette med at han selv er synsk. Guro hammer finner denne mannen skremmende. Hun stoler ikke på det han sier. Kan det være at han selv står bak bortføringa av dattera? Er det gjort for å vekke oppmerksomhet om egne evner?
Men også andre spor må etterforskes. For mange år tilbake herjet en pedofil mann i samme område. Kan det være han som har kommet tilbake? Tidligere har også andre barn forsvunnet. Ei lita jente dukket plutselig opp igjen tre dager etter. Det var lite hun husket fra skjulestedet, bortsett fra en helt spesiell lukt. Politiet finner fram til at denne lukten kan skrive seg fra Hurtigruta. Ansatte og passasjerer på Hurtigruta i de aktuelle tidsrommene granskes. For eksempel har Idas far, Einar Hansen, reist med båten. Men også ei anna lita jente, Sara, forsvant, og hun kom aldri til rette.
Ganske riktig, Ida er bortført av en mann. Helt intetanende vandret den troskyldige jenta rett i armene hans. Han skjulte henne i en ryggsekk, og uten å vekke mistanke vandret han om bord på båten og skjulte henne i lugaren sin. Senere da de kom til bestemmelsesstedet, vandret han uten å vekke synlig oppsikt i land med henne igjen. Han gjemte henne i kjelleren i sin mors gamle hus. Han hadde forberedt seg godt på å ta imot denne lille jenta. Han hadde innredet rom med plastdyr fra tivoli og andre gjenstander som han trodde ville falle i smak. Men der tok han feil Det eneste som opptok Ida, var å få komme hjem til mor si. At det ville skje, var hun sikker på. Som sin far hadde hun evnen til å ”se”. Så begynner det å regne, kraftig. Vannet strømmer inn i kjelleren i det gamle huset. Rommet der Ida er, fylles stadig med mer og mer vann. Ida klatrer så høyt hun kan, men blir likevel innhentet av det stadig stigende vannet. Rundt omkring henne svømmer det rotter.
Politiet som jobber med saken, fester seg ved navnet Henrik Hansen. Han har jobbet på hurtigruta og har visstnok kjent Einar Halvorsen. Kan de to ha vært sammen om bortføringa? Da politiet skal gå om bord på Hurtigruta, er ikke Henrik Hansen der lenger. Han har gått i land. Da politiet oppsøker ham hjemme, er huset tomt. Hansen selv har dratt til fjells. Politiet etter. Jakten ender med at Henrik Hansen faller ned en fjellskråning og skades stygt. William Hansen er Henriks sønn. Han har vokst opp med ei sinnsforvirret mor. Guro Hammer samtaler med William. Politiet gjennomsøker huset til Henrik Hansen. Regnværet har forårsaket flom nede i kjelleren. I et rom finner politiet huseieren. Hun må ha vært der lenge, bundet fast til en stol. De åpner ei ny dør og finner Ida som flyter i vannet. Det er i sisten liten at de får reddet henne.
Senere legger William Haugen alle kortene på bordet. Det var han som sto bak småjentenes forsvinning. Som ung gutt tok han jenta Sara med seg hjem til mor si. Ham kom til å se på henne som sin egen søster. Men mora er ustabil og misbruker sønnen sin. Så etter noen år ble jenta tatt fra dem og plassert i et fosterhjem. Hvordan har det gått med henne? Hvem er Sara i dag? Det viser seg at det er Guro selv som er Sara. Hun er vokst opp i en fosterfamilie, men husker lite fra tiden forut.
Frode Granhus skriver godt. Her er grundige skildringer av hendelsene som leserne får all mulighet til å leve seg inn i. Men noen ganger som under Idas kamp mot det stigende vannet, blir dramatikken for overdreven. Et annet ankepunkt er at når en etterforsker blir så klart vevd inn i saken som her, da går det på troverdigheten løs.

Takk for opplysningen.