Bokelskere.no

Det du skriver, er i tråd med min egen vurdering av "Fatimas hånd".
Nettopp det historiske var det som holdt meg i gang gjennom alle de 930 sidene. Dette var likevel såpass komplisert (og språket gjorde det ikke enklere) at jeg savnet en form for støtte for å få fullt utbytte. Enn om forlag/forfatter hadde spandert et kart og en enkel tidstabell.

Boken omhandler en viktig del av vår europeiske historie, lite kjent blant mange her hjemme. I hele Syd-Spania finnes tydelige spor etter maurerne. Det gir perspektiv til dagens debatt om muslimsk kultur og levesett. En bok med beslektet tema, er José Saramagos "Beleiringen av Lisboa". Anbefales!

Uten sammenlikning for øvrig leste jeg under samme ferie Arto Paasilinnas bittelille "Den elskelige giftblandersken". Paasilinna viser oss hvordan verden fortoner seg også fra "drittsekkenes" side, hvordan de tenker, og hvorfor de handler som de gjør. Ja, deres handlinger framstår nærmest som logiske og uunngåelige. Vi får faktisk en viss sympati med dem! Det er noe av dette jeg savnet i "Fatimas hånd". Mennesket er mer sammensatt enn den bokens klisjefigurer.

Lykke til med innspurten, Elin!

Det stemmer med hva jeg har hørt, men ikke fått bekreftet.
Jeg mener "Tatt av vinden" ble forbigått av andre bøker for noen år tilbake.

Noen som vet noe om dette?

"Maos lille røde" er vel strengt tatt ikke skjønnlitteratur...

Så vidt jeg vet, var Margaret Mitchells sørstatroman "Tatt av vinden" fra 1936 i årevis en av verdens aller mest solgte bøker.

Jeg ser poenget ditt. Arvid er en person som opplever at "bunnen faller ut av livet hans". Han kaver omkring; får ikke noe ordenlig til. På ferga oppfatter han en mann, som egentlig er hans venn, som truende, og slår han ned. Han river opp en furu moren vil ha fjernet, uten å få den forventede rosen, uten å rydde opp etter seg, osv, osv.

Jeg prøver å presisere synspunktene mine: Prøver Petterson å si noe utover det å tegne et bilde av Arvids situasjon? (Det er i og for seg greit nok.) Jeg sitter likevel igjen med: Er det noe mer han vil fortelle? I så fall hva?

Ja, de to døtrene skulle gjerne ha hatt tydeligere plass. Hvorfor kommer han ikke tilbake til dem? De betyr åpenbart svært mye for hovedpersonen.
Jeg husker dessverre ikke datteren/døtrene i "Ut og stjæle hester".

Som du sier, det behøver slett ikke være "mål og mening" i enhver bok. Meningen kan rett og slett være å bare nyte og ta til seg.
I "Jeg forbanner tidens elv" hadde jeg likevel en fornemmelse av at "noe" manglet, uten at jeg kan sette fingeren på nøyaktig hva. En retning??

Når det er sagt - en absolutt lesverdig bok, det er jeg enig med deg i.

Hmmmm, selvfølgelig.
Det jeg prøvde å si, var at jeg opplevde å måtte bruke mine egne bilder som "krykker" under lesingen.

Femten tråder om "Jeg forbanner tidens elv" - og de fleste negative.

Jeg griper fatt i denne nyeste.
Jeg synes Per Petterson fører en god penn! Han bruker språket bevisst og skaper fine bilder til ettertanke. Han tegner et nydelig portrett av hovedpersonens mor - en slagferdig og seig, sårbar og tenksom kvinne. Vi forstår at hovedpersonen, Arvid, ikke har et enkelt forhold til sin mor. Uten å si det direkte, lar forfatteren leseren få et innblikk i hvordan moren kan/må oppleve sønnen og forholdet til han. Dette synes jeg er godt!

Min innvendig til boken, er at jeg opplever den som litt "uten mål og mening", om dere forstår. Innholdet spriker i flere retninger. Hvor ble det av Arvids forhold til døtrene sine, det forfatteren så rørende beskriver gjennom en biltur i første kapittel? Vil Petterson noe med boken sin? Kunne en strammere komposisjon gjort den enda bedre? Jeg ble faktisk sittende igjen med en slags "ja, og hva så-følelse" etter endt lesing. Og det var egentlig synd.

Flott at du hadde utbytte av "Fatimas hånd"! Ja, det er fascinerende hvor ulikt vi oppfatter bøker.

For meg var heller ikke miljøskildringene spesielt levende. Jeg har kjørt rundt i natur- og kulturskjønne Andalucia og besøkt flere av stedene boken omhandler, bl.a. Cordoba med katedralen/moskeen og den romerske broen. (En reise som anbefales på det varmeste!) For meg var det disse bildene jeg hadde i hodet under lesingen. I parentes bemerket, jeg hadde ønsket et kart i boken, så jeg kunne ha fulgt med på personenes ferder. (Var uten tilgang til Internett eller kartbutikk under lesingen.)

Det som provoserer meg, er når forlag, og også anmeldere, hauser opp bøker med klare svakheter til "mesterverk". Bak "Fatimas hånd" står et mektig salg- og markedsapparat med klart mandat - å gjøre boken til en bestselger. Min påstand er at det langt fra alltid er de beste bøkene som selger mest, men de som har det mest pågående markedsapparatet.

Det finnes flere tråder om "Fatimas hånd" - jeg velger å henge meg på denne nyeste.

Boken er historisk interessant, det er jeg enig i. Maurernes skjebne i Andalucia, der de holdt til i ca. 800 år, er et tema jeg vet lite om. Boken handler om tiden etter at hovedsetet Granada var overtatt av spanjolene, og til maurene var endelig forvist, de fleste til Berberiet (Nord-Afrika), omkring 1610. Jeg fikk mye kunnskap om et interessant område.

Mine hovedinnvendinger mot boken går på språket og personskildringene. Jeg oppfatter persontegningene som grunne og tildels overflatiske. Ta f.eks. hovedpersonens mor Aisha - en kvinne jeg opplever at ikke "henger sammen". I den ene situasjonen så tafatt, i neste så prinsippfast. Disse trekkene lar seg selvfølgelig kombinere, men forfatteren makter ikke å føre dem sammen på en for meg troverdig måte.

Det mangler heller ikke på klisjeer. "Kjempemørke mandelformete øyne", "smil som leker rundt munnen", "tårer som pipler frem", osv. Det rases, trues, tordnes, brøles osv, osv, uten at jeg kjenner de rasendes raseri, eller de lidendes angst, sorg og fortvilelse. Som flere har påpekt, dette er en bok med umenneskelige lidelser - og ikke én gang følte jeg meg berørt. Etter min mening greier ikke forfatteren å bringe leseren under huden på sine karakterer. Det hjelper ikke å pøse på adjektiver og utropstegn, av en god bok forventer jeg at den skal gripe fatt i meg - ryste meg og glede meg.

Enda et problem er at jeg synes setningene ofte er kronglete (spansk setningsoppbygning?), og at det er vanskelige å vite hvem forfatteren egentlig snakker om. Flere ganger måtte jeg gå tilbake, lese setninger på nytt for å få med meg hvem er nå dette da. Det kan selvfølgelig ha med oversettelsen å gjøre, selv om oversetterne er aldri så rutinerte. Dette kan ikke jeg vurdere. Det gjorde i hvert fall deler av boken unødig tung å lese.

Den ser nydelig ut!
Ikke den samme som jeg har, "Billeder fra Jesu liv".
Når de gamle barnebøkene var illustrert (som ikke var så vanlig), var det ofte forseggjort og vakkert.
Dessverre har så mange av mine blitt borte gjennom årene. En jeg aldri glemmer, var om en andemor som bodde i park i London, og skulle krysse en trafikkert bilvei med hele ungeflokken! Det var hele historien - tegningene var vidunderlige!

(Ps, har vært bortreist, derfor har jeg ikke svart deg før.)

Takk skal du ha!
Gleder meg til å lese Løvlie. Det blir ikke riktig enda, men du skal få høre.

Jeg skjønte det :-)

På den andre siden
Jeg har et barnebarn på snart 11 år. Hun leser godt og mye (er en bokelsker registret her inne). I fjor sommer ferierte vi på Kreta, og jeg leste "Helter og monstre på himmelvelvingen" (gresk mytologi) høyt. Innimellom snakket vi om Hellas og den greske myteverdenen og så på stjernehimmelen. Hun - og jeg - nøt hvert øyeblikk!

For dagens barn er kanskje det å bli lest høyt for ikke så vanlig. Ta utgangspunkt i det aktuelle ferielandet/stedet.
Tenk på det - kan det være verdt et forsøk ...

Tusen takk skal du ha, Bjørg!

Siden du spør her - så må jo forslaget bli høytlesing :-))
Barn elsker å bli lest høyt for!

Jeg vet ikke om det er "lov" å legge ut egne teksten på denne måten her på bokelskere. Si ev. fra om noen reagerer :-)

Her er teksten min:

Stille jul

Et par skritt til siden for høylytt skravling og klaprende føtter, rumlende kofferthjul og bydende høyttalerstemmer smetter jeg inn i et isolert avlukke. Alle lyder blir med ett så fjerne, så uvedkommende. Travelheten siger uforvarende av meg, musklene slapper av, tankene flyter friere. Jeg kommer på forunderlig vis nærmere meg selv. Overraskes over hvor befriende de dempede minuttene kjennes, hvor lite som skal til.
Jeg har funnet flyplassens stille rom. Jeg er alene –blant tusenvis av passasjerer og ansatte, i vrimmelen av mennesker på vei.
Støy er forurensning. Uønsket lyd. Ulyd som hisser opp stresshormonene, spenner musklene og skrur blodtrykket i været. Støy gjør oss urolige og ampre, svekker konsentrasjonen, nattesøvnen og hørselen. Vi kan bli syke av støy.
Og likevel fylles dagene av unødig larm. Disharmonisk og anmassende musikk skråler gjennom butikker, kafeer, venteværelser, heiser, busser og svømmehaller. Påtatt muntre ringelyder og trudelutter hjemsøker jernbanevogner, badestrender og fortau, etterfulgt av et stemmevolum som om telefonen ikke skulle ha vært oppfunnet. Kakling i alle kanaler, et øredøvende vell av selvhøytidelige, forutsigbare og intetsigende fraser. Våren er verst. Da våkner de motoriserte hageredskapene. Gressklipperne knurrer, uthvilte og angrepslystne. Kantskjærerne hviner skamløst. Den minste lille hageflekk fordrer i tillegg motorsag, kompostkvern og høyttrykkspyler.
Tør vi lytte til stillheten, høre lyden av våre åndedrag og hjerteslag, bli var vår egen begrensede eksistens? Det hender jeg gir meg over til roen og ensomheten, til solgangsbrisen og rugdas tilbakevendende onk-onk, uiiit-uiiit, der den flyr sin faste bane over furutoppene. Opplever sjeldne øyeblikk av tilhørighet til noe som er større enn meg selv. Gleden ved å bare være.
Med et lite dikt skrevet av Helge Rode i 1896 ønsker jeg deg en stille jul. En jul fylt av lyder som gir deg ro, glede og julestemning!

Der er ingenting i verden så stille som sne,
når den sagte gennem luften daler,
dæmper dine skridt,
tysser, tysser blidt på de stemmer,
som for højlydt taler.

Takk i like måte!
Jeg er også stor fan av "Fremmedord og synonymer, blå ordbok" fra Kunnskapsforlaget. Bruker synonymdelen flittig når jeg skriver.

Ja !!

Så heldige dere er!
Jeg er ofte i Trondheim, i Ila (Filter kafe) der datteren min bor, og misunner dere denne bokklubben, men det holder vel neppe med oppmøte et par ganger i året..