Bokelskere.no

Har svart :)

Serien til Lemony Snicket var ved siden av "Harry Potter" serien noen av mine absolutt favoritt serier som barn. Jeg husker at jeg bladde frenetisk gjennom sidene, ivrig etter å vite hva den onde greven pønsket på.

Serien består av tretten bøker og handler om tre foreldreløse barn som forsøker å unnslippe grev Olafs onde klør. I første bok blir grev Olaf introdusert som "vergen" deres etter at barna får vite at foreldrene deres dør i en brannulykke. Til tross for at greven er en dyktig skuespiller, klarer barna etter hvert å gjennomskue hans sanne hensikter, nemlig at han ønsker å få kloa i formuen som foreldrene etterlot dem. Gjennom list klarer barna gang på gang å unnslippe greven. Hver gang de tror at de er blitt kvitt ham for godt, dukker han opp igjen, kledd som en ukjent skikkelse. Problemet er at ingen tror at den uskyldige eldre mannen, som greven gir seg ut for å være, i realiteten er en ond skurk.

Snicket klarer å fenge leserne ved å ta i bruk en alvorlig tone, krydret med humor. Noen av beskrivelsene i bøkene er nærmest trivielle, på grensen til det latterlige, noe som gjør skrivestilen til forfatteren spesiell og artig å lese. Snicket er dessuten en mester i å manipulere lesernes følelser. Man tror enkelte ganger at man vet hva karakterenes sanne intensjoner er, bare for å få det motsatte bekreftet. Jeg kan fortsatt husker at jeg pleide å spekulere over hva forfatteren kan ha ment. En svært underholdende serie som anbefales til barn på barnetrinnet, men den passer også utmerket for ungdommer.

Litt for mange folk å holde styr på til at det ga den store leseflyten. Men sterk historie. Om folk bare sa det de tenkte av og til.

Noe jeg må sjekke ut skjønner jeg. David Tennant er min favoritt og.

Jeg holder fremdeles på med En gatekatt ved navn Bob. Jeg er forferdelig treg for tida, men jeg finner ikke tid til å sette meg ned å lese så mye som jeg vil etter jeg fikk en sønn for 7 mnd siden. Men det går sakte, men sikkert framover. Krim leste jeg meg lei på for flere år siden dessverre. Jeg elska krim tidligere, leste knapt annet. Men etter flere år med krim, krim og atter krim, så finner jeg det nå heller kjedlig. Til og med påskekrimmen på tv har jeg bytta ut til fordel for Doctor Who og Andromeda.

Norske bøker er grusomt dyre. Det er en grunn til at jeg i hovedsak leser bøker på engelsk, eventuelt kjøper norske bøker på salg.

For meg står det mellom Pierce Brosnan og Sean Connery. Noe med utstrålingen og måten de gjør karakteren på. Daniel Craig er for meg alt annet enn Bond, og jeg føler også at filmene har mistet sjarmen sin. De har blitt bare atter noen voldsomme spesialeffektactionfilmer. Dessverre.

"De dødes tjern" av Andre Bjerke har stått på leselisten min en stund. Jeg synes det var på høy tid at jeg leste en norsk klassiker, til en forandring. Jeg kan si at jeg slett ikke ble skuffet. Boken har en mørk, mystisk atmosfære med fokus på psykologiske skildringer. Til tross for dette, så er det også innslag av humor.

Historien handler om en gjeng med ungdommer som bestemmer seg for å dra på en hyttetur etter at en venn av dem forsvinner på et mystisk vis. Vennen deres hadde tilbrakt tid på hytten før han forsvant. Gjennom oppholdet deres i hytten, prøver vennegjengen å finne en logisk forklaring på hva som kan ha skjedd med vennen deres.

Historien har en rekke artige og interessante karakterer som jeg ikke kunne unngå å like, spesielt hovedpersonen Bernhard. Jeg likte måten han ved flere anledninger forsøkte å resonnere seg fram til en naturlig løsning på mysteriet, uten å lykkes. Andre ganger prøvde han å kamuflere frykten for det ukjente, ved å bruke humor. Han var med andre ord en karakter som flere ganger fikk meg til å trekke på smilebåndet. Selve løsningen på mysteriet overrasket meg. I begynnelsen fikk jeg inntrykk av at det var noe overnaturlig som lå bak vennens forsvinning, men forfatteren klarer til slutt å presentere en naturlig og logisk løsning som forbløffet meg, spesielt siden han tar i bruk Sigmund Freuds psykoanalyse. Jeg følte meg nesten ført bak lyset, men på en positiv måte. Anbefales til alle som er ute etter en god krimroman i påsken.

Av alle karakterene til Jane Austen, så vil jeg si at Emma Woodhouse er den mest komplekse. Hun viser seg fra så mange sider at man ikke vet hvor man har henne. I begynnelsen av historien er hun vanskelig å like. Likevel er hun en karakter som man bør ha tålmodighet med og gi en sjanse. Hun lærer nemlig av feilene hun begår.

I begynnelsen av romanen får vi vite at Emma kommer fra en velstående familie. Hun er en ung, nærmest bortskjemt kvinne som gjennom oppveksten alltid har fått det slik hun vil. Hun vet hvordan hun skal omgås andre og hun har en tendens til å manipulere de rundt seg. Emmas største svakhet er at hun tror at hun er bedre enn alle andre til å ta avgjørelser. Derfor stikker hun ofte nesen sin opp i andres anliggende og tar avgjørelsene deres for dem. Emma tror at hun gjør dem en tjeneste fordi hennes dømmekraft er bedre enn deres. Hun tror med andre ord at hun har en spesiell evne til å gjennomskue folk. Problemet er at Emma ikke ser at hennes innblanding som regel skaper misforståelser. Misforståelsene oppstår spesielt når Emma opptrer som «Kristen Giftekniv» og skal finne par som er «skapt» for hverandre. Den eneste som ser at Emma en dag kommer til å havne i trøbbel for oppførselen sin, er Mr Knightley, svogeren henne. Ved flere anledninger konfronterer han henne med oppførselen hennes. Han er på mange måter forfatterens talerør og Emmas indre samvittighet.

Ved siden av Emma og Mr Knightley så blir leserne introdusert for en rekke artige karakterer, som ofte er latterlige, overfladiske og til dels naive. Forfatteren bruker også mye ironi og humor i historien. Som allerede nevnt så er Emma ikke så lett å like i begynnelsen. Likevel så ser vi at hun gjennomgår en forandring mot slutten. Som leser gikk jeg fra å mislike henne til å føle sympati med henne. Det jeg likte best ved henne er at hun ikke er så lett å tråkke på og definitivt ikke en ung kvinne som lar seg dominere så lett, til tross for at hun lever i en tidsepoke der kvinner helst skal være passive. Alt i alt så vil jeg si at Emma er en roman man ikke bør gå glipp av om man er glad i klassikere.

Det er vel bare et annet cover, for at de skal se mer tiltalende ut for de eldre leserne.