Ja, jeg ble absolutt fengslet av denne historien. Kanskje har jeg nå funnet lektyre til min ferie om ikke så altfor lenge. Etter ditt og Marits råd prøver jeg meg på GOBI-serien. Vil du eller andre fortelle meg hvilke bøker som inngår, og i hvilken rekkefølge.
Mener en skrev at hun fant GOBI-bøkene så tunge at hun ga dem opp. Noen synspunkter?
Enig med Marit og Kjell; lesesirkelen kan få uante konsekvenser! Og det er vel litt av poenget :-)
Men hva betyr det å være seg selv? Kanskje det menes forskjellige ting... til forskjellig tid? Kanskje har vi i løpet av et langt liv vært oss selv på hundre ulike måter?
Men alle de "seg selv" som vi har vært...enten vi liker hverandre eller ikke... kan vi greie å nikke til hverandre, kan vi lære å leve sammen i det felles hodet og den felles kroppen vi har fått utlevert?
Rent bortsett fra at vi ikke har noe valg.
Et minne er ikke en kopi av det som har skjedd, det er aldri en nøyaktig gjengivelse av noe avsluttet og endelig, men tvert imot et bilde som aldri kan bli helt ferdig - og som vi i tankene bestandig vil arbeide videre med.
Noen tanker etter å ha lest «Venezia» t.o.m. side 110
Pietros karnevalsdrakt (side 78) gir meg assosiasjoner til middelalderens pestlege. En skikkelse som nærmest ble sett på som en inkarnasjon av døden selv. Kan det være en sammenheng mellom den vennesæle Pietros maske og de brutale sidene i han som nå kommer til syne? Hvem er vi bak masken? Pietros oppgave i livet er å beskytte Marco, som trekker til seg vanskeligheter som «et fluepapir». Koste hva det koste vil og fortrinnsvis uten at Marco merker det. Pietro forteller nøkternt: «Jeg husker første gang jeg drepte noen. Jeg husker det godt til og med. Siden har det blitt flere. Etter hvert kostet det mindre. Det er den første gangen som biter seg fast. De andre smuldrer etter hvert opp og blåser bort med glemselen.» (side 87).
Karnevalsdrakten kan også henspille på den svarte pesten (byllepesten) som sprer seg fra øst og vestover. Pietro misliker Venezia sterkt, en by han bor i 29 år og aldri kommer til å forstå seg på. Byens kristne tror pesten kommer med vinden eller jødene. Et av deres ritualer er å brenne katter, som de mener er djevelen i forkledning. Dermed får de smittebærende rottene fritt spillerom.
Når Pietro bruker uttrykket «den hvite tiger», oppfatter jeg at han referer til Vesten. For eksempel «Hos den hvite tiger fester man ikke ved slutten av fasten, men ved begynnelsen. (side 78). Vet noen av dere mer om uttrykket den hvite tiger brukt i denne sammenhengen?
Bringsværd gir spark til fordommer og dagens politiske situasjon. «Den som ikke er med oss, er mot oss, sa de alvorlig – slik alle fanatikere bestandig har formulert seg.» (side 103). «Min far rørte seg ikke av flekken. I vår familie har vi alltid kjent vår rette plass. (side 104). «Vogner – og alt som har hjul – blir betraktet som blindgater og noe som ikke passer her hos oss.» (side 109).
Ja, dette er en bok å lese langsomt, bla frem og tilbake i, og stadig finne noe nytt, interessant og tankevekkende.
Jeg er som deg, Kjell opptatt av disse små snuttene som handler om å skrive, fortelle og lytte. Markerer dem i min egen bok, og ser at de nesten danner en egen liten fortelling i fortellingen. Enda en dimensjon ved fasettromanen?
Fascinerende, tankevekkende og originalt. Som de sitatene du nevner, og for eksempel dette:
«Jeg fyller ark etter ark. Uten å bry meg om en rekkefølge. Men ofte føler jeg at tankene hekter seg inn i hverandre likevel – smitter hverandre med betydninger jeg ikke har forutsett.» (side 78)
Jeg lærte av å høre på Marco. Lærte å kjenne gleden over å kunne berette en god historie. Lærte at en fortelling ikke bare var det den ga seg ut for å være. Lærte at den kunne være ord i forkledning, formet som en gjennomsiktig gåte og peke på ting som ellers ikke så lett lar seg nevne ved navn.
Den som lytter, får tro hva han vil.
Men den som forteller, bør vite forskjellen, selv om han også vet -- og det er alle fortellingers innerste kjerne -- at ting slett ikke er usanne fordi om de aldri har hendt.
Vandrer, ta vare på drømmene dine. Ikke glem dem igjen langs veien. Og ikke la noen snakke dem bort fra deg. For de er det eneste du virkelig eier. Alt annet er lån.
Godt poeng!
Noen tanker etter å ha lest første del: «Yazd» t.o.m. side 73
Slik åpner Tor Åge Bringsværd «Når du minst venter det»:
Alle som lengter hjem, lurer seg selv. For det finnes ikke noe annet hjem enn din egen kropp, den du alltid sleper med deg.
Slik er vi i slekt med snegler og skilpadder.
Bare at våre skall er så utrolig mye skjørere.
Etter å ha lest jeg-personen Pietros opptegnelser fra byen Yazd blir det tydeligere for meg hvorfor. Pietro forteller om sitt liv i nøkterne ordelag. Et hardt liv. Fortellinger i fortid og nåtid – uten selvmedlidenhet, med refleksjoner og en underfundig humor. Og med en undertone av sårhet, ensomhet og lengsel.
Spesielt følgende passasje synes jeg er betegnende for Pietros skjøre skall.
Pietro forteller sin venn Siamak om alle sine reiser og eventyr. Siamak sier,
Du rakk vel aldri å slå rot?
Røtter er for trær.
Siamak ser på meg. Det mener du ikke, sier han langsomt.
Det er slike samtaler jeg helst unngår. Min metode har alltid vært:
Hold ikke den samme tanken for lenge. Del den opp og la det komme noe annet innimellom.
(side 68)
Det er sjelden å knytte vennskap i så høy alder, sier Maryam.
Ja, sier jeg. Men så har de da også lettere for å vare livet ut!
Det høres absolutt interessant. Hvis du vil "følge meg" her på bokelskere.no, kan vi snakkes nærmere via private meldinger. Det er (dessverre) den eneste muligheten vi har for å sende private meldinger.
Jeg leser «Innhaugfolket» for første gang nå, mest fordi jeg, som deg, er interessert i dagliglivet på 1800-tallet. Bøkene er populære og godt likt av mange; jeg er ikke blant de mest begeistrete. Lange partier er for søtladne og forutsigbare for min smak, selv det også er interessante og velskrevne partier. Jeg skal fullføre, men bøkene havner ikke blant dem jeg ønsker å lese flere ganger.
Alle som lengter hjem, lurer seg selv. For det finnes ikke noe annet hjem enn din egen kropp, den du alltid sleper med deg.
Slik er vi i slekt med snegler og skilpadder.
Bare at våre skall er så utrolig mye skjørere.
Hei igjen Kari og takk for svaret! Nå ble jeg virkelig nysgjerrig på dette prosjektet ditt med å lese om kvinner som ligger på Vår Frelsers gravlund. Jeg ser du har det travelt, men vil du si litt om hvilke kvinner - og bøker - det dreier seg om. Og den typen omvisninger du hadde, går de fortsatt?
I «Magret» gir Anne Karin Elstad en levende og troverdig beskrivelse av konfirmasjonen i en trøndersk fjellbygd tidlig på 1800-tallet. Vi får et godt bilde av hvor betydningsfullt og omfattende dette ritualet er, både for konfirmantene selv og deres familier og slekt.
«Magret» er nummer to av Elstads bøker om folket på Innhaug. Konfirmasjonen er omhandlet i del 2.
Takk :-)
Der skulle jeg gjerne ha vært! Høres svært interessant.
Tankevekkende det du sier om hvordan en oppleser kan farge bokens karakterer. Her virker det som oppleseren og forfatteren ikke er helt på bølgelengde.
Enger sa vel ikke noe om de "mystiske" pillene Olivia, ved Appleton House, tok i vitenskapens tjeneste (se innlegget mitt lenger oppe i tråden)?
Fine oppklaringer Torill!
Jeg har tjuvstartet – og dette avsnittet på side 30 kan kanskje også kaste lys over betegnelsen fragmentroman:
«Alt henger sammen, men ingenting gir mening. Derfor vil jeg (Pietro) skrive litt hver dag, og håpe at jeg med pennen kan skjære løs stykker og biter – og kanskje sette dem sammen igjen på en mer forståelig måte.»
Boken er i hus - og jeg gleder meg til å gå i gang!
"Når du minst venter det" er kalt en "fragmentroman", et nytt begrep for meg. Begrepet i seg selv gir noen indikasjoner, men det hadde vært interessant med flere synspunkter på hva det egentlig innebærer. Det blir kanskje tydeligere etter hvert som vi leser. Noen som har noen tanker rundt dette?
Haugen bok har den til nedsatt pris og gratis porto :-)