Bokelskere.no

Akkurat der, Lillevi, rører du ved noe grunnleggende. Kan vi lære av våre feil? Ønsker vi å lære av våre feil? Dette er vår verden, dette er vår arv. Hva vil vi gjøre med den? Vi har nemlig makt til å endre den, og det er nettopp det du viser til her, Lillevi, om jeg forstår deg rett.

Kanskje er det derfor jeg ble så frustrert da jeg leste boken. Jeg så maktesløsheten til hovedpersonene og tenkte: Hvorfor gjør de ikke noe? Hvorfor lar Lidia seg bruke på den måten? Hvorfor tar ikke Ricardo Reis grep om livet sitt? Hvorfor kan ikke Marcenda bare løfte armen? Hvorfor lar verdenssamfunnet disse grufulle politikerne komme til makten?

Jeg forstår nå, etter vår lille diskusjon, at der jeg har sett avmakt har du sett styrke, Lillevi. Kanskje henger disse begrepene uløselig sammen, og det kan bare bety en ting: det finnes håp! Jeg har lest boken som en historie, et bilde, på menneskets begrensninger (fysisk, psykisk og sjelelig) i kraft av å være, nettopp, menneske. Nå ser jeg at det bildet Saramago maler i oss ikke trenger å være så ugjenkallelig mørkt...

Jeg er alltid litt i tvil om hvilket terningkast en bok fortjener. Hva skal man basere sin mening på? Skal man se på den aktuelle bok isolert, eller i forhold til de andre bøkene man har lest? Samtidig synes det å være et fint verktøy for en rask oppsummering av en formening om en bok. Jeg vil derfor spørre dere:

1) Gir du terningkast? Hvorfor/hvorfor ikke?

2) Hva legger du til grunn for terningkastet - følelse eller fornuft?

3) Hvordan kategoriserer du dine terningkast? (feks: 1 = ikke verdt papiret det er skrevet på. 6 = svaret på livets gåte)

Det er fantastisk å kunne dele meninger og oppfatninger om en bok på denne måten! Det gir så mye! Det at en bok vekker så mange refleksjoner på så mange plan må være en indikator på virkelig god litteratur - kunst som skaper noe i et menneske. En slags parallell verden oppstår. Kanskje bare i en kort periode mens vi leser, et blaff. Kanskje vil denne parallelle verden sette varige spor i oss, blande seg med inntrykk og erfaringer fra vårt eget liv, for slik å kontinuerlig skape en slags plattform hvorfra vi tolker og tar inn ny informasjon - virkelig eller fiktiv (om vi nå kan skille klart mellom de to...) Er det da rart at vi opplever bøker så forskjellig? Vi leser dem med hele oss, sammensatte mennesker som vi er.

Nå ja, la meg nå ikke flyte helt ut. ;) Den avmakten jeg mener å lese inn i boken sier kanskje i så måte like mye om meg som om den. Jeg vet ikke, jeg, men for meg er avmakten allstedsværende gjennom historien. Jeg mener å lese den på alle nivåer i boken. Jeg ser den i Ricardo Reis som knapt har kraft nok til komme seg opp av sengen, uvisst av hvilken grunn. Jeg ser den i Marcenda som ikke makter å løfte sin egen arm, uansett hvor mye hun forsøker. Jeg ser den i et samfunn nådeløst og ugjenkallelig drivende mot noe skremmende farlig. Jeg ser det i Lidia, så rørende beskrevet av Saramago:

"Først senere, ute i kjøkkenet, når hun er i sving med oppvasken som har hopet seg opp, begynner tårene å strømme, og for første gang spør hun seg hva hun egentlig er her i huset, herr doktorens tjenestepike, hushjelp, men ikke hans kjæreste, for det er et ord som innebærer likhet, kjæreste, kjæreste, det kan man like godt være mann som kvinne, men de to er ikke like, og hun vet ikke lenger om hun gråter for de døde i Badajoz eller for den døden som er hennes egen, følelsen av å være ingen."

En sårbarhet ligger i denne avmakten som er så inderlig menneskelig! Vi kan kjenne på oss, ja vite, at noe ikke er riktig, i våre liv, vårt samfunn eller i vår historie, men vi vender stadig tilbake. Vi gjør stadig de samme handlingene (feilene?) i vår søken etter noe større enn oss selv - kjærlighet, sannhet, mening...

Jeg tror jeg stopper der. Tolkning må hver enkelt leser stå for selv, og jeg er allerede (for) langt inne i min. Jeg forstår i alle fall nå at jeg må lese mer av Saramago... Takk, Lillevi, for anbefaling! :)

Takk for tilbakemeldinger! Så morsomt! Jeg er helt enig med det du sier, Lillevi. Det du skriver i andre avsnitt om livets og dødens glidende overganger ga meg frysninger, fordi jeg synes du virkelig traff noe essensielt i boken.

Jeg avsluttet min omtale med ordene "Mennesket står igjen med en følelse av å være ingen". Med dette mente jeg ikke at det skulle være Saramagos konklusjon i boken - tvert i mot. Slik jeg forstår det, belyser forfatteren denne knugende fremmedfølelsen som vokser frem med det vestlige, moderne samfunn. Individet i motsetning til massene og storsamfunnet, eller, som en del av den. Saramago fremhever og problematiserer, slik jeg ser det, betydningen av menneskeliv og menneskeverd - i et klassesamfunn, mellom kjønn, eller på en slagmark. Når skal galskapen ende? Når skal vi forstå?

Det er her avmakten kommer inn for meg, ikke som et tema i boken som sådan, men som en "rød tråd" eller et slags grunnstoff som holder sammen de mange lagene og perspektivene du beskriver så fint, Lillevi.

Jeg mener absolutt ikke at min tolkning av boken er "riktig" på den måten at den er allmenngyldig. Nei, slettes ikke. Men, jeg vil påstå at den er like riktig og viktig som hvilken som helst annen tolkning. Jeg håper samtidig at min tolkning (sammen med millioner av andre leseres) vil kunne bidra til å øke omfanget av Saramagos stadig voksende univers. Forfatteren er dessverre gått bort, men hans bøker lever videre gjennom oss...

Fra sommergrønne grenportaler et lite blad jeg hastig plukke fikk. Og ofte siden bladet til meg taler: hvor høyt de sang, de vakre nattergaler! Hvor grønn den var den skogen der jeg gikk!

Theodor Storm

Påsken er jo, på tradisjonelt vis, høytiden for krim - Så hvorfor ikke kaste seg på bølgen? Jeg har vært på biblioteket og sikret meg Sherlock Holmes samlede romaner og fortellinger. Nå gleder jeg meg skikkelig til påske! :)

Jeg må i utgangspunktet si meg enig i det «H» har skrevet under her. Dette ble også for meg en litt tung og langtekkelig bok. Det betyr imidlertid ikke at boken ikke er god. Tvert i mot. Med litt tålmodighet lar boken seg knekke og ut triller de vakreste perler.

Vi følger hovedpersonen Ricardo Reis som vender tilbake til Lisboa etter mange år i utlandet. Året er 1936 og Reis, som så mange andre, blir vitne til illevarslende endringer, ikke bare i Portugal, men i Europa generelt. Dette er en tid da Hitler, Franco, Mussolini og Salazar er i ferd med å bane seg veg til makten. Noe stort er i ferd med å skje, noe som vi i ettertid vet skal få skrekkinngytende konsekvenser for verdenssamfunnet.

Reis på sin side forblir en observatør, resignert, til tider apatisk – også i sitt eget liv. Gjennom hele fortellingen vekslet jeg stadig mellom sympati og avsmak for denne stillferdige og selvsentrerte hovedpersonen.

Mot slutten av boken blir det mer og mer tydelig for meg at dette en bok om avmakt. Denne avmakten viser seg på forskjellige måter i fortellingen – både fysisk, psykisk og sosiokulturelt. Et sentralt eksempel på dette er det som blir offer for Ricardo Reis kjærlighet/besettelse – den unge piken Marcenda og hennes lamme arm. Det «døde vedhenget» på en ellers ung og levende kropp blir et bilde på denne maktesløsheten og på et samfunn på vei mot en ugjenkallelig katastrofe. Igjen står mennesket med en paralyserende følelse av å være…ingen…

Jeg er glad at du fikk utbytte av boken, og jeg har stor respekt for forfatterens kjærlighet til byen, men jeg står fortsatt fast ved mitt. Det er det som er så fint med bøker - de treffer oss ulikt. Gleder meg grenseløst til å få se byen med egne øyne! :)

Huff og huff, dette var skuffende. Jeg har ikke lest noe av Alnæs før, og kjenner dermed ikke hans skrivestil. Det er tydelig at forfatteren sitter inne med mye kunnskap om byen og historien, men hvordan man formidler dette er jo en annen sak. Grunnen til at jeg leste boken var selvfølgelig fordi jeg ønsket å få et lite innblikk i Lisboa før jeg reiser dit selv.

Boken er lagt opp slik at forfatteren nærmest tar leseren med på sightseeing rundt om i byen. Dette synes jeg i og for seg er et fint grep, men Alnæs rykker fram og tilbake mellom steder, skjønnlitterære sitater og historiske tema slik at det tidvis er vanskelig å følge ham. Kronologien forsvinner, og overgangene hans er rett og slett for ujevne til at leseren får en behagelig reise. En annen ting er illustrasjonene som følger boken. Det er ingen av fotografiene som er daterte! Dette synes uprofesjonelt, og jeg står igjen med spørsmålet: er dette bildet av Lisboa tatt i 1973, 1987 eller 2000? Hvem vet?

Det er først halvveis i boken at Alnæs roer ned tempoet, pulsen går ned noen hakk, og jeg kommer inn i bokens rytme. Endelig kan jeg puste ut og nyte det Alnæs og Lisboa har å by på. Alt i alt har dette vært en lærerik tur, men dessverre for ujevn for meg. Jeg gir den en svak terningkast 3...

Denne antologien inneholder:

Introduction by Ane Faugstad and Johannes Servan

Part I: Introduction to ecophenomenology

• Charles Brown: The unity of eco-phenomenology: A reply to Thomson
• David Abram: The invisibles
• Ted Toadvine: Ecophenomenology and the resistance of nature

Part II: Embodiment and gender

• Monika Langer: Sartre in the company of Merleau-Ponty, Foucault, and Düden
• Kirsti Kuosa: The embodied self and identity of three women living with multiple sclerosis
• Claus Halberg: The tangible invisible: Irigaray's phenomenological critique of Merleau-Ponty's notion of the flesh
• Joanna Handerek: On pain and fear. The concept of the body in Gernot Böhme's philosophy

Part III: Contemporary environmental philosophy

• Gunnar Skirbekk: Ethical gradualism, beyond anthropocentrism and biocentrism?
• Jørgen Pedersen: Habermas and environmental ethics
• Svenn Anders Noer Lie & Fern Wickson: The relational ontology of deep ecology: A dispositional alternative to intrinsic value?
• Jon Helén Pedersen: Løgstrup's philosophy as environmental philosophy
• Stig Ingebrigtsen & Ove Jakobsen: Circulation economics - an ecological image of Man based upon an organic worldview
• Linda McGuffe: Questions concerning technology and food Jan van Boeckel: A point of no return. Artistic transgression in the more-than-human world
• Morten Tønnessen: I, wolf. The ecology of existence

Haha! Ja, det er vel ikke alle av oss som er like bevandret i litteraturen dessverre, men jeg jobber med saken! :)

Jeg har akkurat lest Anna Karenina i forbindelse med Riksteaterets nye oppsetning med samme navn (som for meg ble en diger skuffelse etter å ha lest boken, men det er en annen sak).

Det er nesten litt avskrekkende å skulle kommentere på et av verdenshistoriens store verker. For det er nettopp det Anna Karenina er - stor litteratur. Den som våger seg inn på denne mursteinen av en bok (eller to bøker i dette tilfellet) vil bli rikt belønnet. Dette er sosialrealisme på sitt beste. Hvordan Tolstoy har kunnet gå inn i og belyse de mange karakterenes indre (og ytre) liv, uavhengig av alder, kjønn og sosial status, er for meg ubegripelig. Veldig imponerende!

I tillegg til historien om Anna Karenina blir den parallelle fortellingen om godseieren Konstantin Dimitrij Levin for meg ekstra interessant. Her synes jeg å lese mange av de verdensanskuelser som Tolstoy selv slet med på slutten av i 1870-årene, og som senere kom ut i full blomst med bekjennelsesberetningen "Skriftemål" ("Ispoved").

De mange navnene, som til tider kan være forvirrende, er etter det jeg forstår ganske typisk for russisk litteratur fra denne tiden. Jeg ville nok foreslå å lese oversetterens etterord først om man ønsker å sette seg inn i konteksten. Ellers må man nok bare holde tungen rett i munnen mens man leser.

Dette er en bok for de med interesse for menneskesjelens dypeste avkroker, på godt og vondt, for de som liker fortellinger om gripende menneskesjebner, og ikke minst - for de som lar seg fascinere av grunnleggende eksistensiell filosofi.

Anbefales på det varmeste!