Bokelskere.no

Kjærlighet i koleraens tid :-))

Nei, jeg mente akkurat det.
Kjenner til problemet, du legger ut noe, og når du legger ut noe nytt, forsvinner det første. Irriterende.
Ingen stor sak, tenkte bare at det kanskje :-) kunne gi flere stemmer.

Pist! Kanskje du kunne legge ut avstemningstråden slik at vi kommer direkte til den, blir litt lettere tilgjengelig :-)

"Mellom høye trær" er bestilt. Det var noe ved diktet i dødsannonsen som appellerte til meg (undertonen i det tilsynelatende enkle diktet). De to diktene du har lagt ut, Ellen bekrefter at jeg vil lese mer av henne, tusen takk.

Ser at hun har oversatt flere bøker, også dikt, som jeg har i hyllene. Dette var virkelig et lykketreff.

Tusen takk for responsen. Jeg skjønner at jeg, så langt, har gått glipp av en fin poet.

Tusen takk for det fine diktet - og gratulerer med kvinnedagen!

Dette er en forfatter jeg vil lese mer av. Og tenk at jeg først fant henne i hennes dødsannonse. En takk til familien.

Det må ha gått meg hus forbi. Kanskje var jeg for opptatt med "å redde verden" til å lese dikt :-)
Jeg vil i hvert lese henne nå.

Da vi lette etter
hunden
fant vi den ikke
hverken ute eller inne.
Da vi lette etter
lykken
fant vi hunden
under trappen.

Jeg har lest gjennom noen dager gamle aviser og fant dødsannonsen, med diktet, til forfatter og oversetter Annie Riis (1927–2020). Jeg kjenner henne ikke, men ser at hun blant annet har skrevet boken med den fascinerende og tankevekkende tittelen En som het En.

En forfatter jeg fikk lyst til å se nærmere på. Noen som har lest henne?

Felleslesing av og diskusjon om "Drep ikke en sangfugl" i februar 2020. Lenken fører til alle innleggene.

Jeg har mange bøker på ønske- og leselistene mine, men ser at flere er eldre og vanskelige å få tak i (vi har jo bibliotekene).

Etter litt frem og tilbake med meg selv, lander jeg på Heim av Johan B. Mjølnes.

Heim har fått svært gode omtaler her på Bokelskere. Jeg tror dette er en interessant bok, godt egnet for diskusjoner, uten at den ser ut til å være spesielt tungt tilgjengelig.
Jeg siterer Randi A:
"En viktig og lærerik roman som jeg håper mange vil lese - og ikke minst så er den en vakker roman. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg."

Uansett utfallet, jeg håper mange, nye og gamle, blir med!

Og takk for din grundighet, gretemor.
Jeg må til forsvar for vedkommende som svarte meg, si at personen ikke hadde tid til å gå grundig inn i dette. Jeg synes likevel det var fint og få et innblikk inn i oversetterarbeidet.

Til selve oversettelsen (1961-utgaven) - det eneste stedet jeg reagerte var i følgende passasje: "Mayella kikket på Atticus under senkede øyenlokk, men hun sa til dommeren: - Så lenge han driver og kaller meg frøken og sier frøken Mayella. Jeg er'ke nødt til å la'n få erte meg, jeg trenger ikke finne meg i det."

Jeg syntes ikke ordet erte passet her, uten at jeg har noe bedre å foreslå.
Mayella ville neppe ha brukt ordet respektløst, "la'n få behandle meg respektløst", nei det bryter med hennes stil.

Hjertelig takk, Marit! Si fra hvis du finner hvor disse ordene står, da. Sippete og frekk er jo ikke akkurat det samme :-)

Interessant om moderniseringen av 2015 – utgaven
Jeg har henvendt meg til Aschehoug forlag om dette spørsmålet og her er et utdrag av svaret jeg fikk:

«… jeg kan i alle fall fortelle deg at antakelsene dine ikke er riktige når det gjelder bruken av ordet "neger". Det er ikke erstattet av ordet "farget". Hvis jeg har telt riktig, forekommer entallsformen "neger" 27 ganger og flertallsformen "negre" 26 ganger i den bearbeidede oversettelsen fra 2015. "Nigger" i forskjellige former forekommer 46 ganger. Jeg tør ikke sverge på at antallet forekomster av "Negro" og "Nigger" i originalteksten er fullstendig identisk med antallet i den norske, men hvis det er noe avvik, tror jeg det er minimalt.

Det betyr ikke at ordet "farget" ikke er brukt -- der Harper Lee selv skriver om "colored people", står det "fargede mennesker" i den bearbeidede oversettelsen.

I tillegg brukes ordet "svart", for eksempel er "a black man's word" oversatt med "en svart manns ord".

Med andre ord: Den bearbeidede oversettelsen følger i høy grad originalteksten når det gjelder benevnelser på hudfarge.

Det går kanskje an å tenke seg at man kunne ha modernisert romanen ved i størst mulig grad å fjerne ladede ord som "neger" og "nigger". Det er blitt gjort i nyutgivelser av enkelte andre bøker. Men det er jo faktisk slik at denne romanen selv problematiserer disse ordene! Se bare ganske tidlig i kapittel 9: "Forsvarer du niggere, Atticus?" spurte jeg da kvelden kom. "Naturligvis gjør jeg det. Ikke si 'nigger', Scout. Det er ikke pent." Boken inneholder flere slike eksempler. Og da ser man jo at hvis ingen skal få lov til å bruke anstøtelige begreper, raser korthuset sammen.

Når det gjelder "moderniseringen" generelt, ser du sikkert at Småen fra 1961 nå heter Scout, som i originalen. Navnet "Småen" lød litt for mye som en gutt. Barnas dagligtale er også blitt mer normalisert i 2015-utgaven: Der originalteksten bruker standard amerikansk engelsk, følger den norske teksten etter, uten ord som "åffer" og sammentrekninger som "æ'kke" og "har'n", som 1961-utgaven er så rik på. I tillegg inneholder Magli Elsters oversettelse enkelte oversettertabber. De hadde ikke så gode ordbøker på den tiden, og oversetterne kunne jo ikke google hvis det var noe de lurte på. Så der jeg har funnet rene feil, har jeg prøvd å rette dem opp -- som for eksempel dette med at hun lar folk drible i forbindelse med fotball (i amerikansk fotball dribler man ikke, man kaster ballen eller løper med den). Eller dette med at "sassy" i Elsters oversettelse er blitt "sippete" -- det er nok et ord som ikke står i så mange gamle ordbøker, så hun har sannsynligvis måttet gjette, og da har hun dessverre gjettet galt.»

Jeg er i grunnen glad for at jeg tok feil i mine antakelser om at ordet neger er erstattet med en farget person. I hvilken grad man skal "tukle" med gamle klassikere er et omfattende og vanskelig spørsmål.

Tusen takk for svaret!

Takk for responsen, Koriander og takk for at du bringer inn dette viktige momentet. I denne historien er det virkelig mye å gripe fatt i.

Jeg er uenig. Du har gjort noen gode observasjoner og stiller viktige spørsmål ved sheriff Hack Tates rolle.

Nå har jeg også gjenlest episoden med hunden. Jeg synes som deg det er pussig at en sheriff overlater til en advokat som ikke har skutt på tredve år (eller er det sheriffen som ikke har avfyrt ett skudd i løpet av alle disse årene??) å skyte en hund som lider av hundegalskap. «Jeg er ikke så god til å skyte og det vet De!» insisterer sheriffen nesten desperat til advokaten. Umiddelbart fant jeg ikke dette helt troverdig. Men så viser det seg at en sheriff er valgt, og ikke ansatt på grunnlag av sine kvalifikasjoner.

Atticus skyver brillene opp i pannen før han sikter. Dette henger sannsynligvis sammen med at det er lettere å se siktet ytterst på geværet, uten briller. At brillene så blir knust spiller i denne sammenhengen ingen rolle.

Det jeg lurer på, er hva Harper Lee vil fortelle oss med denne episoden. Handler den primært om sheriff Hack Tates usikkerhet eller om Atticus’ handlekraft og mot, en mann som gjør det han må? Eller om respekten og vennskapet mellom de to?

Et godt og interessant svar, Marit.
En god bok gir rom for flere mulige tolkninger.

Lest ut boken

Takk for din skape observasjon, Tuhamre.
Jeg har lest vitneavhøringen av sheriff Heck Tate på nytt, og for meg henger dette sammen; mennesker kan oppføre seg forskjellig på ulike arenaer, forandre syn og utvikle seg.

Sheriffen kledd i sivil, uten sin beskyttende uniform, som vitne i en rettsak og underlagt dommerens myndighet, er bokstavelig talt på bortebane. Har vet at han har utført en tynn etterforskning, men dog en etterforsking i tråd med datidens normer. Som Kay sier: "Tate gjorde bare det som tiden og samfunnet forlangte av han". I vitneboksen føler han seg ubekvem og usikker, kanskje til og med skamfull.

Den sheriffen vi møter i slutten av boken har åpenbart fått øynene opp for sine egne fordommer. Vi vet ikke hva som har ført til dette. Er det rettsaken som har gjort han oppmerksom på den urimelige behandlingen av Tom Robinson, kun på grunn av hans hudfarge? Hans egen lemfeldige etterforskning? Drapet på den dømte? Eller våkner han for fullt når han ser hvordan Atticus’ logiske forsvar rammer de fullstendig uskyldige barna. Som sheriff, med den myndigheten som hører stillingen til, føler han seg trygg i situasjonen og handler slik han nå mener er riktig. Tate er en mann med integritet.

Harper Lee skrev romanen mens kampen for like borgerrettigheter pågikk for fullt i USA på 1950- og 60-tallet. Er det ikke sheriff Tate som bringer et håp inn historien. Alt det grusomme som har skjedd, har ikke vært forgjeves. Når selv sheriffen har fått åpnet øynene for samfunnets rasediskriminering er det lov til å tro at det vil gjelde flere. Jeg tror Harper Lee visst nøyaktig hva hun gjorde da hun skapte Heck Tate.

Språket endrer seg hele tiden. Slik jeg ser det har vi her med to problemstillinger å gjøre:

1) Er det riktig å bruke betegnelsen neger i dag? Språkrådet gir en god innføring i bruken av ordet. I min oppvekst var neger et alminnelig og nøytralt ord. Selv om det var mange fordommer mot folk som skilte seg ut, var ikke neger et rasistisk uttrykk. Som Språkrådet påpeker, har ordet blitt krekende og rasistisk ladet gjennom måten det senere har blitt brukt på.

2) Skal ord som neger rettes i bøker som er skrevet i en annen tid? I originalutgaven av «Drep ikke en sangfugl» er neger et nøytralt ord. (Ordet nigger derimot, er et skjellsord). Rasismen kommer til uttrykk først og fremst gjennom prosessen mot Tom Robinson, i hvordan både rettsapparatet og samfunnet behandler han og familien hans.

Spørsmålene er mange. Hvordan vil dagens (spesielt yngre) lesere oppfatte bruken av ordet neger i eldre litteratur? Vil de kunne skille mellom den nøytrale bruken da boken ble skrevet, eller vil de legge dagens (diskriminerende) betydning til grunn? Ødelegger man det tidsbildet originalteksten gir, ved å endre den? Blir det en form for historieforfalskning, som Marit er inne på? Skal barne- og ungdomsbøker og voksenbøker behandles ulikt?

Når sant skal sies, vet jeg ennå ikke hvilke endringer som er gjort i 2015-utgaven av Sangfuglen. Men intuitivt kjennes det nesten som helligbrøde å tukle med denne klassikeren fra 1960.

Interessant å høre, Torill.
I utgaven fra 1961 brukes "neger" nøytralt, mens "nigger" og "niggervenn" er skjellsord. Familiens hushjelp, Calpurnia (selv mørk i huden), bruker "niggersnakk" som en del av sitt naturlige vokabular.

Min antakelse (ut fra omtalen) er at ordet «neger» i 2015-utgaven er erstattet med «farget». Hvordan løser i så fall oversetteren nyansene jeg har pekt på ovenfor. Brukes for eksempel ordene "nigger" og "niggervenn" fortsatt som skjellsord i den nyeste norske utgaven?
(Tror jeg må ta en tur på biblioteket og sjekke.)

Har dere flere synspunkter på denne typen modernisering av språket?

Du skriver, Marit:
"… men i Aschehougs omtale av den siste utgaven (2015) får vi opplyst at oversettelsen fra 1961 er modernisert."

Kan bruken av ordet neger være blant det som er modernisert?
I omtalen av 2015-utgaven står det om Atticus at han "forsvarer en farget mann som er tiltalt for å ha voldtatt en hvit kvinne."

Om denne typen endringer vil det være ulike meninger. Interessant i alle fall å få dem frem. Jeg oppdaget at jeg har både 1961- og 2005-utgaven. I begge disse brukes neger.
(Og jeg kunne selvfølgelig ikke la være å begynne å lese, Duun må vente :-)

PS: Lurer på om ordet indianer også er endret. Er det noen her som leser 2015-utgaven, og kan sjekke?