Bokelskere.no

Mødre

Når vi elsker våre barn
med rideranke og kosedyr
sandkasser
eventyr og byggeklosser
pølser og brus
danseskoler.

Når vi elsker våre barn
med sjerf og gensere
trippelvaksiner
tran og fluor
flytevester og refleks
sykkelhjelmer.

Når vi elsker våre barn
så blindt
at vi gir dem alt
uten å se hvilket samfunn vi gir dem
- da elsker vi ikke våre barn.

(Sidsel Mørck 1977)

Når menneska snur ryggen til si eiga soge, då fyrst vert dei små.

Da Robin kommer, setter han seg ikke sammen med oss, for han er sosialt intelligent, det er forstyrrende å ha så mye sosial intelligens som han har, og så er han jo sjenert. Jeg lurer på om disse to tingene henger sammen, at når man forstår alle mulige måter det man selv sier og gjør kan bli tolket på, så fører dette til at man blir sjenert.

Jeg tenker mye på 1500-meteren på videregående. Jeg var så redd for ikke å løpe fort nok, for ikke å løpe som en vind, jeg var så rask, men tenk om jeg plutselig ikke var rask likevel. Jeg forsikret meg, fikk pappa til å skrive i meldingsboka at kneet mitt var vondt, det hadde vært fotballvondt ganske lenge. Jeg spilte jo fotball likevel, så jeg ville klare å løpe en 1500-meter, men jeg forsikret meg. Så løp jeg, og satte skolerekord for jenter, jeg løp raskere enn noen jente ved Hellerud videregående skole noensinne hadde gjort. Tenk om jeg ikke hadde løpt. Tenk om det er sånn med alt i livet mitt, at jeg kommer til å klare meg fint, men i frykt, så klarer jeg ingenting, ligger lammet av skrekk under dyna.

Hvis jeg var en bok, ville jeg gjerne bli lest til langt på natt av en som i stillhet kalte meg sin venn.

Kreativitet ligger i grenselandet mellom det intellektuelle og det emosjonelle. Kunnskapsblokker og følelser flyter sammen og plutselig står overskridelsen der, på samme måte som i arkitektur og ingeniørkunst. Gode ideer blir ofte til som en følelse i bukhjernen som arbeider seg oppover, når frem til bokhjernen i hodet, verbaliseres for så å komme tilbake til bukhjernen. I likhet med sann forelskelse skjer dette ikke så ofte. Men når det skjer er det enormt.

Følelsene er drivkraften, intellektualiteten er instrumentet.

Å RYDDE i materien,
å setje tilbake på plass alle tinga menneska kasta omkring seg,
fordi dei ikkje skjønte kva dei var til,
å rette på, som ei god husfrue i realiteten sitt hus,
gardinene i sansinga sine vindauge
og mattene framfor forståinga sine dører,
feie observasjonen sitt rom
og tørke støvet av dei enkle ideane ...
Det er livet mitt, vers for vers.

Markene er, når alt kjem til alt, ikkje så grøne for dei som er elska,
som for dei som ikkje er det.

Ingenting kjem tilbake, ingenting gjentek seg, for alt er verkeleg.

Eg prøver å seie kva eg føler
utan å tenkje på kva eg føler.
Eg prøver å lene orda inntil ideen
og ikkje trenge nokon veg
av tankar bort til orda.

Om eg av og til seier at blomtrane smiler,
og om eg skulle seie at elvane syng,
er det ikkje fordi eg meiner det er smil i blomtrane
og song i elvestraumen ...

Det er fordi eg på den måten kan få dei falske menneska
til å føle meir av den verkeleg reelle eksistensen til
blomstrane og elvane.

Eg er ein sauegjetar.
Saueflokken er tankane mine
og alle tankane mine er sanseinntrykk.
Eg tenkjer med auga og øyra
og med hendene og føtene
og med nasen og munnen.

Å vere poet er ikkje eit mål for meg.
Det er min måte å vere åleine på.

[...] det er vanskelig å stille kritiske spørsmål til den gode vilje [...]

"Å tenke seg at nyhetene gir et nøyaktig speilbilde av virkeligheten, er som å spise menykortet i stedet for middagen," har den svenske forskeren Per Gunnar Holmlöv elegant formulert.