Bokelskere.no

Ikke glem at jeg bak min vennlige fasade, bak min nølen og tålmodighet, hadde enerens kraft og gjennomslagsevne. For å bli en ener er det ikke bare kunnskaper det handler om, men ærgjerrighet. Og merk deg eń ting: Ærgjerrigheten må være større enn kunnskapene. Hvis det er omvendt, blir du en toer. En god toer, men en toer.

Når begynner en reise?
Er det når beslutningen tas? Er det ved de første pakkede koffertene? Er det når hjemmet forlates?
En reise har mange begynnelser; de oppleves alltid som markante brudd. Men bare én gang begynner reisen på riktig. Når landet bak glir bort i det tynne røksløret.

Jeg representerte alle dem som sto bak meg og sammen med meg. Jeg jobbet hardt. Hvis du ikke er innstilt på å gå foran som et godt eksempel, vil du aldri oppnå noe. Like viktig er det å ha tillit til andre mennesker.

Jeg er russisk statsborger, jeg har visse rettigheter, og jeg er ikke innstilt på å leve i frykt. Hvis jeg må slåss, så gjør jeg det, for jeg vet at jeg har rett og at de tar feil. For jeg er på det godes side, og de er på det ondes. Fordi det er mange mennesker som støtter meg.
Jeg vet at dette er helt grunnleggende ideer, kanskje til og med populistiske, men jeg tror på dem, og det er derfor jeg ikke er redd. Jeg vet jeg har rett.

Livet er tilfeldigheter. Og hvem man blir, har også med hva man selv har opplevd å gjøre. Vi blir til underveis.

Det er det som er livets store mysterium, at vi ikke vet hvor vi kommer fra eller hvor vi drar når det er slutt.

Jeg ryker inn, men får en mild dom. Den er ment som en advarsel, jeg må skjerpe meg i framtida. Klart jeg må, men innafor blir jeg jo kjent med andre kriminelle, og i fengsel er de to viktigste oppgavene å utvikle nettverket og å spise god mat. Det er fine dager, og straks jeg løslates, er jeg tilbake der jeg slapp.

Jeg vil ikke bli tatt for falsk vitneforklaring, så jeg forteller at jeg svima rundt og veit ikke når jeg var hvor. Det er litt fint med sånne lange avhør også, for da får jeg servert både mat og drikke.

Både kriminalitet og kreativitet begynner og slutter med de samma bokstavene. Det hadde vært bedre om vi fikk bruke evnene våre til noe fornuftig, til noe annet enn å holde politiet i aktivitet.

Et liv med en plass for hver ting og hver ting på sin plass, det hadde vist seg uventet beroligende. Det var ikke plass til noe uviktig; å leve på denne måten hadde redusert hans materielle tilværelse til det aller mest sentrale og tvunget ham til å revurdere ting som hadde overfylt tilværelsen i mange år.

Det vanskeligste her i livet er å vite hvilken bro man bør gå over, og hvilken man bør brenne.

Brevene som vi sender hverandre med e-post, blir til ingenting på bare noen få år, og denne tanken, denne følelsen, gnager i oss, at vi holder på å rive over dette båndet, det vil nå fram til oss, men ikke fortsette videre, vi skaper et tomrom som aldri kommer til å bli fylt.

Den vanlige, idiotiske holdningen fra sovjetiske og senere russiske myndigheter til kriser av ulike slag er at det er i folks interesse at de skal lyves for i det uendelige. Resonnementet er at folk ellers ville løpt ut på gaten og skapt kaos, satt fyr på bygninger og drept hverandre.

Forfatteren Vasilij Sjuksjin har skrevet minneverdig om hvordan det var i Sovjetunionen. "Løgn, løgn og atter løgn. Løgn som forløsning, løgn som unnskyldning, løgn som et mål i seg selv, løgn som karriere, som velstand, som medaljer, som en leilighet ... Løgn! Hele Russland var dekket av løgn, det er som lus eller skabb." En glimrende beskrivelse.

Jeg har for lengst gitt opp å prøve å analysere og forutse hva Putin og Kreml kan komme til å gjøre. Det er rett og slett for mye irrasjonalitet inne i bildet. Putin har hatt makten i mer enn 20 år, og som med andre ledere som har sittet lenge, er hodet hans fylt av messianske anfektelser, disse "Ingen Putin, intet Russland"-greiene som sies rett ut fra talerstolen i Statsdumaen. Det egentlige styrkeforholdet mellom de ulike grupperingene i Kreml er heller ikke kjent, uansett hva politiske analytikere velger å skrive. Så det er nytteløst å prøve å regne ut hva de kan finne på å gjøre, vi må bare gjøre det vi mener er det rette.

Løgn var i det hele tatt en stor synd, og betraktet som uakseptabel oppførsel i det gamle Perserriket, enten løgnene var hvite eller svarte. Etter at muhammedanerne kom, lærte derimot perserne at løgn var en del av de nye herskernes religion.

Parolen "Vi elsker døden, akkurat som dere elsker livet", har vært den moderne, muslimske dødskulturens ledestjerne.
Ikke bare historikere, men også våre dagers etterretningstjeneste, politiet, forsvar, politikere og alminnelige borgere, har fått syn for segn om at det er nesten umulig å forsvare seg mot denne fanatismen, i alle fall i den innledende fasen av slike angrep.
Den flere hundre år lange bølgen av krigere som etterfulgte Muhammed endret dramatisk det politiske, kulturelle og religiøse landskapet i Midtøsten.
Nå har det også sneket seg inn i Norge og det øvrige Europa.

Det er altså nesten ingen grenser for hva en kvinne må tåle. Europeiske kvinner har vanskelig for å forstå dette. De har ikke forutsetninger for å kunne forestille seg hvordan livene til millioner av kvinner i muslimske land arter seg. Da jeg i 2003 publiserte min bok "Jeg kommer fra Iran", en selvbiografi, beskrev jeg mitt ekteskap i Irans middelklasse, i en velutdannet familie. Mange av mine lesere forsto situasjonen jeg beskrev, men noen spurte:
"Hvorfor skilte du deg ikke?" Den europeiske feminismen fatter ikke til fulle situasjonen vi kvinner har vært og er i. I muslimske land trer kvinnen inn i ekteskapet i sin hvite brudekjole, men må som regel stå i det hele til hun dør. Jeg har opplevd å sitte fast i dette. Bare takket være min flukt fra hjemlandet og takket være Norge, kom jeg ut av mitt eget ekteskap i live.

Angsten for å miste jomfruhinnen ødelegger også jentenes mulighet for normal livsførsel. De unngår for eksempel medisinske undersøkelser fordi de er redde for å skade jomfruhinnen. Mange mødre blir med sine døtre når de har legetimer for å kontrollere at det ikke blir utført vaginal undersøkelse. Unge jenter underkaster seg slike begrensninger i dagliglivet for ikke å miste sin ære. Noen av dem tør ikke engang å bruke tampong eller drive hard idrett, fordi de frykter at bevegelser kan føre til rifter i jomfruhinnen. Andre er ekstremt engstelige på lekeplasser, fotballbaner og under kroppsøving i skolen. Jeg lærte ikke å sykle fordi foresatte i min oppvekst var overbevist om at sykling kunne skade jomfruhinnen. Jenter kan ikke tillate seg å se på en gutt, flørte, bli forelsket eller ta sjansen på å bli berørt. Noen tør ikke berøre seg selv heller, selv om lysten er der.
De engster seg for bryllupsnatten.
Engstelsen er med andre ord så stor at de ikke føler eierskap over egen kropp.