Bokelskere.no

Et godt forslag som sikkert vil avstedkomme mange heftige diskusjoner :-)
God reise!

Jeg ser at du ikke har fått så mange svar. Hvis du vil utvide leseområdet ditt til det gamle Jugoslavia, som Kroatia var en del av, vil jeg absolutt anbefale deg Broen over Drina. En meget sterk bok om dette sentrale området i Europa, et området med en meget broket historie. Handlingen er lagt til Bosnia-Herzegovina, som også inngikk i Jugoslavia. Om du velger denne, legger jeg inn en liten advarsel; kapittel 2 er så grusomt at jeg nesten ikke kom videre. Kjemp deg gjennom det, det fortsetter ikke sånn.

Ellers kan du søke på Kroatia + litteratur. Da fikk jeg straks opp en interessant artikkel hos Store norske leksikon. Kroatia har åpenbart en stor litteraturtradisjon. Spørsmålet er hvor mye som er oversatt.

God tur og god lesing!

Jeg er ikke med på denne leseutfordringen, enda jeg har vært fristet mer enn en gang :-)
Som deg er jeg usikker på hva som menes her. Den første som slo meg, var Dyrene i Hakkebakkeskogen, men de er jo svært menneskelige i sine karakterer.

Så kom jeg på Den utrolige reisen, en bok som absolutt har tålt tidens tann, og der dyrene spiller en reell hovedrolle.

Ellers må det da være mye innen fantasy (en sjanger jeg ikke leser) og eventyr her.

Lykke til!

Her gjelder det å holde tunga rett i munnen!
1. mai er arbeidernes internasjonale kampdag :-)))

Jeg ble forundret da jeg så hvor få bokelskere som følger Kameliadamen, en så kjent tittel som har gitt opphav til opera og filmer. Man kan godt innvende at boken hører en annen tid til, både tematisk og språklig, og spørre seg om den har relevans for dagens lesere. Jeg oppfatter spørsmålet om en kurtisane (luksusprostituert i dag, callgirl i min ungdom) kan komme seg ut av situasjonen og leve i et «rent» kjærlighetsforhold, som et hovetema. Eller som jeg leste i forbindelse med en oppsetning av Verdis «La Traviata» (som bygger på boken) – om konvensjoner som dreper kjærligheten. Begge fortsatt aktuelle temaer.

Boken er lettlest, underholdende og velskrevet. Jeg begynte etter hvert likevel å bli litt lei av Armand Duvals umodne, melodramatiske og selvhøytidelige valg. Valg som ikke akkurat gjør livet enklere for hans stakkars, elskede Marguerite Gautier. Mange av hans dilemmaer var antakelig høyst aktuelle, etiske problemer på 1800-tallet. I dag vil vi vel smile litt av dem.
Og stadig like pussig å lese om disse «fattige» adelsmennene, totalt fremmed for å arbeide for de pengene de så sårt trenger.

Kameliaene måtte jeg slå opp, de minner om vår rododendron, og ble overrasket over at en blomst faktisk kan synes så sensuell. Neppe et tilfeldig valg. En liten artighet. Marguerite gikk i teateret hver aften og hadde alltid med seg en stor bukett av disse blomstene. «I fem og tyve av månedens dager var kameliene hvite, og i fem var de røde. Ingen kjente grunnen til denne variasjonen i farger, og jeg nevner den uten å kunne forklare den.» (s 10).
Kurtisanens budskap var vel tydelig nok :-)

I Kameliadamen spiller boken Manon Lescaut av Abbé Prévost en rolle. Overraskende viste det seg at i min utgave, Cappelens forlag 1951, finnes begge bøkene. Jeg oppfatter at sistnevnte er en tilsvarende historie.

Terningkast er vanskelig. Jeg tror ikke det kan bli mer enn 4, selv om boken er absolutt lesverdig. Andre kan vurdere det annerledes, men jeg oppfatter karakterene for grunne for 5-eren.
Anbefales likevel!

PS.: Det er en feil på boksiden. Kameliadamen er skrevet av Alexander Dumas d.y., ikke d.e.. "Vår" forfatter er sønn av forfatteren av blant annet Greven av Monte Christo og De tre musketerer.

Ha, ha. Her en vri på et kjent munnhell til herr Wilde og deg, Eivind!

Bak enhver stor mann står en forundret kvinne.

Ha, ha, det er vel litt ironisk at jeg, som er et sånt petimeter, skal forsvare forfatteren her.
Latskap kan man i hvert fall ikke beskylde en Marquez for, en forfatter med en sånn produksjon!
Når fantasien bobler over, kan det vel gå litt fort i svingene. Kanskje noen i forlaget burde ha vært våkne... Jeg synes strengt tatt dette med aluminium ikke er all verdens å henge seg opp i (men så har da Marquez en egen plass i mitt bokhjerte).

Ja, han skulle bare visst hvor mange skarpe bokelskere som går han etter i sømmene!
(Skal ikke se bort fra at jeg hadde sett annerledes på det om det hadde vært på mitt fagfelt, Jostein :-)

Sjekket hovedtråden om lesesirkelen - den tar et par måneders sommerferie fra ca. 20. juni. Til fyret er nok en bok godt egnet som felleslesing, men som ferielektyre ... Vi lodder interessen og prøver! Får minne hverandre på dette når det nærmer seg.

Det hadde vært suverent! Et lite prosjekt ved siden av lesesirkelen?? Der står, hvis jeg ikke husker feil, nyere nordisk litteratur for tur fra slutten av mai. Eller skal vi vente til lesesirkelen tar sommerferie?

Etter å ha lest Britt Andersens etterord og gode innlegg fra dere, falt brikkene på plass, og jeg ser bokens imponerende kvaliteter enda tydeligere. Lesingen gikk lettere etter hvert som jeg kom inn i skrivestilen, men jeg må si at dette var en krevende bok.

Jeg oppfattet Sallys rolle i Clarissa Dalloways liv som deg, Bjørg, selv uten hjelp :-) 
Beskrivelsen av Septimus oppfattet jeg som en troverdig og gripende skildring av en sjokkskadet/krigsskadet mann, uten å se hvilken rolle han hadde i historien. Jeg aksepterte bare at forholdet mellom han og hans kone, hennes rørende og fortvilete kjærlighet, var der som et slags korrektiv til Clarissas golde liv. (Siden det likevel var så mye i denne boken jeg ikke fikk helt taket på.) Vel, så feil kan man ta. Clarissa Dalloway, tittelpersonen selv, syntes jeg ikke jeg kom under huden på ført jeg hadde lest etterordet og innleggene fra deg og andre.

Jeg kjenner meg litt ambivalent til en bok som krever såpass mye «forklaring» for å bli forstått – og å se rekkevidden av. Skjønt, jeg er selvfølgelig fullt åpen for at andre forstår boken langt bedre enn meg. Jeg er glad jeg endelig har lest en bok av Virginia Woolf, en forfatter jeg har hørt om i all den tid. (Takk for tipset om å begynne med akkurat denne, Rose-Marie.) Vil prøve meg på flere av forfatteren og kanskje få fullført Til fyret på fjerde forsøk …

Terningkast kan jeg ikke gi nå; kanskje når jeg har fordøyd boken mer.
Slutter meg til anbefalingen om å lese Mrs. Dalloway.

Nå er jeg ikke med i lesesirkelen i denne runden (prioriterer andre bøker siden jeg har lest Kjærlighet i koleraens tid flere ganger). Husker at jeg slet voldsomt med de første femti - seksti sidene første gang jeg leste den, var nær ved å gi opp. Men plutselig var jeg fortapt - og har vært det siden! Ble bare sugd inn i denne mangfoldige og fascinerende historien.

Enig meg Kjell, denne boken stiller i klasse med det beste jeg har lest, som Middlemarch og Haugtussa. (Hamsun er ikke min favoritt.)

Lykke til, alle sammen!

Jose Saramagos overmann? - og interessant om den norske innkjøpsordningen av litteratur.
Portugiseren Antonio Lobo Antunes er i hvert fall en forfatter jeg vil utforske.

Sjelden har jeg opplevd at Olof Lagerkrantz’ ord «man skriver bare halve boken selv, den andre halvdelen må leseren ta hånd om», har vært mer på sin plass enn her! Jeg ser absolutt bokens litterære kvaliteter, men du verden så krevende å holde tråden.

Jeg ser at flere av dere anbefaler å lese boken flere ganger. Det føler jeg allerede at jeg gjør! Når jeg har lagt den bort, må jeg begynne noen sider tilbake for å komme inn i tankebanene igjen. Mange avsnitt må jeg lese flere ganger. Lange passasjer er vakre og gripende, men tidvis kjennes nesten som bokens krav til leseren/meg overskygger for utbyttet. Lesingen blir på en måte for oppstykket til at jeg blir ordentlig grepet. Mulig dette henger sammen med at jeg leser Virginia Woolf for første gang. Har heller ikke lest James Joyce, som det trekkes paralleller til.

Er kommer ca. halvveis (fort går det ikke) og er fast besluttet på å fullføre – denne gangen. Jeg foreslo engang boken i lesesirkelen og skulle virkelig ønske jeg hadde hatt dere i ryggen nå!

Tusen takk for din innsiktsfulle og hjelpende omtale, Rose-Marie, og til dere andre for fine innlegg.
PS. Enn om du også la inn omtalen din under «Omtaler», Rose-Marie - der hører den hjemme og der er den lettere å finne :-)

«Anbefales på det varmeste»? Vel -- jeg vil si at dette er første gang jeg er blitt advart av en ekspeditør i en bokhandel; «Vil du virkelig lese denne boken?».

Det begynner å bli noen år siden jeg leste Om barna vet man ingenting, men dette er noe av det mest gruoppvekkende jeg har lest. Jeg husker ikke innholdet så konkret, annet enn at det rystet meg i mitt innerste. Uvel. Kvalm, som du sier i din omtale (som jeg ikke orket å lese helt gjennom). Og som noen sier i diskusjonen om boken; dette vil jeg helst glemme, ikke vite noe om. Og likevel – dette skal vi vite. Og ening, godt skrevet.

Boken og filmen heter det samme; jeg husker i hvert fall ingen annen tittel.

God fornøyelse!

"Bak enhver stor mann … "

En interessant bok, som vekker min undring på flere områder. Ett av disse er den tids (slutten av 1800-tallet) syn på kvinner, deres sinn og plager. Den gang da «hysteri» (etter det greske ordet for livmoren, hysteria) var en betegnelse på voldsomme psykiske reaksjoner som kun rammet kvinner.

Lev Tolstoj og Sofia (senere bare kalt Sonja) Andrejevna lever i et eksentrisk ekteskap - der lidenskapelig kjærlighet, sjalusi og kulde veksler nær sagt fra time til time. Jeg leser boken som et slags forsvarsskrift for Sonja. Og det kan hun trenge, siden et underliggende premiss, slik jeg oppfatter det, er at det er Sonja som er den sinnssyke, den hysteriske, den som ektemannen må beskyttes mot.

Hvem er så Sonja? En 17 år gammel jente som gifter seg med den nesten tyve år eldre Tolstoj. Mannen forguder henne i de første årene og flykter fra henne i panikk på tampen av sitt liv. Hun føder han 13 barn, mister flere av dem, arbeider døgnet rundt for å holde familien samlet og i live, renskriver den store forfatterens manuskripter, er hans forlegger (ingen andre enn Sonja kan tyde Tolstojs håndskrift; vi kan takke henne for Krig og fred og Anna Karenina), syr klær til familien, lager mat, tar i mot utallige gjester, pleier mannen under alle hans sykdommer, osv. osv. På et tidspunkt gjennomgår Tolstoj en religiøs vekkelse, blir opphav til en sekt og gir avkall på sine inntekter. Sonja må like fullt skaffe mat og utdannelse til barna. Er det rart at det til slutt går over styr for henne, at hun får "voldsomme psykiske reaksjoner".

Jeg kjente ikke til Tolstojs liv (leser sjelden biografier) før jeg ved en tilfeldighet kom over denne boken. Tolstoj fremstår som en meget spesiell person, nærmest umulig å leve sammen med. Hvem av dem som egentlig er «gal» er et åpent spørsmål.

Gift med Tolstoj er i stor grad basert på de to ektefellenes dagbøker. I dagbøkene er de begge nådeløst ærlige, og de leser hverandres nedtegnelser (er det rart det blir drama). I et notat skriver Sonja: «Store menns ulykkelige, ensomme hustruer er de hustruer som ettertiden gjør til Xantipper.»

En interessant, tankevekkende og velskrevet bok fra 1960. Terningkast 5 fra meg.

Tusen takk for fine tips!
Oates har jeg ikke lest, men er en forfatter jeg nærer økende interesse for. Vet du om Vi var familien Mulvaney er kommet på norsk?
Ti tusen skygger har jeg satt på ønskelisten, min dårlige erfaring med Bjørn Godøy til tross. Jeg er opptatt av medisinsk historie.

Gratulerer med godt valg av en meget god bok!
Jeg har lest Kjærlighet i koleraens tid flere ganger; ikke så lenge siden sist. Jeg kommer derfor ikke til å delta denne gangen. Vil nok titte innom diskusjonene og ser ikke bort fra at jeg legger meg borti :-)

Hjertelig takk for mange gode boktips under nominasjonen og lykke til, til dere alle!

Selvfølgelig kan du stemme, Hilda! Stem og delta det du orker.

God bedring!

Og jeg som håpet at jeg hadde fjernet fadesen før noen så den :-)))