Bokelskere.no

Lykke til, Wolfcat! Spent på å høre hvordan det går med deg og Plogjernet. Oppfatter at An-Magritt fant veien til ditt hjerte.

Enig! Uriah Heep ER Uriah Heep. En genistrek fra Dickens' hånd.

Så artig at du tar fatt på An-Magritt igjen, Strindin! Jeg vil veldig gjerne høre hvordan det går :-) Helge Nordahls bok om Falkberget og Hugo vurdere jeg også å kjøpe. Fikk i posten i dag Kølfogden om Johan Hedstrøm i Nattens brød, som skal studeres nærmere. Kommer tilbake til den.

Ellers sliter jeg meg denne helgen videre med Stille flyter Don. Mitt hjertesukk om språket i dette verket, finner du her.

God helg alle sammen!

For en skuffelse språket er i Stille flyter Don. Etter nylig å ha lest Turgenjevs (en russisk mester) stramme, presise og elegante penn, faller dessverre Sjolokhov igjennom. Jeg har riktignok bare lest snaut hundre sider i det første av fire bind, så noen dom kan jeg strengt tatt ikke felle. Men jeg sliter meg igjennom mengder av adjektiv og adverb (flere i hver setning), intetsigende metaforer og oppstyltete og klisjeaktige setninger (mulig oversetteren må ta noe av ansvaret?). Ja, jeg tar i nå, men jeg strever med å få tak i personene, hvem de er, og hvorfor de ter seg som de gjør. Grusomme ting skjer, og jeg forblir uberørt.

Får håpe at historien i seg selv er sterk nok til å bære dette ”mektige eposet” (som bøkene er kalt). Vi snakker tross alt om et verk som ble belønnet med Nobels litteraturpris i 1965.

Er det noen av dere som kan komme med oppmuntrende tilrop! Eller er ikke Don verdt å bruke mer tid på …

Jeg er enig med deg i at Javert sannsynligvis opplever en eksistensiell krise. Men hva som leder frem til denne krisen, tror jeg er mer sammensatt enn som så.

Veldig artig så forskjellig vi tolker Javert. Det er vel det som kjennetegner stor litteratur!

Jeg tror du er inne på noe vesentlig, Karin. Javert opplever at alt han har bygd livet sitt på, plikten, ansvarsfølelsen, lojaliteten til sitt arbeid, rakner. Han er et menneske i oppløsning og ser ingen mulighet for å leve videre:

"Javert led fryktelig. Han var kommet i en uforklarlig stilling.
At han hadde en forbryter å takke for sitt liv, og erkjente sin gjeld og innfridde den; at han mot sin vilje stod på like fot med en straffet person og gjengjeldte den tjeneste han hadde gjort ham, med en annen tjeneste; at han hadde hørt den annen si; Du kan gå, og hadde svart ham: Du er fri. At han av personlige hensyn hadde sviktet sin plikt, og allikevel følte at der i disse personlige hensyn var noget allmennmenneskelig, kanskje noget som var høiere enn plikten. At han holdt på å forråde samfundet for å være tro mot sin samvittighet; det var alle disse meningsløse tanker som fylte hans sinn og knekket ham."

Selv om Bræin i KK-artikkelen er uklar/tar feil når det gjelder årsakene til Javerts selvmord, synes jeg hun setter fingeren på noe essensielt - menneskenes kompleksitet. Det er nettopp det vi er vitne til i Javerts siste timer.

Javert på broen forstår at han har forfulgt en uskyldig

Jeg stusset også på denne setningen i artikkelen. Fint at du tar det opp! Jeg har tenkt i samme baner som Karin, i innlegget under her. Men nå er jeg blitt så nysgjerrig at jeg må sjekke nærmere i boken!

I Klassekampens bokmagasin lørdag 26.1. har Ingvild Bræin en interessant artikkel om Les Misérables. Hun tar utgangspunkt i den nye filmen og ser blant annet på hva Hugos enorme verk taper i filmatiseringer og musikaler. Hun nevner for eksempel beskrivelser som disse: ”Hun var med sjel enn legeme.” og ”brolegningen var mindre hård mot ham (Gavroche) enn moren”.

Noe av det Bræin er opptatt av, er hvordan Hugos ”endeløse detaljer” er med på å bygge opp personene til sammensatte og nyanserte mennesker, og ikke minst - mennesker i utvikling. Hun skriver: ”Forfatteren har tydeligvis ønsket å la tingene ta den tida de trenger for at de skal komme til liv”. En innsiktfull formulering etter min mening.

Kampen mellom galleislaven Jean Valjean og politiinspektør Javert, mellom det gode og det onde, er bokens sentrale tema. Men, som du også er inne på Bjørg, Valjean er ikke bare god, og Javert ikke bare ond. Hugo setter sine personer i moralske dilemmaer der de slites mellom hva som riktig og galt. Bræin gjør oss oppmerksom på at Hugo aldri bruker begrepet ond om Javert, men kaller han blant annet tiger, ulv, sporhund og edderkopp. Det heter at han er pliktoppfyllende, samvittighetsfull, utholdende og rettskaffen. Hun retter også oppmerksomheten mot hvorfor Javert kommer til et punkt der han ikke kan leve videre.

Smakebiter fra en artikkel jeg anbefaler!

Allerede fra første side er det en sår tone i Fedre og sønner, en stemning som ligger som en undertone gjennom hele boken. Turgenjev favner kløften mellom generasjonene i Russland midt på 1800-tallet, og på et allmennmenneskelig nivå. Det er rørende å lese om fedrenes undring og skuffelse over – og beundring for – sine unge, fremadstormende sønner. Og sønnene, hvordan de skammer seg over sine gamle, og samtidig er knyttet til dem gjennom uslitelige bånd.

I tillegg til de personlige og familiære konfliktene får vi innblikk i samfunnsforholdene i Russland på denne tiden - klasseskillene og det gryende bondeopprøret.

Turgenjev fører en nydelig penn. Så uttrykksfullt og presist. På bare to hundre små sider skaper han et levende og troverdige persongalleri. Vi kommer under huden på personene og føler uvilkårlig med dem i alt deres strev. Spesielt er jeg imponert over dialogene. Svært mye kommer frem gjennom det sagte, og det usagte. Litt fremmed og artig er den formelle formen selv mellom familiemedlemmer og nære venner. Like fullt virker dialogene troverdige og naturlige. Vi/jeg tror rett og slett på disse menneskene!

Nå som jeg har lest mye Dickens, kan jeg ikke la være å sammenlikne! Mens Dickens fortellinger er frodige og omfangsrike, nærmest som eventyr, er Turgejev stil (i hvert fall her) stram og fortettet. Men du verden så mye disse to samtidige forfatterne formidler, hver på sin måte!

Min første og ikke siste Turgenjev får terningkast 6. Tusen takk til Karin, Rolf og andre bokelskere som har gjort meg oppmerksom på ham!

Jeg anbefaler Rolfs interessante og grundige bokomtale. Du finner den her

Jeg vil i tillegg sterkt anbefale Potoks Davitas harpe. Om jødenes situasjon i USA før andre verdenskrig pluss den spanske borgerkrigen, opplevd gjennom jentungen Davitas sanser. En så gripende bok, jeg leste og gråt, leste og bestemte meg for at Picassos maleri Gernicka skulle jeg se. Hvilket jeg nå har vært så priviligert å få gjort. En sjelsettende opplevelse.

Udødelighetens eleksir er ukjent for meg. Vil du si litt om den, Strindin.
Og takk for din "realitetsorientering" når det gjelder staten Israel.

Tusen, tusen takk! Så snillt av deg, Bjørg.
Jeg skal grunne mer på de spørsmålene du stiller om kølfogden Hedstrøm. Håper at også flere Falkberget-venner kommer med innspill.

Min utgave inneholder dessverre ikke denne epilogen.
Nå har jeg bestilt Eiliv Grues hefte om kølfogden! Hva er det med denne mannen som gjør at vi blir så grepet....
Enig med Hilda som sier at også Skouens film bygger opp om mytene på en fin måte.

Lagt til ønskelisten! Og du skal vite at jeg er blitt veldig restriktiv med å gjøre nettopp det :-)
Etter den entusiastiske omtalen din, annelingua, ble jeg nysgjerrig på hvorfor du ikke ga Valmuesjøen full pott, terningkast 6 (ser at den faktisk hos noen er nede på 4). Hva trekker etter din mening ned? Tusen takk for fin omtale lell!

Takk for omtanken, MiaMaria!
Jeg hører, som du skjønner, til de som ikke vil være på facebook. Enig i de argumentene som er nevnt, spesielt synes jeg Strindin formulerer dette klart. Innlegget ditt var selvfølgelig bare hyggelig :-)

For første gang har jeg sett en filmatisering av en bok før jeg har lest den ut (i dette tilfellet BBCs filmatisering ev Store forventninger, NRK julen 2012). Det var til dels forstyrrende. Levende bilder er sterke, og de presset seg inn før jeg fikk dannet mine egne. Eller jeg ventet, uten egentlig å være meg det bevisst, på filmens scener. På den andre siden ga det et interessant innblikk i hvordan filmskaperne (antagelig) har vært på utkikk etter ”godbiter”, og brukt dem.

Jeg er nå i mål med Store forventninger og likte den godt. En sprudlende fortelling med relevans for oss i dag. Gode og levende person- og miljøskildringer, humor og selvironi. Når terningen lander på fem, er det fordi jeg (som Karin) synes at midtpartiet gikk litt trådt. Kanskje skyldes det at jeg, som jeg har vært inne på, ubevisst ventet på den dramatiske siste episoden (den beste) i BBCs fjernsynsserie. Nei, for fremtiden blir det å lese først, så ev. se filmen.

Ja nettopp! Du setter ord på min opplevelse også. Fint formulert.

Hedstrøm virker som et lite innslag av "magisk realisme" i bøkene

Tja, jeg vet sannelig ikke. Jeg har valgt å se han som en høyst reell person som er bærer av folks overtroiske oppfatninger. Han er altså ingen overnaturlig/magisk person i mine øyne. Nå må jeg si at jeg er litt usikker på begrepet ”magisk realisme” også…

Jeg skrev litt om hvordan jeg ser på Hedstrøm i tråden om Plogjernet, her.

Nei, jeg har ikke lest Eiliv Grues hefte om Hedstrøm. Ble skeptisk til Grue da jeg leste hva Marit skrev om hans Mesterverket, om Nattens brød. Hører veldig gjerne hva du synes om heftet og ser ikke bort fra at jeg vil lese det.

He, he, du har så rett, annelingua :-)
I tillegg til de argumentene du nevner, kommer at du mister kontroll over informasjon om deg selv (fjesboken har alle rettigheter), og at det er umulig å melde seg ut. Men for all del, jeg har ikke tenkt å starte en diskusjon om facebook her hos oss. Synes bare det er synd at facebook brukes i så mange sammenhenger, som f.eks. forfattermøter.

Synd at møtet arrangeres gjennom facebook; vi er en del som ikke er der :-)

Ønsker deg lykke til, Natalie!

Jeg har lest snaut halvparten av disse.

Av mine førti favoritter er bare tre kommet med på listen. Det er:
Brødrene Løvehjerte
Hundre års ensomhet
Den hemmelige hagen

Av de ti bøkene jeg har avbrutt, står en på denne favorittlisten. Det er:
La meg synge deg stille sanger

Av de resterende på listen er det bare Stolthet og fordom jeg har planer om å lese. Mulig kommer jeg til å lese flere, i hvert fall gjenlese noen av dem jeg allerede har lest.
I ett innlegg avskrives noen av bøkene som "barnebøker". Det er jeg uenig i. Både Astrid Lindgren, Roald Dahl og Frances Hodgson Burnett har så mye å si lesere i alle aldrer!

Artig liste, gretemor!