Bokelskere.no

Denne boken likte jeg! Jeg har hatt «Kammerpiken» liggende lenge, blant annet på grunn av flere kritiske omtaler her. Forfatteren gir oss et interessant innblikk i en ellers lukket verden, et rørende portrett av en prinsippfast og pliktoppfyllende kvinne, et tidsbilde og et inntrykk av hvordan britene så på nordmenn. Jeg kan skjønne at du synes det blir for mye «kjoler og staffasje». Skal jeg være riktig kritisk hadde jeg gjerne sett at forfatteren valgte ut enkelte av dronning Maud nydelige plagg og beskrevet dem enda mer detaljert, så jeg kunne se dem for meg.

En biting; i et avsnitt på side 126 står følgende:
« (… ) Olivia (ved Appleton House, England) i hemmelighet hadde stilt sin egen arbeidsomme og butte kropp til disposisjon til forskningen. Pengene hun månedlig fikk for å spise noen små tabletter hun ikke riktig visste hva gjorde med henne, men som kanskje kunne vise seg å være nyttige for mennesker som hadde noe forskerne kalt løpsk celledeling, ga hun til svigerdatteren. Kvalme og tynnere hår trakk hun på skuldrene av.»

For meg høres dette ut som et forsøk med å prøve tabletter med cellegift for kreftbehandling på en frisk kvinne. I så fall et forkastelig forsøk jeg gjerne skulle ha visst mer om.

helt ok men veldig amerikansk

kjempespennende men slutten var litt enkel i forhold til resten

Litt pussig, også «Tæring» dekker hele Skogstads sykdomsperiode fra 1953 av. Siste notat fra hans lege er fra 1983 (vi får legens notater parallelt med forfatterens egen historie). Og også «Tæring» inneholder mye om sykdommen, behandlingen og pasientene generelt sett. I tillegg er 2. verdenskrig viet en del plass. Det kan virke som om de tre bøkene omhandler mye av det samme og spenner over samme tidsperiode, men med ulik innfallsvinkel.

Dag Skogheim har skrevet flere bøker over samme tema. Har du lest «Tæring» – en interessant og god bok det også. Fint at du trekker Skogheim frem!

Jeg ser at «Blod på hvit rose» skal være tredje bok i en trilogi om tuberkulosens plass i historien, men det er uklart hvilke som er de to første. Vet du det?

Et påfallende trekk ved Vargskinnet-trilogien er at flere sentrale personer bærer flere navn. Fortellerstemmen Risten heter også Kristin, gift Klemetsen, Elis Eriksson, skifter navn til Elias Elv, og Myrtens (Halvorsen/ Halvarsson/Fjellström) datter Ingefried veksler mellom det navnet og Inga Mingus/Fredriksson. Flere?

Dette er neppe tilfeldig og det kan være interessant å tenke litt over hvorfor.

Hvorfor lar forfatteren sine personer fremstå under ulike navn? Hvilken betydning har navnet for et menneskes identitet og oppfatning av seg selv? I siste bind «Skraplotter» reiser Ingefried spørsmålet om hvordan man vet hva som er ens riktige navn. Ja, hvordan vet man det?

Også personenes språk, som vi har vært inne på, langt nede i første tråd, er med på å bygge identitet.

Tusen takk for tips om et nytt antikvariat (videreformidlet av Jostein)! Og det bare en kort biltur herfra. Hilsen Lillevi

Om jeg ikke fant bøkene, fant jeg i hvert fall et nytt antikvariat! Og det bare en kort biltur herfra. Hjertelig takk, Jostein.

Ja, der ligger den som "Solgt" hos Ruuds! Du fikk visst tak i den siste (og eneste?) på svensk i norske antikvariater. Innbundet attpåtil. Heldige du - da er det bare å se om en anledning skulle by seg for oss andre :-)

Så fint at du er fornøyd! Dette er bøker også jeg kunne tenke meg å ha.
Mitt spørsmål går til deg og Jostein, har dere fått tak i de tre bøkene på svensk? I så fall hvor?

I skogen på Jylland har Niels Oxen trukket seg tilbake fra samfunnet. Huskyen, Mr. White, holder ham med selskap. Oxen er Danmarks høyest dekorerte soldat, men han sliter med sterke traumer. Han overlever på matavfall og flaskesamling.
I utkanten av skogen ligger et middelalderslott. Eieren er tidligere ambassadør og forretningsmann. Oxen er nysgjerrig på slottet, og tar seg en nattlig utflukt for å kikke nærmere på det.
Det skal vise seg at slottseieren har blitt drept, og før Oxen får sukk for seg, er han drapsmistenkt. Sjefen for etterretningstjenesten, tilbyr Oxen en vei ut, men kan Oxen stole på ham?

Mye dobbeltspill og konspirasjon. Litt rotete start, men det tok seg opp.

Som om det ikke er sprik nok mellom den svenske og den norske tittelen – på dansk heter det andre bindet «Rørte vande».

Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at «Siste rompan» er et uttrykk fra tømmerfløtingen, det siste tømmeret som fløtes ut. I Jämtland går den aller siste «rompan» i oktober 1967. Lastebiler tar over, og en epoke i skogen er slutt (s. 374). «Morgen kommer» er en strofe fra en sang Risten kan, og som til en viss grad sier noe om situasjonen. «Rørte vande» finner jeg ingen forklaring på. En slags oppbruddstemning?

Ekman sier selv om Vargskinnets tre titler: «De forskjellige titlene tar utgangspunkt i hvordan hovedpersonene har overlevd og overlever økonomisk. Til å begynne med er det altså på «Guds barmhjertighet». Andre bok har den svenske tittelen «Sista rompan», som henspeiler på den siste tømmerfløtingen før sagbruket ble lagt ned, mens det i våre dager er slump, eller «Skrapelodd», som avgjør i et samfunn der både Gud og Staten er forsvunnet.

Klassekampen august 2004.

Jeg har vært syk og har hatt god tid til å lese - kunne heller ikke slippe menneskene fra Svartvattnet - og er derfor godt i gang med bind 3. Kan gå god for kvaliteten! Jeg vil gjerne diskutere bøkene med dere i lesesirkelen.

Håper virkelig at lesesirkelen kan fortsette - med deg Kjell, ev. en ny leder.

Jeg fant et sitat som kanskje kan kaste et nytt lys over tittelen.

«Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.
- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.»
Klassekampen 22.11.07

Har tittelen en annen og dypere mening, som å se Gud i sin neste?

Gripende om livet i Jemtlands skoger

Guds barmhjertighet av Kerstin Ekman (f. 1933) er en gripende bok om menneskene og livet i Jemtlands skoger i første halvdel av 1900-tallet. Historien veksler mellom å bli fortalt av en allvitende forfatter og en jente av samisk opprinnelse, Risten/Kristin. Den rommer så mange dimensjoner og berører mange av livets grunnleggende spørsmål.

Den nyutdannete jordmoren Hillevi Klarin (25 år) bryter opp fra Uppsala og reiser til Jemtland for å praktisere sitt yrke (et av de første for kvinner). Valgene har hun tatt mot sine fosterforeldres klare råd. Underveis blir hun vitne til at en mann parterer og flår en ulv. Han opptrer rått og brutalt. Ulven, en hunulv, er drektig, og mannen slenger fem fostre ut av henne. Hendelsen gjør et sterkt inntrykk på jordmoren. Når hun dagen etter skal reise videre, vil mannen, skysskar Trond Halvorsen, gi henne skinnet; han synes hun er for dårlig kledd for ferden med hest og slede vinterstid. Men Hillevi betakker seg.

Den døde vargen og de døde ungene hennes kan ses som et frempek om Hillevis liv i fjellbygda. Om det krevende, tunge og ensomme arbeidet. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Ekman beskriver jordmorgjerningen. Når Hillevi senere aksepterer vargskinnet, gaven, Halvorsen gir henne, tolker jeg det som en videre aksept. En aksept av mannens omtanke og kjærlighet, og av det livet hun har valgt.

Vi blir kjent med mange mennesker og deres livshistorier. Én av dem som gjorde sterkt inntrykk på meg, er Elis, en guttunge bare når vi først møter han. Hundset og slått av faren og bestefaren. Et liv «på rømmen» og i sanatorier. Barna måtte bli tidlig voksne. Ekman skildrer sine personer med varme og kjærlighet. Det er nesten uunngåelig å bli glad i dem, i hvert fall føle en form for forståelse og sympati for dem, selv om de kan ha aldri så dårlige sider.

Samer har levd med sine reinsdyr i disse områdene i uminnelige tider. Det oppstår nødvendigvis spenninger og konflikter mellom den samiske og den svenske befolkningen, to grupper med ulikt levesett og språk og ulik livsanskuelse. «Dom är djur, sa hon. Inget annat.» Prestefruen gir her uttrykk for datidens rådende holdninger. Hillevi tar til seg en samisk jente, Risten, som hun mener vanskjøttes, og gir henne navnet Kristin. Risten/Kristin finner seg tilsynelatende godt til rette hos Hillevi, men hun bevarer hele livet sin samiske identitet. Hun dras mellom det samiske og det svenske, og hun blir aldri fullt ut akseptert som same.

«Långt senare berättade jag (Risten) för Hillevi vad gamla Elle sagt. Hur hon fött ensam ute i snön. Hur hon blött. De är inte riktigt som vi, sa Hillevi då. De känner inte på samma sätt. Men jag sa: vi? Vilka är vi?» (s. 59)

Det skaper en egen spenning i teksten at Risten kommer til orde, at vi flere steder nærmere oss de samme hendelsene og fenomenene fra ulike perspektiver.

I utgangspunktet tenkte jeg at tittelen måtte være ironisk ment. For det er ikke lett å få øye på noen gud som forbarmer seg over menneskene i fjellbygda. Deres strev, fattigdom sult og frost. Kvinnenes utallige barnefødsler. Her er hva Ekman selv sier om barmhjertigheten:

«Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.
- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.»
Klassekampen 22.11.07

Har tittelen en annen og dypere betydning, som å se Gud i sin neste?

Ekman kan sitt stoff og skriver med autoritet, overbevisende. Dette er interessant og lærerikt om utviklingen i vårt naboland fra tiden under 1. verdenskrig og frem til den 2. Det må ligge et omfattende forfatterarbeid til grunn. Ekman fører et mettet, bildeskapende, presist og poetisk språk. Jeg gir boken mine varmeste anbefalinger og terningkast 6.

Guds barmhjertighet er første bind i trilogien Vargskinnet. De to neste bøkene er Sista rompan (Morgen kommer på norsk) og Skraplotter. Bøkene har ikke bare åpnet øynene mine for en ny forfatter, men også en ny kunstmaler, den tyske ekspresjonisten Franz Marc (1880-1916), som Elis etter hvert finner frem til. To kunstnere av ypperste klasse!

Jeg leste Guds barmhjertighet i januar/februar 2018 i Kjells lesesirkel.

Som fireåring opplever Callie noe traumatisk, og hun slutter å snakke. Hun gjør seg forstått med hodebevegelser og litt tegnspråk. Faren, Griff, er uberegnelig og takler Callies stumhet til tider svært dårlig.
I nabohuset bor Callies venninne, Petra. En varm augustmorgen er hun som sunket i jorden. Det samme gjelder Callie.
En leteaksjon iverksettes, men er det for sent for de to syvåringene?

Spennende med dystre undertoner.

Interessante tanker. I «Sista rompan» står et avsnitt (et av flere vil jeg tro) som antakelig bygger opp under et slikt syn.

«Vem äger en skog? Det brukade Risten fråga. Den som har lagfarten eller den som har kunskapen om den? Den som känner dess lukter og hemligheter? Rävlyorna. Kantarellernas vita trådsystem i mossan. Myrråkarna där de vita och ömtåliga myltblommorna står ifred för frosten. Den som kan hugga ner den har bara makten. Inte rätten»

Her er en annen forfatter som har et spesielt forhold til skogen.

Året er 1922. Stedet er landsbyen Slaughterford i det sørlige England.
15 år gamle Terta jobber som hestepasser på herregården, men hun har langt mer å passe på. Den eldre broren jobber sammen med gartneren på samme sted, men han er sterkt skadet etter 1. verdenskrig, og får ofte raserianfall. Moren er til tider meget forvirret. Da vet hun ikke hvor hun er, og hun kjenner ikke igjen familie eller venner. Faren er landsbyens lege, og gjør sitt beste for å rekke over både jobb og hjem.
Herregårdens eier, Alistair Hadleigh, har giftet seg, men Irene vantrives på landsbygda. Hun er vant til London, og hun vet ikke hvordan hun skal te seg blant befolkningen i Slaughterford. Dermed blir hun mislikt av de fleste fordi hun virker kald og uinteressert.
Så blir den idylliske landsbyen åsted for et mord. Offeret var allmenn likt, og ingen skjønner hvem som kan ha utført udåden. Sammen med Irene bestemmer Terta seg for å finne morderen. Det skal vise seg at mordet har røtter tilbake i tid, og da de finner en gjemt gjenstand, som har vært skjult i årevis, blir ingenting noensinne det samme i Slaughterford.

Synes den er litt langdryg. Kunne vært kortet ned for min del. Twisten ble litt for forvirrende, selv om det hele ble forklart etterhvert.