Hyggelig at du likte boken, Lillevi.
Ja, det er en rå og ærlig beskrivelse av å være kunstner og alkoholiker. Og en uro ligger der. Det er vel en del av alkoholismens vesen som gir seg til kjenne. Som gjør at man lengter tilbake til de skapende og gode stundene med alkohol innabords, og i tankene fortrenger den rå virkeligheten. Jeg leser det som om forfatteren har et bevisst forhold til denne problematikken.
Og ja, boken passer godt i en lesesirkel.
I følge Etymologisk Ordbog - Hjalmar Falk og Alf Torp er «farm» en last i båt.
Farm: (norsk= ladning i baad), oldn. farmr, hører til vb. fare og er etymologisk samme ord som osax. farm «reise» og oht. farm «baad» samt oslav. pramū «baad» (se pram); sml. oldn.
far «farkost», ags. fær «reise».
Så lærte jeg noe nytt i dag også. :)
Så bra at Mine bilder kanskje får bli med på ferie.
Jeg må innrømme at Kverneland sin bok om Munch er den eneste tegneserieboka jeg har lest. Boka ble kjøpt som bursdagsgave til gemalen for noen år siden. Jeg var litt spent på mottakelsen, men boka falt i smak. Han strør ikke rundt seg med lovprisninger i tide og utide, men syntes at denne boka var artig og med uttrykksfulle tegninger.
Dermed leste jeg også boka - og måtte si meg enig.:)
Det er mange gode bøker du har fått foreslått her! Tror jeg benytter noen av forslagene selv også.
Mine forslag til deg er i en annen sjanger, men disse to høyst ulike bøkene, med kunst som fellesnevner, - har til sammen gitt meg både glede, innsikt, ny viten og ettertanke.
I 2013 ga Steffen Kverneland ut en stor tegneseriebiografi over Edvard Munch. I 2019 ble boken kåret til en av de viktigste bøkene det siste tiåret av NRK.
Den biografiske tegneserien om Munch er noe av det morsomste og mest lekne som noen gang er skrevet om kunstneren - ifølge Elin Kittelsen som anbefalte boken i P2.
Jan Erik Vold skrev i Dagsavisen at Steffen Kverneland er internasjonal stor. Han er et geni i mine øyne.
Den andre boka er Mine bilder - essays, om kunst og alkoholisme av Sverre Bjertnæs
Skarpt og åpenhjertig om beruselse og kunstverk. 24 velskrevne essays eller miniportretter av kunstnere og deres bilder, og en utleverende beskrivelse av seg selv som tung dranker i 20 år - skrev Stein Roll i Adresseavisen og ga terningkast 5.
I Klassekampen skrev Kåre Bulie: Med et avbalansert blikk ser Sverre Bjertnæs tilbake på et liv fylt av store mengder alkohol og kunst - egen og andres. Mine bilder er blant mye annet en fra-mørket-til-lyset-historie, men forfatteren er altfor reflektert til at han kunne ha skrevet en nyanseløs variant av en slik bekjennelsesfortelling. Jeg kjedet meg ikke et øyeblikk i selskapet hans.
Diamonds and Rust
Well, I’ll be damned
Here comes your ghost again
But that’s not unusual
If’s just that the moon is full
And you happened to call
And here I sit
Hand on the telephone
Hearing a voice I’d known
A couple of light years ago
Heading straight for a fall
As I remember your eyes
Were bluer than robin’s eggs
My poetry was lousy you said
Where are you calling from?
A booth in the midwest
Ten years ago
I bought you some cufflinks
You brought me something
We both knows what memories can bring
They bring diamonds and rust
Well, you burst on the scene
Already a legend
The unwashed phenomenon
The original vagabond
You strayed into my arms
And there you stayed
Temporarily lost at sea
The Madonna was yours for free
Yes, the girl on the half-shell
Could keep you unharmed
Now I see you standing
With brown leaves falling all around
And snow in your hair
Now you’re smiling out the window
Of that crummy hotel
Over Washington Square
Our breath comes out white clouds
Mingles and hangs in the air
Speaking strictly for me
We both could have died then and there
Now you’re telling me
You’re not nostalgic
Then give me another word for it
You who are so good with words
And at keeping things vague
‘Cause I need some of that vagueness now
It’s all come back too clearly
Yes, I loved you dearly
And if you’re offering me diamonds and rust
I’ve already paid
og eg tenkjer at det er få av dei som trur seg vera innanfor som er det, men mange av dei som er utanfor, dei er innanfor
Jeg gråter over min tapte barnlighet
Jeg takker for min nye viten
Jeg ber om hjelp
til å gjenvinne min barnlighet
beholde min viten
og gå videre
som et helt Menneske
Du skal ikke svare før det spørres
for i spørsmålet
ligger forståelsen av svaret
begravet
Sørg for at de feil du gjør
er dine egne
bare da er de til nytte
JAG VÄNTAR…..
Jag väntar vid min stockeld medan timmarna skrida,
medan stjärnorna vandra och nätterna gå.
Jag väntar på en kvinna från färdvägar vida -
den käraste, den käraste med ögon blå.
Jag tänkt mig en vandrande snöhöljd blomma,
och drömde om ett skälvande, gäckande skratt,
jag trodde jag såg den mest älskade komma
genom skogen, över hedarna en snötung natt.
Glatt ville jag min drömda på händerna bära
genom snåren dit bort där min koja står,
och höja ett jublande rop mot den kära:
Välkommen du, som väntats i ensamma år!
Jag väntar vid min mila medan timmarna lida
medan skogarna sjunga och skyarna gå.
Jag väntar på en vandrerska från färdvägar vida -
den käraste, den käraste med ögon blå.
— Dan Andersson 1888-1920
Henter fra Dan Andersson - i utvalg ved Alf Cranner, Den Norske Bokklubben 1976
Når Kai Våler våkner, noe som viser at han sovnet likevel, har han ikke bare glemt Gud, han har glemt seg selv også. Ingenting er herligere enn det. Et øyeblikk er han fullstendig fri mellom mørket og nulte time. Men så tenner han nattbordlampen og ser dødningsansiktet til Lyle Bettger på baksiden av Vill Vest, og med ett husker Kai hvem han er. Han er tyven. Det er som å få et slag i brystet. Han faller bakover i sengen igjen. Det gjør vondt i hele ham, i tankene hans også. Uansett hvor han vender seg, gjør det vondt. Det er snakk om sjelens mageknip. Han får lyst til å skrike, men lar være. I stedet blir han liggende helt stille. Han hører de vante lydene, skrittene, vannet som renner, komfyren, kjøleskapet, og ikke minst knitringen fra matpapiret. Vanligvis fyller disse lydene ham med ro, men nå gjør de bare vondt verre. Han er fredløs. Det er forutsigbarheten Kai Våler har ødelagt en gang for alle.
Det jeg imidlertid la mest merke til, var øynene, eller rettere sagt blikket, det var nemlig blikket hans jeg festet meg ved, det samlete inntrykk av Kai Våler, så å si, og det lovet ikke godt. Blikket hans var fylt til randen av en uro som kunne skremme fanden på flatmark, i det minste resepsjonisten på Hotell Løv, og samtidig var det akkurat som om det stod stille. La meg beskrive Kai Vålers blikk, eller la oss si hans personlighet, slik: et hjul som spant og spant på stedet hvil.
Se dem
Vit om dem
de små lysglimt
av florlette sjeler
som gjør verden lysere
men selv er i mørket
Noen antikvariat har ikke alle bøkene registrert på antikvariat.net. Er Norlis antikvariat en av dem?
Gis det fortsatt ut bøker i denne serien? Noen som vet hvor man får kjøpt "Brevvekslingen mellom Abelard og Heloise"?
På forhånd takk!
Ja, dette var - hm, sa eg og kom ikkje på noko. Eg hadde ønskt meg noko meir invaderende og blautkakeaktig kritikkverdig. Her var det ved første augekast ingenting Kai og eg kunne latterleggjere og håne og styrke alliansen vår på kostnad av, berre miljøvennlege materiale og ekstreme privilegium
YOUTH CALLS TO AGE
You too have seen the sun a bird of fire
Stepping on clouds across the golden sky,
Have known man’s envy and his weak desire,
Have loved and lost.
You, who are old, have loved and lost as I
All that is beautiful but born to die,
Have traced your patterns in the hastening frost.
And you have walked upon the hills at night,
And bared your head beneath the living sky,
When it was noon have walked into the light,
Knowing such joy as I.
Though there are years between us, they are naught;
Youth calls to age across the tired years:
«What have you found,» he cries, « what have you sought?»
«What you have found,» age answers through his tears,
«What you have sought.»
-Dylan Thomas, 1914-1953
Diktet er hentet fra The Poems of Dylan Thomas, New Directionns Publishing Corporation, 1971.
Jeg la meg tidlig, og om morgenene tvang jeg meg til å sove så lenge jeg klarte, i ren protest mot all travelheten utenfor vinduet mitt. Jeg gjorde de små dagligdagse gjøremålene til omfattende prosjekter, for slik å motvirke trangen til å dra ut i byen og gjøre all verdens sightseeing. En enkel dusj tok for eksempel godt over en time, jeg delte kroppen inn i små felt og vasket meg omhyggelig, nei rengjorde er vel mer riktig, jeg rengjorde hvert felt med arkeologens øye for detaljer og nøyaktighet, før jeg møysommelig flyttet meg videre til neste felt, helt til jeg hadde unnagjort hele kroppen og gikk inn på soverommet og la meg på sengen for å tørke forsiktig. Tannpussen var likedan, tann for tann med børste og vann, og om kveldene satt jeg pal og så på det lille fjernsynet som hang på veggen, uavhengig av hva de sendte. Så lenge bildene beveget seg, var jeg fornøyd.
De fleste av oss blir vel fanget i hverdagen og gjør ikke så ofte de store omveltningene i måten vi lever på. Hovedpersonen i denne boka har nok strukket det litt lenger enn de fleste: Mann på snart femti, med sterk morsbinding, som sitter fast i sine daglige rutiner mens årene går. Dette er en herlig tragikomisk satire hvor moteordet «mulighetsrommet» dukker opp med jevne mellomrom. (Kan det være at flere enn meg synes dette er et språklig virus som det er fristende å latterliggjøre?)
Jeg får assosiasjoner til Ingvar Ambjørnsens Elling når jeg får se verden gjennom hovedpersonens øyne. Han forblir navnløs gjennom boka, og hans forsøk på å rykke ut av de hverdagslige vanene får meg både til å le og å synes litt synd på ham. Som når han tilbyr en japansk turist skyss ved en fjellstue. Han har egentlig ikke lyst til å ta ham med, men vil være snill. Turisten vil heller ta bussen, og avslår tilbudet. Det gjør at hovedpersonen blir bare mer insisterende og til slutt rasende over slik utakknemlighet, selv om de begge egentlig har mest lyst til å slippe å sitte i samme bil i flere timer med en ukjent.
Hans forhold til kvinner er også et kapittel for seg. Han er temmelig ubehjelpelig, mens tankene hans og assosiasjonsrekkene er ganske fornøyelig lesing, som for eksempel på side 96:
Kvinner er samlere, sies det, mens menn er jegere, men jeg får det
ikke til å stemme. Det er da menn som samler på alt mulig: frimerker,
fugler, gamle nazieffekter, tinnsoldater, det er ingen ende på det.
Forskjellen er kanskje at kvinner samler på nyttige ting - mat og klær
og den slags. Om du treffer en kvinne som samler på nazi-tallerkener,
da stikker du bare, da gjelder det å komme seg derfra.
Jeg måtte le høyt flere ganger mens jeg leste denne boka. Bjørn Olaf Johannesen var en ukjent forfatter for meg. Han skriver godt, viser oss mange hverdagspussigheter og forstørrer små problemer som mange kan kjenne seg litt igjen i. Jeg ser at dette er hans andre roman, og jeg leser gjerne mer av ham.
Først nå innser jeg at beskrivelsen forutsetter at man kommer i bil. For en gående ville de antagelig forklart veien annerledes. Det er rart å gå der og late som om man er en bil.