Bokelskere.no

Ginger har krympet foran øynene mine, en kort stund stanset hun på det som noen år tidligere ville ha begeistret henne og gitt henne det hun ville hakalt en "figur", før hun stupte med hodet først mot en skjelettlignende tilstand som er for svak til å tåle noe som helst annet enn søvn.

Frykten min var like taus som cellene som formerte seg i henne. Mor var vakker. Hun hadde nydelige hender som hevet samtalen når hun snakket, og hadde hun vært døv, ville tegnspråket hennes vært like elegant som en poet som deklamerte dikt. Jeg så på øynene hennes: blå, blå, blå; akkurat som mine. Jeg sang fargen i hodet til den flommet over bevisstheten min som havvann.

Far trodde det var en kreftsvulst, ikke fordi mor var spesielt genetisk disponert for noe slikt, men fordi han lette etter noe som kunne ødelegge det gode i livet hans. Han hadde begynt å tro at det var en grense for alt som var godt og at selv et glass som en gang var halvfullt, plutselig kunne bli halvtomt.

-Er det noe du gjerne vil snakke om? spurte hun lavt, og grep hånden min. (Hun hadde begynt på en bok om barnepsykologi fra Amerika. Den oppfordret alle til å snakke om følelsene sine. Den fikk oss til å ville lukke oss som østers.)

Hverdagen var som en tåke, et duggete vindu som hun ikke viste noen interesse for å tørke av.

Livet er ein annan plass, ein stad er det noko som ventar på meg.

Men alternativet hadde vore ikkje å ha noka venninne, og eg vil ikkje at livet mitt skal bli ein einaste lang fisketur saman med Arild.

Jeg har en idé om hvem jeg skulle ønske jeg var, og det tåkelegger forståelsen min av hvem jeg faktisk ER.

Samtalen går på krykker, men det er i hvert fall ikke stille hele tiden.

Tiden er en tyv.

Og jeg består nesten utelukkende av ben, omtrent som en barkrakk.

Han kikker bort på Sam der hun står med bassen over hoftene. De små fingrene hennes som løper over strengene, mjukt som ei gaupe på hardt fjell.

Ingenting er så stille som en ambulanse uten sirener.

Han har dynamitt i håndleddene og svovel i blikket.

Ingenting som kan kjøpes for penger vil noen gang kunne erstatte skuldrene du satt på når du strakk deg etter skyene.

"Vi kan flytte hvis du absolutt vil," sa jeg. "Jeg vil ikke flytte," sa Epsilon. Det var en strek i regningen. "Men jeg nekter å flytte til Svalbard," sa jeg, som også var et annet utspill enn hva jeg hadde planlagt. "Isbjørnene der er veldig utspekulerte," fortsatte jeg.

Om kveldene prøvde jeg å overtale ham til å bli med på nakenbading for det hørtes romantisk ut, men han nektet, han stolte ikke på meg i det våte element etter en episode med en glassmanet. De kan faktisk bite, og selv om vi nå var langt fra saltvann og glassmaneter, ville han ikke risikere noe som helst. Det lengste han kunne strekke seg var til nakenvassing, så da gjorde vi det.