De fleste bøkene jeg har barndomsminner om er allerede nevnt, men jeg vil veldig gjerne få anbefale Maria Parr sine bøker, Vaffelhjarte og Tonje Glimmerdal. Disse har jeg lest i voksen alder og jeg simpelthen elsker dem!
"En studie i rødt" har en bra begynnelse. Historien blir fortalt ut ifra perspektivet til Dr. Watson, Sherlock Holmes verdenskjente ledsager. Hans observasjoner av Sherlock Holmes er interessante og gir leserne et morsomt og noe komplisert bilde av den beryktede detektiven. Jeg hadde virkelig lyst til å like boken, ettersom BBC adapsjonen som de fleste har sett, er svært bra gjennomført. Jeg kan dessverre ikke si det samme om boken.
Som nevnt så er begynnelsen interessant. Det er i den andre halvdelen av boken historien kommer til kort. Før leserne vet ordet av det, så blir de plutselig presentert for nye karakterer og et helt nytt plott. Både Dr Watson og Sherlock Holmes forsvinner ut av bildet. Som leser så lurte jeg på hva som egentlig foregikk. Jeg er ikke interessert i å lese om morderens og offerets familiehistorie, men heller hvordan Holmes og hans ledesager løser mysteriet( noen få sider helt til slutt er dedikert til akkurat dette). Strukturen i denne romanen er med andre ord merkelig.
Dette var første boka eg las frå ei framand verd, og sjølv om den ikkje er ei rein fantasybok så var ddet denne boka som opna opp sjangeren for meg. Veldig godt skrive, og historia er og spanande. Las den nett om att for første gong sidan 2000 og den gledde meg like mykje no.
Bjørn er så framanfrå god til å skildre, slik at ein vert engasjert i personane i bøkene han skriv. Anbefalast for alle som likar ei god historie.
Fremdeles en herlig verden, og viktig å lese for sammenhengen i serien, men den er litt i drygestw laget. Godt skrevet, og gode beskrivelser og vi får i denne boka et særlig innblikk i tankene til Bran, men den lever ikke helt opp til Brans reise.
Misunnelig. Jeg leser disse om igjen nå. Fatter ikke hvorfor jeg ikke har gjort det før. Herlig å forsvinne inn i denne verdenen
Jeg var lesehest allerede fra jeg var bittelita, og har mange gode minner om bøker. Jeg husker ikke så mye fra enkeltbøker, men serier og sånt husker jeg godt. Frøken Detektiv, Bobseybarna... Alt fra Torbjørn Egner og Astrid Lindgren, Veien til Agra, Den store barnebiblen osv osv osv.
Har akkurat lest ferdig denne perlen av en bok, ahh er aldeles betatt av hele boka! Hva synes du om slutten? Den var litt tvetydig synes jeg. Eller er det jeg som legger for mye i det?
Bakom synger skogene. Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede. Shantaram har jo både god handling, men relasjonane mellom menneskja er jo sjarmen med boka. Jeg forbanner tidens elv, er ikkje ei bok eg likar nettopp fordi den er for kjedelig, men den handlar jo om relasjonar. La meg synge deg stille sanger kan vere rett bok. Dersom du tør å gje ho ei kristen bok så kan eg anbefale Varsler i vinden
Var dette til noko nytte?
«Rook» er definitivt en av de mest originale dystopi bøkene jeg har lest på lenge. Den er basert på «The Scarlet Pimpernel», en klassiker. Forfatteren klarer på en imponerende måte å gi historien en artig og interessant vri, med uforglemmelige karakterer. Favoritt aspektet mitt med romanen er tanken om at historiske hendelser gjentar seg og at mennesker har en tendens til å begå de samme feilene som ble begått i fortiden. Handlingen finner nemlig sted i framtiden, der samfunnet har gått tilbake til slik det var før opplysningstiden. «The Sunken City», som en gang var Paris, går gjennom sin andre franske revolusjon. Samfunnet har blitt anti-teknologisk, der alle som prøver å gjøre opprører blir henrettet med giljotinen.
I likhet med original versjonen av klassikeren som romanen er basert på, så har vi en helt ved navnet Sophia som forsøker å bryte mønstret. Blant noen trofaste allierte er hun kjent som «The Rook», en skikkelse som redder mennesker fra giljotinen. Om dagen derimot, er hun datteren av en engelskmann forlovet med en av Paris rikeste unge menn, René Hasard. Forlovelsen er basert på en økonomisk allianse. Sophia er fanget i en vanskelig situasjon der hun forsøker å holde sin motstand mot det franske regimet hemmelig, samtidig som hun forsøker å finne ut om et ekteskap med den overfladiske René er verdt det for å redde familien sin fra fattigdom.
Forfatteren har skapt en troverdig verden i «Rook», basert på historiske hendelser. Det som likevel gjorde denne romanen vanskelig å legge fra seg, er de artige og flerdimensjonale karakterene. Karakterene har både styrker og svakheter som gjør det vanskelig for leserne å ikke faller for dem. Sophia er en sta ung kvinne, med et temperament og en evne til å vri seg ut av vanskelige situasjoner. Broren hennes Tom er den intelligente og jordnære eldre broren, som Sophia ofte vender seg til når hun trenger gode råd. Vi har også LeBlance, «The Sunken Citys» overhode med sin fanatiske tankegang og en egen mørk indre logikk.
Selv om det er flere andre karakterer jeg kunne ha nevnt, så er René den mest komplekse karakteren i hele historien. Ved første øyekast så fremstår han som Sophias overfladiske forlovede. Men etter hvert som handlingen skrider fremover, overrasker han både Sophia og leserne. Dialogene mellom ham og Sophia var så artig å lese at man ikke kunne unngå å le flere ganger. Han er definitivt den type karakter som kan fremstå som tåpelig, sjarmerende, smiskende og listig, avhengig av situasjonen. Vi blir riktignok ikke kjent med familien hans før i andre halvdel av romanen, men onklene hans, bestående av vittige og listige menn, gir historien en liten dose med humor.
Jeg anbefaler denne romanen på det sterkeste, selv om man ikke har lest originalversjonen. Forfatteren klarer å ta en klassiker og skape sin egen originale vri på den. "Rook" er definitivt en morsom og spennende roman, men samtidig så har den også noen interessante filosofiske refleksjoner om hvordan historiske hendelser gjentar seg og hvilken kraft hjernevasking av befolkningen kan ha.
Jeg vil gjøre det jeg har lyst, når jeg har lyst, og på min måte. Får jeg lov til det, yter jeg mer enn de fleste andre
Det er Roars landskap, og smerten hans kommer aldri til å slutte å renne derfra, renne rett inn i årene hans og ut gjennom knokene, ut gjennom den tynneste huden på fingertuppene. Selv om huden er lukket i fine fingertuppbuer, renner likevel smerten ut og blander seg med fargene hans, blir noe annet på lerretet, forvandler seg til lyd, en diger dissonans, en bass som skjærer over i noe lysere, styggere og aldri lar seg skru helt av. Sånn er Roars smerte. Forskjellig fra min.
Det er typisk Roar. Han finner et nytt uttrykk og bruker det så ofte at det devalueres allrede før det har rukket å stige i verdi som nytt og originalt.
Alle har sånne bilder. Glansa flak fra barndommen. Ting som flyter til overflaten av og til.
Vi kan ikkje eige kvarandre
Vi kan ikkje eige kvarandre
tusen dikt har fortalt oss
at vi kan ikkje eige kvarandre,
men vi kan låne kvarandre
og gløyme levere tilbake
Jeg har alltid to bøker gående har jeg lagt merke til. En som jeg leser på senga før jeg sovner, og en som jeg leser nede i stua på ettermiddagene. Nå leser jeg Finale fra Hush hush serien nede, også leser jeg 22.11.63 av Stephen King oppe.
Vi mænneska har en utrolig evne til å hente fram en stryke vi ikke visste vi hadde, når vi træng det som mest. Det finnes det utallige eksempla på. Overlevelsesinnstiktet e ufattelig sterkt. Det e innebygd i oss og trer i kraft ved fødseln, og ved livets slutt e det enda i hevd.
Det e bare de sterkeste som våge å vise sæ svak, for dæm e trygg i sæ sjøl.
Det var i begravelsen din at hun forandret seg. Det var ikke en trinnvis prosess, det gikk skremmende fort. Det tause skriket da du ble senket ned i den våte leiren, knuste alle karaktertrekkene hennes, blottla selve kjernen i henne.
Kirkeklokkene begynte å slå. Det finnes ikke en mer uhyggelig lyd. Den har ikke noe liv, ingen menneskelig rytme, bare den mekaniske klangen av tap.
Hva er det for noe?