Bokelskere.no

En by som Alice av Nevil Shute
Beleiringen av Lisboa av Jose Saramago
Veien til Agra av Astrid Lindgren

Reven var alt dengang jeger av Herta Muller
Ulvehunden av Jack London
Hunden fra Baskerville av Sir Arthur Conan Doyle

Jeg nekter grep meg fra første til siste side. Jeg har kun lest to - tre av Petterson før, bøker jeg vil beskrive som gode, men som ikke har tatt tak i meg som denne. Etter min mening står Jeg nekter i en særklasse. Jeg følger langt på vei din gode omtale, Ellen.

Jeg ser at flere av dere hadde problemer med slutten. Det hadde ikke jeg. Jeg gråt.

Det eneste jeg ikke fikk tak i, var tittelen. Jeg ventet hele veien at den ville falle på plass til slutt. Det skjedde ikke. Jeg har lest den intessante ordvekslingen mellom deg, Ellen og Bjørg, og ser poengene dere har. En form for trass som finnes både i Tommy og Jim, og som gir seg ulike utslag. Så langt "forsvarer" ikke dette etter min mening tittelen.

Nå får jeg la boken synke inn. Kanskje ser jeg annerledes på det når det har gått litt tid.

En god omtale av en meget god og gripende bok. Takk til deg, Brit og andre som har inspirert meg til å lese den. Jeg har lest to - tre av Petterson før og mener Jeg nekter står i en særklasse.

Jeg ser at flere av dere har mislikt slutten, det gjorde ikke jeg. Jeg gråt.

Det eneste jeg har problemer med, er tittelen. Jeg ventet at den ville falle på plass til slutt. Det gjorde den ikke. Jeg har lest Ellens og Bjørgs interessante ordveksling om tittelen, om hvordan den kan tolkes. Jeg ser de poengene dere har, en form for trass i både Tommy og Jim, og som gir seg utslag.

Du verden for fres det ble over dette enkle spørsmålet fra Tralte – sakprosa kontra skjønnlitteratur. Vi havnet plutselig midt inne i de store litterære spørsmål. Og jeg er på ingen måte den som har klare svar (om slike i det hele tatt finnes…).

En forfatter har et budskap å meddele, og kan velge ulike sjangre (roman, novelle, essay, fagbok, krim, osv). For meg handler det om kvalitet, får forfatteren frem sitt budskap på en tydelig og troverdig måte. I et språk som griper oss. Jeg mener det var Finn Carling som sa at en forfatters oppgave var å finne en historie til sine erfaringer. I form av en roman eller en novelle, et dikt eller et essay. Et glitrende essay kan fortelle like mye (minst) som en god roman eller novelle.

Jeg er enig med deg, Ingar, god skjønnlitteratur er ikke nødvendigvis ren underholdning. Når det er snakk om underholdning, oppfatter jeg at leseren er en passiv mottaker. Det er selvfølgelig greit nok.
Jeg ønsker heller å forholde meg til Olof Lagerkrantz, som referer Joseph Conrad: ” – Hvilken vidunderlig god nyhet at nettopp du likte boken min, for man skriver bare halve boken. Den andre halvdelen må leseren ta hånd om.” God skjønnlitteratur, litteratur generelt sett, utfordrer oss til å tenke, bruke vår mentale kapasitet og fantasi.

For å gå tilbake til Traltes spørsmål: Hvorfor er skjønnlitteratur mer populært blant bokelskere enn sakprosa? Det er ikke godt å si. Men for å gjenta meg selv, vi trenger alle typer litteratur. Kanskje kan vi bokelskere bli flinkere til å ta for oss sakprosaen? Som du sier, Ingar, det er hauger og lass av god faglitteratur å gripe fatt i. Den er ikke bare for ”spesielt interesserte”.

Jeg er enig med deg, Strindin.
Min fagforening Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) skriver om seg selv: NFF ”er en fagforening for sakprosaforfattere og oversettere av sakprosa. NFF har (...) medlemmer (...) som arbeider med alle felt innen sakprosa: fagbøker, generell sakprosa, lærebøker, biografi, reiseskildringer, debattbøker, kokebøker, essayistikk” – altså en bred definisjon av begrepet sakprosa.

Her vil du se at faglitterær forfatter og sakprosaforfattes bruker som synonymer. I dag er sakprosa det vanlige samlebegrepet for denne typen litteratur.

Fagbøker brukes om bøker som tar for seg bestemte fagområder, f.eks. sykepleie eller historisk metode, og kan gjerne kalles en underkategori.

Håper dette var oppklarende. Og selvfølgelig trenger vi alle typer litteratur!

Jeg er enig med deg i at faglitteratur er interessant - og kan defineres mye videre enn jeg gjør i mitt første svar til deg. I min bokhylle "Sakprosa" har jeg for eksempel bøker om kulturhistorie, språk, personer, land og kulturer. Denne typen bøker og likende hører så absolutt hjemme hos bokelskere, og det hender også at vi diskuterer dem.
Jeg slutter meg til dem som sier - ja takk, begge deler :-)

Faglitteratur kan være så mye forskjellig - som medisin, jus, matematikk, rørleggerfag.
Skjønnlitteratur kan vi ha felles - på tvers av våre ulike yrker og fagområder.

Tusen takk for dine tankevekkende og informative betraktninger, Bjørg. Jeg er imponert over hvor mye du får med deg. Jeg skal se nærmere på dette og prøve å gi deg en tilbakemelding.

Enig!

Jeg har skrevet en bokomtale om Johannes. Du finner den her.

Johannes, fra 1952, er tredje bind i Johan Falkbergets tetralogi Nattens brød.

An-Magritt er blitt en voksen kvinne, selvstendig og vakker. Hun arbeider, som før, hardt og målrettet, bruker sine kunnskaper og sin sunne fornuft. Hun la seg sist og sto opp først. Hun pløyer og dyrker opp Kiempeplassen, greier å kjøpe den fri så den blir odelsgård, og legger derved et grunnlag for velstand. Og hun blir ved sin væremåte et eksempel og en lederskikkelse i bygda.

I dette bindet står kjærligheten mellom An-Magritt og Johannes sentralt. Marit beskriver forholdet mellom de to så treffende: ”En vakker kjærlighetshistorie som nesten er for god for denne verden. Avstanden mellom disse to menneskene er jo formidabel, både når det gjelder kultur og personlighet, men begge skjønner at det krever hardt arbeid og sterk vilje å bygge bruer over til hverandre. Jeg har tidligere tatt som en selvfølge at det er An-Magritt som er den sterkeste i forholdet, men nå ser jeg at også Johannes har en styrke i seg, om enn på et annet plan. Johannes og An-Magritt bærer tungt på hver sin måte, men med stor glede fordi det er for hverandre de bærer.”

Det som rører meg mest i Johannes, er å komme nærmere innpå An-Magritt, på hennes sårbarhet og ensomhet. Vi ser det i møtet med Johannes, i avstanden mellom dem.

Johannes talte ymse dager mindre til henne enn (kjøre)staven gjorde. Var han likevel fra et helt annet land? Hun sa nei! I Guds påhør nei! Uten å vite det steg hun til side. En frister listet seg innpå henne. Ville noen bli så fremmed som en kjær?

Og blant bygdefolket. An-Magritt er nok ”en av dem” – men likevel en som står utenfor. Alene. Hun har sine gode hjelpere i kølfogden Hedstrøm og hestejelkeren. Men hvor er bygdas kvinner? Hvorfor føler ingen av dem omsorg for jentungen og tar seg av henne? Hvorfor har hun ingen venninner? Skiller hun seg for mye ut? Er for selvstendig og egenrådig? Dessuten blir både karfolk og kvinnfolk etter hvert avhengige av henne, hennes kunnskaper, handlekraft og styrke. Og fra avhengighet til forakt er veien kort.

For meg tegnes et bilde av en ung kvinne som ”vil det jeg vil”, og som ”frøs i solskinnet”. En kvinne som skyver ensomhet og såre tanker til side for det nødvendige – hardt arbeid, pågangsmot og praktisk sans.

Innimellom kjentes det som hun hadde kledd seg i rustning utenpå rustning og gjorde seg ferdig til kamp. Hvem skulle hun kjempe mot? Først og fremst mot et menneske som het An-Magritt, Ole soldats dotter! Hun var hennes farligste fiende.

An-Magritt søker etter sine foreldre, som hun aldri har kjent, og sin egen identitet. Ole soldat befinner seg fortsatt i kulissene, men får mer plass enn i de foregående bøkene. Det blir etter hvert klarere at for An-Magritt er han noe mer enn en fjern, foraktelig overgriper. Hun modnes og legger hevntankene mot dem som har spottet moren og bestefaren, bak seg.

Gruveanleggene fordret komplisert ingeniørkunst på høyt nivå. Johannes er en dyktig fagmann, beskjeden på egne vegne og med stor integritet. En krumtapp i gruvedriften.

Én ting likte de mindre. Johannes var innvandrer. Han høvde dårlig i lendet. Fotlaget manglet. Nei større galt hadde de ikke å si på konstknekten. Hjulmaker av første klasse. Bare han nå ikke ble for meget på en perial (beruset).

Hvordan Johannes veksler mellom å bli akseptert og bli møtt med mistenksomhet, mellom å høre til og å være en utenforstående, er tatt på kornet. Hans historie er like aktuell den dag i dag! Et tankekors at hele Røros-samfunnet er basert på innvandring - fra Tyskland, Danmark, Sverige og andre steder i Norge. Før gruvedriften fantes bare få, spredte fjellgårder i traktene.

Nevnes må også kjærlighetsbarnet Eva, den forsømte og mishandlete legdejenta som An-Magritt ”stjeler”. Et legdebarn tilhørte altså bonden som hadde det på legd, og en risikerte ”galge og gren” for å ta det til seg. Slaveri, med andre ord.

Og den allestedsnærværende kølfogden Hedstrøm er like gåtefull.

Falkberget holder en høy litterær kvalitet også gjennom dette bindet – så levende og troverdige skildringer av enkeltpersoner, samspillet mellom dem og miljøer. Så mange skarpe observasjoner og så mye livsvisdom. Jeg oppfatter stemningen i Johannes som lysere og lettere enn i Plogjernet, samtidig som den har en sår undertone. En bok som kanskje grep meg enda mer enn Plogjernet, skjønt bindene vanskelig lar seg måle opp mot hverandre.

Jeg er imponert over hvordan Falkberget holder tråden, følger utviklingen til personene og i samfunnet. Nattens brød er skrevet gjennom en 20-årsperiode!

Mer om Johannes finner du her, felleslesingen og her

Interessant at du nevner Dvergen, en litterær skikkelse jeg fikk en viss sympati for, i motsetning til jeg-personen i Sult, som irriterte meg. Lagerkvist skaper en ond og usympatisk person, som vi kan forstå og ha medfølelse med, uten at det ondes karakter svekkes.Dvergen rørt meg dypt. Jeg tenker at han er skapt av en forfatter med omsorg for og forståelse for mennesket.

Nå har jeg strengt tatt ikke uttalt meg om Hamsuns litterære kvaliteter. Til det kjenner jeg han ikke godt nok :-)

Tusen takk for interessante svar.

Både hos Falkberget og Hugo synes jeg det skinner gjennom et positivt menneskesyn og en tro på noe grunnleggende godt hos menneskene.

Jeg er enig med deg, Bjørg. Og vil tilføye noe verdifullt, også hos de skrøpeligste og usleste.

Jeg synes du gir en god og troverdig beskrivelse av jeg-personen i Sult - i hvordan han oppfatter seg selv og andre mennesker. Slik jeg leser deg, kan/må det negative menneskesynet i Sult tilskrives romanens jeg-person. Det er denne fiktive personens menneskesyn romanen reflekterer.

Eller er det det? Kan ulike fortellerstiler forklare de ulike menneskesynene som kommer frem i bøkene til Falkberget og Hugo på den ene siden, og Hamsun på den andre? Jeg sitter igjen med en følelse av at det ikke er fullt så enkelt. Jeg tror du setter fingeren på noe vesentlig når du sier: Det som alltid blir vanskelig i tolkningen av Hamsun, er at vi vet at en del av de negative holdningene som skinner igjennom i flere av bøkene hans, antakelig også var hans egne.

Og så er det store spørsmålet: Hvilken betydning får forfatterens menneskesyn for den litteraturen han/hun skaper? Og for oss som lesere og tolkere av denne litteraturen?

Falkberget, Hamsun og Hugo – noen tanker om menneskesyn.

Jeg var med på felleslesing av Sult tidligere i høst. Da hadde jeg ikke lest boken siden min pure ungdom. Jeg reagerte – nå som da – negativt på Hamsuns skildringer av fattigfolk, spesielt i Fjerde stykke. Etter min mening skildrer Hamsun her de fattige på en så nedlatende, foraktelig og guffen måte. De står frem for leseren (meg) som simple og mindreverdige mennesker, nærmest uten livets rett. Ta for eksempel scenen der jeg-personen kikker gjennom nøkkelhullet på paret i sengen og oldingen. Så nedverdigende.

Falkberget er heller ikke nådig med sine fattige og uvitende fjellbønder og gruvearbeidere. Jeg oppfatter likevel at han skildrer dem med kjærlighet og overbærenhet. Vi får en godhet for dem, selv når de begår dumme og lite snille handlinger. Falkberget kjenner deres hverdag, og har forståelse for dem (han arbeidet selv i gruvene som unggutt). Vi er aldri i tvil om at Falkberget anerkjenner bøndenes og gruvearbeidernes slit, og at dette slitet danner grunnlaget for velstand og utvikling i samfunnet.

Av Victor Hugo har jeg kun lest De elendige. Jeg synes jeg fant den samme tonen hos Hugo som hos Falkberget. En forkjærlighet for de undertrykte, om jeg kan si det sånn.

Jeg har ikke lest så mye av Hamsun, så jeg skal ikke forfekte klare meninger om hans menneskesyn generelt sett. I Markens grøde oppfatter jeg noe av det samme som jeg reagerte på i Sult. Kjærlighetshistorien Victoria derimot, oppfatter jeg ikke sånn.

Hva mener dere? Har noen av dere reagert på det samme, eller er dere uenige? Hører veldig gjerne flere synspunkter på dette.

Så hyggelig da! Det er mulig det blir felleslesing av noen på listen. Følg med - og si fra hvis du er interessert i å være med.

"Ho hei gutter!" sa Flokebust. "Ikke mer arbeid i kveld. Julaften, Tom! Jul, Ebenezer! Skal vi få skoddene på plass," ropte gamle Flokebust, og slo hendene sammen med et smell, "før man rekker å si Kommandérsersjant!"

Herlig oversettelse! All ære til Bugge Høverstad.

Jeg vet ikke om dette er riktig sted, men idet første møtet med den første ånden, står følgende:
"Jeg er dødelig," protesterte Knug, "og kan lett falle."
"Så lenge min hånd berører deg der", sa ånden, og la den over hjertet hans, "skal du nok finne støtte til mer enn dette!"
Og ikke før var ordene sagt, så gled de gjennom veggen, osv.