Bokelskere.no

I Alle tiders torsdag er vi tilbake i Cannery Row i kystbyen Monterey i solfylte California. Ti år og en verdenskrig har passert siden sist vi møtte den herlige gjengen i Cannery Row. Noen er døde eller borte på andre måter, nye er kommet til. Den vennligsinnete og alltid hjelpsomme marinbiologen Doc er nedfor. Innbyggerne har sine klare oppfatninger av hva som mangler ham (en erkjennelse som sitter langt inne hos Doc), og de skyr ingen anstrengelser for å hjelpe. Det er omkring denne enkle, men akk så dyptloddende, historien bokens hele handling spinner.

Alle tiders torsdag bobler over av humor og livsvisdom. Persongalleriet kan nok omtales som outsidere, i mine øyne representerer noe dypt menneskelig; noe som vi alle kan kjenne oss igjen i. Våre svakheter og skrøpeligheter, vår omtanke og kjærlighet, og det heltemotet vi kan utvise når det virkelig kreves av oss. Alt dette er tatt på kornet i et presist og lekent språk. Ikke et overflødig ord. På mindre enn to hundre sider trer disse karene, og enkelte kvinner, så levende og troverdig frem for oss.

Doc i all sin ensomhet, Suzy, som prøve å beskytte seg bak sin arroganse, Josef og Maria Rivas med sin skrudde moral, og den redelige horemamma’en Flora/Fauna. Her er endatil en forfatter, kelneren Joe Elegant, som i morgentimene skriver romaner på grønt papir. For ikke å snakke om Hazel, vår rørende helt som ingen forventer noe av – og som overgår seg selv. Å, som jeg elsker Hazel!

”Ingen vet hvordan sann storhet kommer til et menneske. Den kan ligge latent i menneskets mulm og mørke, eller den kan bore seg inn utenfra som hvinende spyd og lanser. Så meget vet man imidlertid om storhet: den oppstår og settes ut i livet av nødvendighet; den fødes aldri uten smerte; det mennesket den har kåret, er for alltid forandret, lutret og henført på samme tid, -- han kan aldri bli alminnelig mer.” (s. 180)

Flere partier er skrevet i ren eventyrstil; tyngdekraften oppheves, forunderlige mirakler finner sted, klapperslangene snakker. Og alle dryppene av gullkorn som likesom tilfeldig faller inn i teksten: ”… det klargjørende sprang skjer fra forvirringens fruktbare grobunn” (s. 26), ”Ingen er riktig lykkelig som aldri har latt seg lure” (s. 39), ”Furuene holdt seg i live bare ved å føye seg etter de krefter som var sterkere – ” og ”Han visste at medlidenhet og forakt er brødre” (s. 65)..

Som i Cannery Row er jeg fascinert av de vakre og detaljerte beskrivelsene av det yrende livet i fjæra. De bittesmå blekksprutene som Doc studerer, deres fakter og reaksjoner, fargeforandringene når de uroes. Det er åpenbart at dette fagfelt kjenner Steinbeck godt. Interessant lesing.

Hva er det med Alle tiders torsdag som gjør boken til et lite mesterverk? Den underfundige, varme og alvorlige humoren. Ironien. Aldri ondskapsfull og uthengende. Noe i skjæringsfeltet mellom det tilsynelatende enkle og banale og det dypeste alvor…

For meg er fysiske reaksjoner én ”lakmustest” på en god bok. I Alle tiders torsdag ler jeg høyt gang på gang, fryser på ryggen av spenning, og er sannelig på nippet til å felle en tåre! Ved forrige lesning, terningkast 6. Nå terningkast 6 +, pluss en plass på min eksklusive favorittliste.

Jeg må korrigere eller presisere Maris svar. Svekket hukommelse på grunn av alder, hører med til de normale aldersforandringene som vi alle mer eller mindre utsettes for, faktisk allerede fra 20. - 30-årsalderen.

Demens er sykdom, eller rettere sagt en sekkebetegnelse for flere sykdomstilstander der hukommelse og andre kognitive evner (språk, evne til å tenke m.m.) svekkes i alvorlig og økende grad. Også personligheten kan, som Mari sier, endres. Det er også riktig at Alzheimers sykdom er den vanligste årsaken til demens. Høyt alkoholforbruk gjennom lang tid kan være en annen årsak.

(Jeg er en svoren tilhenger av ordbøker :-)

Gjør det- og god tur, Hilda!

Ha, ha, ha kostelig! Tanken om kjærlighetssubstituttene har jeg også vært innom. Blindspor eller ei, artig er det lell!

Jeg røper vel ikke for mye om jeg lar innlegget ligge åpent. Har problemer med å åpne de lukkete.

Bare et par ord i farten om Lennie, ”den åndsfattige idioten”. ”Han er ingen tulling,” Sa George. ”Han er dum som en sau, men ingen tulling.” En dyp distinksjon!
Og er det ikke nettopp Lennie som kort tid etter ankomsten, oppfatter at foregår noe muffens på farmen: ”Jeg liker ikke dette stedet, George. Det er ikke noe kjekt sted dette, her. Jeg vil vekk herfra!” Lennie har sin intelligens, om ikke i den gjengse oppfattingen av ordet.

Tittelen Om mus og menn -- mus assosieres jo gjerne med angst, ”redd som en mus”, parodien av kvinner som hviner av angst over en mus o.l. Og det er mye angst i denne boken, Lennie er full av den, Krølle har sin rikelige dose, og går vi de andre nærmere etter i sømmene, er de vel ikke fri for angst de heller, bak sitt tilsynelatende tøffe ytre. Jeg har ikke tenkt så nøye gjennom det, men mine spredte tanker om tittelen har gått langs disse banene; tøffe karer som innerst inne er redde gutter. Unntak og heltemot finnes absolutt -- her er både menn og mus.

Tusen takk for innlegget ditt, som jeg har lest flere ganger, annelingua. Du oppsummerer kjernen i Om mus og menn så gripende at jeg rent fryser på ryggen. Beklager at jeg ikke har svart deg før.

Etter at du gjorde oppmerksom på dem, har jeg også funnet de to Clara’ene. Umiddelbart er det ikke lett å se noen sammenheng. Kanskje Steinbeck bare tuller litt med oss, kanskje er det å dra det vel langt… men altså; Tante Clara, som tok seg av Lennie da han var liten, ga han en gummimus, ”men du (Lennie) ville ikke ha noe å gjøre me’n”.

Lenger ut i boken prater karene om å ta en tur til gamle Susy og jentene hennes, ”et svinaktig koselig sted”. Det finnes et tilsvarende hus i byen; et hus Susy ikke har mye til overs for: ”Jeg vet om noen som har det slik at hvis de får et frynsete teppe på gulvet og en amorlampe på grammofonen, så innbiller de seg at de har et luksusetablissement.” Det er Claras hus. George spør: Clara, det er hun som har det andre huset det, da?” ”Jaha,” svarer With. ”Vi går aldri dit.”

Nå er det ikke mye vi får vite om disse to kvinnene, men begges ”gaver” blir avvist... Er det noe falskt/uekte over dem (gavene altså)… (he, he)

Andre forslag??

Å, hvilken glede – i Steinbeck-modus som jeg er, har jeg funnet frem Alle tiders torsdag! En ekstra dimensjon gir det at jeg i sommer leste Cannery Row. I torsdagen møter vi den herlige gjengen igjen; noen er blitt borte, andre er kommet til. Det er ikke ofte jeg ler høyt når jeg leser, men ikke lenger enn til side 65, har jeg allerede gjort det flere ganger. Slik jeg gjorde da jeg leste boken for en del år tilbake, og min venninne etterpå leste utvalgte avsnitt høyt for meg.

Boken bobler over av varm, alvorlig og underfundig humor. Skarpsindig og vennligsinnet ironi. Våre svakheter og vår skrøpelighet er tatt på kornet og beskrevet med kjærlighet og overbærenhet. (Er de egentlig "outsidere", kan vi ikke alle kjenne oss igjen?). Doc’s ensomhet, Suzy’s tilsynelatende kjørlige arroganse, Josef og Maria Rivas’ (!) skrudde moral, og den redelige horemamma’en Flora/Fauna – hvilke lengsler river i henne. Jeg er mektig imponert over Steinbecks skildring av hver enkelt, og av forholdene mellom dem – omsorgen og bekymringene. Så til de grader inn til beinet, og ikke ett overflødig ord.

Som i Cannery Row er jeg fascinert av de vakre og detaljerte beskrivelsene av det yrende livet i fjæra. De bittesmå blekksprutene som Doc studerer, avhandlingen han skal skrive. Det er tydelig at Steinbeck har inngående kunnskap om dette fagfeltet, interessant lesing.

Det ene gullkornet etter det andre drypper likesom tilfeldig inn i teksten: ”… det klargjørende sprang skjer fra forvirringens fruktbare grobunn” (s. 26), ”Ingen er riktig lykkelig som aldri har latt seg lure” (s. 39), ”Furuene holdt seg i live bare ved å føye seg etter de krefter som var sterkere – ” og ”Han visste at medlidenhet og forakt er brødre” (s. 65), m.m.

Stemningen i Cannery Row og Alle tiders torsdag er en ganske annen enn i Om mus og menn. Likevel oppfatter jeg alle tre dypest sett handler om det å være menneske, og meningen med det hele. Om noen skulle være i tvil - jeg anbefaler dem alle på det varmeste!

De to førstnevnte ble utelatt av felleslesingen til fordel for Vredens druer. Jeg ser at flere av dere har et litt ambivalent forhold til den. Selv om jeg ikke husker detaljene, husker jeg klart stemningen av desperasjonen og fortvilelse som denne reelle tørkekatastrofen forårsaket. Jeg er spendt på å gå løs på den igjen – med friske øyne.

Jeg er i den privilegerte situasjon at jeg bor i et stort hus med en stor boksamling. Med fortsatt mange uleste titler. Og ikke sjelden oppdager jeg at huset faktisk rommer bøker jeg ikke ante at det gjorde. (Slikt kan skje når to boksamlinger blir til én, selv om det er en uendelighet av år siden, og arvegods kommer til gårds).

Ja, jeg liker å eie bøker – se dem, lukte dem, la fingrene gli langs bokryggene, plukke ut en tilfeldig bok, lese litt hist og her. Gjenlese en gammel kjæreste, finne et sitat.

Jeg kjøper sjelden nye bøker til full pris (ok, det hender), men er en flittig gjest på bruktmarkeder og i antikvariater. Ja, jeg låner på biblioteket, spesielt til faglitteratur, og jeg leser e-bøker. Men ingenting slår de trauste støvsamlerne, trykksverte og papir - til glede og besvær!

Tusen takk for dine tankevekkende synspunkter, annelingua.

Krølles navnløse hustru fascinerer meg også - hvilken rolle spiller hun i denne fortellingen. Hun fremstilles som en slags femme fatale - utfordrende og oppmerksomhetskrevende. Hvor ”skyldig” er hun i det som skjer? Og hvordan er hennes liv? Hvorfor gir ikke Steinbeck henne engang et navn? Er den tilsynelatende overflatiske skildringen av ”konen til Krølle” et uttrykk for Steinbecks (datidens) kvinnesyn, eller er den tilsiktet, et trekk fra forfatteren for å vekke oss til ettertanke?

Historien om den gamle hunden er hjerteskjærende. Parallellen du påpeker, har jeg faktisk ikke sett før du beskrev den. Absolutt relevant.

Tusen takk for så fine og treffende dikt, gretemor og dere andre!
Flere av disse er nye for meg, som Inger Hagerups November (enda jeg trodde jeg kjente henne ganske godt). Tar mer enn gjerne i mot flere, og gleder meg til å sette sammen en liten Året-rundt-samling :)

Ha, ha, nå fikk jeg meg en god latter! Tatt på kornet!

Så vakkert og gripende, Mari! Tusen takk. Midt i blinken.

diktantologien din - er det dikt du selv har samlet sammen? Hadde i utgangspunktet tenkt meg dikt på norsk eller i norsk oversettelse/gjendiktning, men skal kanskje ikke skal legge så stor vekt på det... Jeg gleder meg uansett til å høre mer fra deg og hva du finner frem til :)

En artig og informativ side også for oss som leser på norsk!

Kjære beleste bokvenner,

Jeg samler dikt til hver av årets måneder. Kanskje kan det bli min julegave i år, men hysj, hysj. Det jeg er ute etter, er altså dikt som på en eller annen måte er relevant for alle de tolv månedene – som Inger Hagerups Vårkveld i mars, eller August av Arne Ruste:

Slutten er vakrest
hvisker svaberget og
løfter den brune kroppen
din litt nærmere solen
vakrest er slutten og
august presangen til
dem med hjerte
for sirisser
rognebær og
solnedganger

Vintervise av Vilhelm Krag kan selvfølgelig gå for januar, og Svantes lykkelige dag for juli, men helst vil jeg at måneden skal være nevnt ved navn. Diktet bør ikke være altfor langt, og humor er ingen hindring! Men for all del – mitt ønske er bare at diktet på sitt vis favner månedens stemning og egenart.

Alle innspill mottas med stor takk!

Nettopp Steinbecks språk og stil er noe av det jeg verdsetter mest. Hvordan vi kommer så til de grader inn på menneskene gjennom det tilsynelatende enkle og rett-frem-språket . Blottet for svulstige fraser og kronglete setninger. Takk til deg også, Syrene - håper du finner glede i boken.

Straks jeg åpnet Om mus og menn var jeg fanget. Den har en uhellsvanger undertone som gjorde den umulig å legge fra seg. I sitt interessante etterord referer Haagen Ringnes en amerikansk kritiker: ”Denne romanen tar det to timer å lese og tyve år å glemme”. En bok som gjorde dypt inntrykk på meg, et inntrykk jeg trenger tid til å fordøye.

Denne gangen reagerte jeg ikke på Haakon Bugge Mahrts’ oversettelse (slik jeg gjorde i Dagdrivergjengen). Kanskje har jeg vendt meg til han, kanskje har han blitt bedre (jeg mistenker faktisk det siste).

Gleder meg til å høre flere synspunkter fra dere!

"I dag er selve dagen!" (Knutsen og Ludviksen, for de som ikke kjenner dem så godt.)

Løfter tråden og ønsker oss alle god lesing og heftige diskusjoner.

Jeg tror du har rett, Bjørg. Forlagets vaskeseddel gjør dette unødig forvirrende, og enklere blir det ikke av at forlagene operer med ulike norske titler på en og samme bok.

Nettopp ferdig med Dagdrivergjengen måtte jeg finne frem Cannery Row og Alle tiders torsdag. Min Alle tiders torsdag (Lanternebok fra 1954) innledes med en prolog der Mack uttrykker som misnøye med Late menn og muntre piker (Cannery Row). "Jeg ville ha gjort den annerledes," fortsetter Mack og gir sine råd til forfatteren. Alle tiders torsdag er oppfølgeren til Cannery Row , 10 år etter. Stemmer ikke dette?

Ingen av disse to perlene er med i felleslesingen. Jeg vil likevel anbefale dem på det varmeste!

Dagdrivergjengen var fornøyelig lesing! Som flere har påpekt, en gjeng såkalte outsidere beskrevet med kjærlighet og humor. Jeg strevde litt i starten med en oversettelse jeg ikke fant helt på topp, men etter hvert rev historien meg med.

Jeg er imponert over hvor tydelige personene tegnes - deres særheter, karaktertrekk og fysiske fremtoning - og forholdene dem imellom. Og det på bare vet et par hundre sider. Det er som jeg kjenner hver enkelt av dem. Når det gjelder Danny, er jeg er enig i at han forblir litt vag - helt til de siste sidene. Da kommer han, som Odin sier, til gjengjeld sterkt.

Så mange rørende situasjoner er skildret. Selv falt jeg spesielt for Piraten og hundene hans, og for Teresina Cortez, hennes myldrende ungeflokk og staute mor. Herlig! Steinbecks kvinnesyn kan være et tema for debatt, kanskje enda sterkere når vi kommer til neste bok Om mus og menn.

På slutten kommer forfatterstemmen inn: ”kanskje kan en historiker skrive en kald, tørr og mosegrodd beretning…”. Skal jeg påta meg ”historikerens” rolle, vil jeg si at boken kan gi en introduksjon i gruppepsykologi; hvordan en gruppe dannes om en felles interesse (Dannys hus), medlemmene inntar ulike roller, utvikler sine egne normer og regler, for så til slutt å gå i oppløsning. Men for all del, dette var bare en liten digresjon!
Sprudlende glede, sårhet og samhold gir en trygg 5-er på terningen.

Felleslesingen har gitt meg interessant informasjon om John Steinbeck og den tiden han skrev Dagdrivergjengen i. Mange artige og opplysende innlegg! Kom gjerne med flere. Tusen takk til alle!

Ok, skal huske på det neste gang :-)

Felleslesing av Om mus og menn høsten 2013 - diskusjonstråden finner du her.

Dette er tråden for Om mus og menn - andre bok i vår felleslesing av utvalgte verker av John Steinbeck. Boken kom ut i 1937 og blir regnet som Steinbecks gjennombruddsroman.
Her hos oss varierer terningkastene fra 1 til 6, så dette kan bli spennende!

Leseperioden er fra fredag 20. til fredag 4. oktober.

Alle synspunkter og kommentarer er velkomne!
God lesing alle sammen!

Samletråden John Steinbecks forfatterskap – felleslesing finner du her.