Bokelskere.no

Alfsen er virkelig en oversetter å få tillit til. Tusen takk for foredraget, som jeg leste med stor interesse!

Bra du ikke er blitt skremt!

Jeg har også sammenliknet det første avsnittet i de to oversettelsene; det var nettopp derfor jeg skrev innlegget :-) Tilsynelatende er kanskje ikke forskjellen så stor, hvis man ser på det ord for ord, men jeg synes de to tekstene, som helhet, gir svært forskjellige inntrykk. Skulle vel ha uttrykt meg mer presist - Etter min mening er Alfsens språk så mye mer poetisk og presist enn Magnus'.

Jeg sender deg det første avsnittet av Alfsen oversettelse, så du kan sammenlikne. Hennes språk er, etter min mening, så poetisk og presist. Og språket er uten tvil viktig i en bok som denne, nesten uten ytre handling.

«Ja visst, hvis det blir pent vær i morgen,» sa fru Ramsay. «Men da må du opp med solen,» la hun til.
For hennes sønn var disse ordene et vidunderlig gledesbudskap, som om det nå var avgjort at utflukten kom til å bli noe av, og at det miraklet han syntes han hadde lengtet etter i årevis, nå, etter en natts mørke og en dags seilas, var innen rekkevidde. Fordi han, skjønt han bare var seks år gammel, tilhørte den store klan som ikke kan holde ulike følelser fra hverandre, men uvilkårlig lar fremtidsutsiktene, med sine gleder og sorger, overskygge det nærværende, og fordi slike mennesker helt fra sin tidligste barndom lar sine skiftende fornemmelser kaste lys eller mørke over det øyeblikket fornemmelsen oppstår i, så forbandt James Ramsay, der han satt på gulvet og klippet ut bilder fra en illustrert varekatalog, bildet av kjøleskapet med salig fryd idet han hørte morens ord. Det fikk en aura av glede. Trillebåren, gressklipperen, suset i poplene, blad som hvitnet mot regn, kornkråkenes kraing, lyden av en feiekost, rasling i skjørter – alt dette var blitt tillagt så spesielle farger og egenskaper i hans sinn at han allerede hadde sin private kode, sitt hemmelige språk, til tross for at han så ut som nøkternheten eller strengheten selv, med den høye pannen og det sterke, blå blikket, fullkomment åpent og ærlig, lett misbilligende ved synet av menneskelig dårskap, slik at hans mor, som så på at han styrte saksen omhyggelig rundt kjøleskapet, så han for seg i skarlagen og hermelin i retten, eller som ansvarlig for en krevende og avgjørende beslutning i en nasjonal krisesituasjon.»

Lykke til med lesingen, Bjørg! Hører gjerne synspunkter fra deg underveis.

Jo absolutt! Det er alltid morsomt å oppdage nye forfattere, og Hånes er en jeg gjerne leser mer av. Pirolene i Benidorm er lagt til ønskelisten. Jeg måtte søke opp hva en pirol er; det inspirerte leselysten ytterligere!

Mat og vin har jeg faktisk i kjøkkenhyllen, uten å ha brukt den i særlig grad. En gave fra forlaget, som jeg nå vil titte nærmere på.

Så kan man spørre seg, hva er det som gjør at enkelte forfattere får så stor oppmerksomhet, andre nesten ingen. Kvalitet er i hvert fall ikke det eneste utslagsgivende.

Tusen takk for responsen, Monica og for en fin YouTube-snutt!

Jeg er endelig i full gang med «Til fyret»! Etter å ha påbegynt og gitt opp boken flere ganger, kjennes det som en befrielse å være sugd inn i dette universet. Et så mettet og sanselig språk. Så nærmest ufattelig mye som skjer i og mellom menneskene, der det tilsynelatende ikke skjer annet enn venting på at været skal bli «pent» nok til å dra til fyret.

Hva har egentlig skjedd?

Jeg har nok, gjennom å lese om Virginia Woolf og å lese hennes «Mrs. Dalloway» fått større innsikt i Woolfs særegne skrivestil. Jeg har dessuten mer ro rundt meg denne gangen og er blitt noen år eldre. Men viktigere tror jeg oversettelsen er. Jeg har tidligere strevd med «De dro til fyret» i Peter Magnus’ oversettelse fra 1948. Denne gangen leser jeg «Til fyret» i Merete Alfsens oversettelse.

At oversettelsen har betydning, underbygges i denne interessante artikkelen fra Vårt land.
Alfsens oversettelse omtales som «frisk og vital» og «bærer preg av solid håndverk og god, norsk språkføring». Magnus’ forbigås i taushet.

Artikkelen inneholder også synspunkter på andre oversettelser.

En treffende og god beskrivelse av en nydelig liten bok! Jeg er til og med enig med deg i at Donau lokker etter denne.

Om «vår mann» er nerd eller ikke, skal jeg ikke ha sterke meninger om. Ensom og så sosialt hjelpeløs at man får lyst til å gripe inn og hjelpe han, er han i alle fall. Anbefales!

Jeg har ikke hatt kapasitet til å følge Brødrene Karamasov i vår. Har tittet innom tråden flere ganger og forstått at dette er et krevende bokverk. Om jeg får lest denne boken senere, vil tråden komme meg til nytte. Tusen takk til dere som har bidratt!

Jeg har savnet lesesirkelen. Når jeg ser tilbake, er det imponerende hva vi har lest og diskutert. Ser frem til at vi kommer sterkere tilbake til høsten! Ønsker meg friske diskusjoner med ulike synspunkter og kunnskaper. Håper min hverdag gir meg rom til å delta. All ære til deg, gretemor som holder lesesirkelen i gang!

Dette høres fasinerende! Boken er lagt til ønskeliten; hjertelig takk.

Jeg har nå lest «Pan» og er åpen for at det er en bok som antakelig bør leses flere ganger for å få fullt utbytte av den. Når det er sagt, har jeg stadig problemer med Hamsuns personer. Utdyper det nærmere her.

Takk for tipset, Kjell. Glad jeg endelig har lest denne klassikeren!

Poetisk språk - mennesker jeg ikke når inn til

Åpningen av Pan tok pusten fra meg. Jeg ble sugd inn i nordlandsnatten, sommernatten, i lydene, luktene, synsinntrykkene, som om jeg selv var der. Ubeskrivelig vakkert og poetisk. Mange har skrevet så bra om dette at jeg stopper her.

Mine problemer med Hamsun kommer med menneskene. Selv Edvarda er stygg:
«Det skjøt en dunkel misstemning gjennom meg med Edvardas latter, jeg så på hende og fandt at hendes ansikt var blit intetsigende og lite vakkert.»

Når vi mennesker opptrer tilsynelatende irrasjonelt og galt, har vi som regel en mening med det. Vi handler sånn vi selv oppfatter rasjonelt og riktig, selv om det ikke alltid oppfattes sånn av andre. Jeg savner en forståelse for Glahns handlinger! Hvorfor er det nødvendig for han å oppføre seg som han gjør. Forfatteren gir oss innimellom noen forklaringer; blant annet at Edvarda får som fortjent. Jeg vil ikke ha slike forklaringer, jeg vil føle med Glahn i hans kvaler. Kjenne med hele meg hvordan kjærligheten river og sliter i han, intuitivt forstå hva som driver han til å ta de valgene han tar. Isteden fremstår han for meg, som for Ingunn, som irriterende og til tider slem.

Edvarda er «et barn, en skolepike. Jeg (Glahn) så på hende, hun var høi, men uten former, omkring femten, seksten år, med lange, mørke hænder uten hansker.» Vi får vel aldri vite hennes eksakte alder, men i løpet av den sommeren handlingen utspilles, vokser hun og får kvinnelige former. Femten–seksten år høres derfor rimelig. Likevel omhandler Hamsun henne som en voksen, beregnende kvinne. En som er vant til å turnere menn. Jeg vil komme under huden på denne jentungen. Hva rører seg i henne i møtet med den voksne mannen, en mann nesten dobbelt så gammel som henne selv?

På omslaget til min Lanternebok fra 1968 står det: «Vår diktnings høysang til Kjærligheten, nordlandsnaturen og sommeren». For meg uteble høysangen til kjærligheten. Jeg savner varme og forståelse i måten personene fremstilles på, noe forsonende. En innlevelse i de to elskendes(?) sinn som gjør deres kjærlighet levende og troverdig.

Tusen takk, Galatea! Veldig artig med reisetips "litt på siden".
Har notert meg antikvariatet, og vil absolutt prøve å få besøkt det.

Huff da! Beklager det, annelingua.
Godt at vi er enige, så jeg ikke tar deg til inntekt for noe du ikke står for :-)

Hanne Kristin Rohde har svart på bokelsker Geir Tangens åpne anmeldelse av Bare et barn. Rohdes svar finnes på bloggen til Geir Tangen, her.

La meg med en gang si at jeg ikke har lest noe av Rohde. Det er de prinsipielle sidene ved saken jeg ønsker å debattere, ikke forfatterens bøker.

Jeg synes Rohdes svar belyser flere svake sider ved en slik form for anmelderi som hun ønsker seg. Altså en form for anmelderi der, litt enkelt sagt, forfatteren føler seg fri til å forsvare sine bøker mot det Rohde kaller tilfeldige terningkast.

Rohde bruker en stor del av sitt svar til Tangen til å fortelle om alle de positive tilbakemeldingene hun har fått. Hun skriver som om hele opplaget på 68 000 bøker tilsvarer hennes lesere. Jeg vet ikke om opplaget er utsolgt, men opplag er ikke lik antall lesere. Hun tar de tilbakemeldingene hun har fått, utelukkende positive, til inntekt for hvordan hennes lesere ser på boken.

De 150 bokelskerne som har gitt respons på hennes bøker, avfeier hun glatt i et svar til annelingua:
“Takk f eksplisitt fokus på bøkene mine @krirein. Men 130000 i opplagstall går nok utapå de 150. Uansett er vi enig i at leseren er viktigst :)”

Bokelskerne har vært atskillig mer tilbakeholdne i sin begeistring enn de som har kontaktet Rohde direkte. Er det derfor hun ikke viser interesse for bokelskernes synspunkter?

Når det gjelder “folkets dom” er vi altså like langt.

Jeg stusser også over følgende utsagn fra Rohde: «… (Tangen) bidrar til å åpne for et motsvar basert på dialog (lytting) og ikke utelukkende diskusjon (kamp).» Betyr dette at Rohde ikke ønsker reelle diskusjoner om sine bøker? Diskusjon ikke ensbetydende med kamp slik jeg ser det.

Mitt utgangspunkt er at en bok må kunne stå på egne ben. Den må åpne for leserens egne refleksjoner og tolkninger, uten forfatterens forklaringer. Selvfølgelig kan kunnskap om forfatteren og hennes/hans motivasjon m.m. øke utbytte av boken, men det er ikke det det er snakk om her.

Min konklusjon i dette tilfellet er at forfatterens «forsvarstale» ikke har inspirert meg til å lese hennes bøker. Takk til Geir Tangen som gjennomførte dette eksperimentet.

Jeg måtte lese Andsvær-skarven en gang til. I innledningen står det at Andsvær-skarven og de andre fortellingene av Jonas Lie i Sjøvær, er hentet «fra de to samlingene med særegen prosa under tittelen Troll (Lie sjøl kaller dem eventyr)».

Ja, eventyr er hva jeg vil kalle disse korte fortellingene. Veldig artig om du husket noe av de tolkningene dere gjorde av fortellingen på videregående, Gretemor!

Den fortellingen står også i Sjøvær. Her er det absolutt rom for tolkninger!

Når har jeg lest Sjøvær, fornøyelige fortellinger jeg gjerne anbefaler videre! Gleder meg til å ta fatt på Isfjell. Tusen takk for tipset!

Jeg har skrevet en omtale av Sjøvær her, om du er interessert :-)

Gleder meg til å se innlegget ditt!

Jeg leste Rohdes innlegg. Flere ting der jeg syntes det var verdt å se nærmere på, men har ikke tid til å gjøre det. Lykke til i debatten!

Jeg har lånt dem på biblioteket, fjernlån siden mitt bibliotek ikke har dem.
Har som sagt bare lest den første, men dette er bøker jeg gjerne vil eie, om jeg bare får tak i dem.

Lykke til, til oss begge!

Fornøyelig fortellerkunst

Sjøvær – eldre nordnorske fortellinger i utvalg er den første av to "bruksbøker" utgitt av Nordnorsk forfatterlag og Tiden norsk forlag. Den andre er Isfjell – nordnorsk fortellerkunst i dag.

Sjøvær rommer korte, fornøyelige fortellinger fra hverdagslivet i nord, skrevet før 1950. Vi møter selvstendige og handlekraftige kvinnfolk, tapre unger som blir voksne i 12-årsalderen og «gode hjelpere». Her er mot og overtro. Her er «dødsens mørke» døgnet rundt, vær, som tittelen vitner om, og en nådeløs kamp for tilværelsen. Det er nesten ufattelig hvilke vilkår folk levde under. Og her er vakre naturskildringer.

«Hvor underlig han var, skarven, svart og urolig som han fór og flakset over havet. Kullsvart med et skittenhvitt stenk i bringen. Nei, jeg glemmer ham aldri fra revlene på Skomvær, når han skulle til å køye seg, eller når han i vær og vind danset henover grunnbrått og brenninger. Han syntes aldri å ha ro. Skarpt og skjærende stod hodet på den lange hals, blikket urolig tindrende; han fór liksom bærende på tusen hemmeligheter, flaskende, flaksende, – inntil han endelig havnet inne i de mørke, melankolske revler. Han ble min eventyrfugl på havet,» (side 109).

Slik skriver Theodor Kittelsen i den lille snutten Skarven, så jeg formelig ser fuglen for meg, spesielt i Kittelsens egen strek i boken Fra Lofoten.

Flere av fortellingene gjorde et sterkt inntrykk. Jeg vil trekke frem den rørende og nervepirrende Julkveita av Andreas Haukland, med et «den gamle mannen og havet»-tema. Cora Sandels Lort-Katrine, om klasseforskjeller og snobberi i ishavsbyen Tromsø. Tatt på kornet!

«Om Palmine Flor og Lilly Vogel skal vi ikke tale. De gikk i hatt. De hadde boa om vinteren og knapper i ørene. Og det var en avgrunn om så bare mellom sjal og hatt.» (side 178)

Jeg må også nevne Jonas Lies Isak og Brønnøypresten, om Isak som fisker sin druknede brors støvel opp av sjøen. Ikke kunne han ta den med seg hjem og forskrekke moren, og ikke fikk han seg til å kaste den på sjøen igjen. «Så fant han ut at han ville reise innom til Brønnøypresten og be han begrave den på kristelig vis. «Kan da ikke begrave en sjøstøvel,» sa presten. «Nei, nei,» mente gutten. Men så ville han likevel gjerne spørre hvor mye det skulle til av et menneske for at det kunne nyte kristsømmelig begravelse.» (side 124) Kostelig!

At mange av forfatterne var ukjente for meg, skyldes dels min uvitenhet, dels at disse dessverre har gått i glemmeboken (i hvert fall her sørpå). Av kjente navn nevner jeg Mikkjel Fønhus, Knud Hamsun, Theodor Kittelsen, Cora Sandel, Jonas Lie og Peter Wessel Zapffe. Den litterære kvaliteten er noe sprikende, men jevnt over er dette gode historier godt fortalt, mange i en muntlig, røff form. Noen er rene eventyrene. Jeg står inne for betegnelsen fortellerkunst.

Jeg fikk bøkene anbefalt av bokelsker Sunniva 83 og nøler ikke med å anbefale dem videre.