Bokelskere.no

Tiden leger alle sår og det er absurd å høre noen si slike tung på et sykehus. Disse folkene burde jo vite bedre enn noen andre at tiden overhode ikke leger alle sår, tiden leger noen sår, det går jeg med på, men slett ikke alle, det fins sår man dør av, både ytre og indre, og på sykehuset fins det flere slike sår enn andre steder.

Det er klart jeg er normal, det er snarere verden som er gal, det at noen velger å ikke leve burde ikke opprøre noen, hva er det som er så unomalt med det?'

Jeg blir i det hele tatt mer og mer klar over hvor alene jeg er. De som ikke er rammet av ulykker vil aldri skjønne hva det handler om før det skjer dem selv. Folk som er friske kan ikke forstå hvordan det er å være syk og folk som vil leve kan ikke fatte hvorfor noen ønsker å dø. Sånn er det bare. Vi kan vise medfølelse og forsøke å trøste andre, men når vi forlater dem, skyver vi det vonde bort og går videre i våre egne liv. Det må være sånn. Jeg tror ikke at smerte kan deles. Hvis den kunne det hadde livet blitt uutholdelig også for dem som ikke opplever vonde ting selv og da hade vi antagelig sluttet å formere oss og det ville ha vært kroken på døren.

Hun hadde kanskje våknet, utslitt av den nye dagen allerede før den hade begynt, sett ut av vinduet og funnet ut at det var nok. Hvilke tanker hun hadde gjort seg, visste ikke Harry. Menneskesjelen var en dyp, mørk skog, og alle valg gjøres alene.

Nå skal jeg fortelle dere unge mennesker noe. Kjærligheten er et større mysterium enn døden.

Jeg lurer på hva det er som får folk til å gjøre det, til å bekjempe andres kriger. Hva er det som driver dem? Hvem er det som vil gå igjennom så mye lidelse bare for at andre skal oppnå det de mener er retferdighet? Det er de dumme. Oss. Vi er velsignet med en dumhet så stor at vi tror vi kan utrette noe.

For sent smaker så sent. Det får meg til å fryse på ryggen. Som om det er noe som aldri kan gjøres bot for. Ugjerninger kan ikke gjøres om. En må stå for det gale en har gjort, hvor ille det enn er. Likevel trenger det ikke være for sent å bøte på det. Jeg håper i alle fall ikke det.

Alle kan trå feil. Både én og to ganger. En blir ikke et dårlig menneske av den grunn.

Noe var skjedd med kvinnekroppene, alle hadde fått like bryster. Halvrunde intetsigende av de plastkoppene som var tråklet inn i alle badedraktene. Små bur som formet kvinnebrystene slik annonsene anbefalte at de burde se ut.

Om hun kunne kjenne på dem, tankene, slik fingeren gled over solrynkene nå, en etter en. Letende, mild.

Demokratiet er ingen tilskuersport.

Tiden går ikke sin gang,
den svikter.
Jeg går ikke min vei,
den brister.

På samme måte som jeg ikke vet hvem den gamle damen er, vet ikke hun noen ting om meg. Det gjorde meg så glad. For i dagene som kommer skal jeg bare være et menneske i verden. Med Utøya inni meg, men det fyller ikke alt.

... da jeg kom fram fra skjulestedet mitt, stirret en politimann meg i øynene, lenge, i fem-seks sekunder. Jeg stirret tilbake, for jeg lurte jo på hva han ville. Da satte de håndjern på meg. De mente jeg fremsto som "upåvirket" av situasjonen og trodde jeg kunne ha vært delaktig i massakren. Kanskje fordi jeg klarte å holde hodet kaldt.
Etter et par timer ble jeg fraktet til land. Det verste av alt var da en stor gjeng med andre AUF-ere gikk forbi. De så på meg mens jeg sto der med håndjern på, og med fem-seks politimenn rundt meg. De gikk vel ut fra at jeg var involvert på en eller annen måte.
Natt til 23. juli måtte jeg tilbringe i en sikkerhetscelle på Hønefoss politistasjon. Jeg har aldri tenkt så mye i hele mitt liv som jeg gjorde de timene. Jeg fikk ikke engang lov til å ringe familien og fortelle at jeg levde. All min respekt for - og all min tillit til - politiet forsvant. For den dagen gjorde ikke politifolkene jobben sin. Og de har heller ikke sagt unnskyld til meg.