Bokelskere.no

Det er det som er spennende med å rydde - hyggelige minner kan dukke opp :-)

I dag ryddet jeg i noen papirer - da fant jeg dette diktet som ett av mine barnebarn skrev etter sitt første møte med norsk vinter.

Norway

Norway, Norway
High, high
High all the way
up to the sky
Cold sunny
Mostly cold
Norway.

By Aida,
6 years old

Bibliomania
Bibliomania, the passionate desire to handle, possess, and accumulate books, has been the subject of warnings by many writers, mostly those who have been touched by it themselves. Others, however, have defended it on the grounds that, since as one grows older one’s level of insanity inevitably increases, it is best to adopt one of the more liberal forms of madness such as obsession with books.

Joh Michell

Bibliomaniacs
A Passion for Books - Random House -1999

Bibliolexicon

Bibliobibule
One who reads too much

Biblioclast
One who tears pages from or otherwise destroys books

Bibliodemon
A book fiend or demon.

Bibliognoste
One who is knowledgeable about editions, colophons, printers, and all the minutiae of books

Bibliographe
One who describes books

Biblioklept
One who steals books

Bibliolater
One who worships books

Bibliolestes
A book robber or plunderer

Bibliomancer
One who practices divination by books

Bibliomane
One who accumulates books indiscriminately

Bibliomaniac
A book lover gone mad

Bibliophage
One who eats or devours books

Bibliophile
One who loves books

Bibliophobe
One who fears books

Bibliopole
One who sells books

Biblioriptos
One who throws books around

Bibliosopher
One who gains wisdom from books

Bibliotaphe
One who buries or hides books

Kilde:A Passion for Books - Random House - 1999

Et innholdsrikt og vakkert ord!

Tsundoku
I Japan har de et eget ord for «hoarding» books.
The term Tsundoku combines the words tsunde meaning to stack things, oku which means to leave for a while, and doku reading. So, Tsundoku is basically when you get books and just let them stack up without actually reading them.

Såpass - til nye høyder!! Da må jeg kanskje åpne opp for nye inntrykk! :))

What Do Palestinians Want?
A man in the Lake District, England, asked me ………..

The pleasure of tending, tending
something that will not be taken away.
A family, a tree, growing for so long,
finally fruiting olives, the benevolence of
branch,
and not to find a chopped trunk upon
return.

Confidence in a threshold. A little green.
And quite a modest green untouched by
drama.
Or a mound of calico coverlets stuffed with
wool,
from one’s own sheep, piled in a cupboard.
To find them still piled. Is that too much?

Not to dominate. Never to say we are the
only people who count,
or to be the only victims,
the chosen, more holy or precious.
No. Just to be ones who matter
as much as any other, in a common way, as
you might prefer.
Stones and books and daily freedom.
A little neighborly respect.

Naomi Shihab Nye

Voices in the Air - Poems for Listeners

Karl-Bertil Jonsson er ikke en del av julen min i dag, men jeg minnes julestemningen han skapte hos store og små på 1970-tallet. Den godhjerta Karl-Bertil gikk rett hjem hos mange av oss. Det er stas å høre ar Karl-Bertil er blitt en del av juletradisjonen din!
Jeg har ikke sett filmen fra 2021, vet heller ikke om jeg skal. For gamle damer som meg lever historien og nostalgien best uten nye inntrykk.:)

Jeg har foreslått boken eller filmen Historien om Karl-Bertil Jonssons julaften av Tage Danielson og Per Åhlin flere ganger tidligere - og gjør det gjerne igjen.

Det var en gang for lenge siden, den gang man ennå kunne se fattige mennesker gå omkring i gatene. På den tiden var det ingen skam å være fattig ………..

Karl-Bertil Jonsson er 14 år, kommer fra et velstående hjem, han har en velutviklet samvittighet, han tenker som Robin Hood, og i førjulstida har han ekstrajobb på postkontorets pakkeavdeling.

Mer nostalgisk og «julete» blir ikke julen for meg. :)

Emily

What would you do if you knew
that even during wartime
scholars in Baghdad
were translating your poems
into Arabic
still believing
in the thing with feathers?

You wouldn’t feel lonely
That’s for sure.

Words finding friends
even if written on envelope flaps
or left in a drawer.

Naomi Shihab Nye

Voices in the Air - Poems for Listeners

Sivilisasjon eller barbari?

Biblioteket presenterer av og til boknyheter hvor de forteller om de nye bøkene de har lest og vil anbefale videre. For et par uker siden framsnakket de blant annet tegneserieversjonen av William Goldings Fluenes herre, og jeg var så heldig at boka var ledig for utlån.

Originalen er en av de klassikerne som jeg innbilte meg at jeg både hadde lest og hadde i bokhylla, men der hadde nok hukommelsen lurt meg på begge punkter.

Siden bibliotekaren hadde lest både tegneserien og romanen parallelt og kunne gå god for at tegneserien var tro mot Goldings historie, valgte jeg adapsjonen som en første inngang.
Bak i boka står det dette om forfatteren:

Aimée de Jongh (født 1988) er en Eisner-nominert grafisk
roman-forfatter. Hun er kjent for tegninger fulle av sjel, og gripende
historier, som ofte handler om menneskelige relasjoner i det moderne
samfunnet.

Det stemmer at tegningene er gode, og de gir virkelig liv til historien om hvordan det kan gå når man skal prøve å bygge et samfunn. Dette er en historie som er evig aktuell. Senest i dag fikk jeg assosiasjoner til den ved å høre på nyhetene om det forestående presidentvalget i USA.

Tegneserien ga meg lyst til å lese originalen med det første, siden det formatet, naturlig nok, gir mer fordypning. Jeg fant originalen på en bruktbutikk i dag - flaks!

Forventning
Misunnelsen har strødd
bananskall på fortauet.
Nå står han i vinduet
og smiler.

Annie Riis

Himlen og de andre - En kjærlighetssatire

Vindmøller til besvær

Hva skjer i den lille landsbyen Unterleuten når innbyggerne får presentert planer om utbygging av en vindmøllepark? Handlingen foregår omkring 2010 i en landsby som ligger i nærheten av Berlin, men virker ganske fjernt fra storbylivet. De "innfødte" har sin egen historie og sine egne lover, jf. fra begynnelsen av boka:

Landsbyer som Unterleuten hadde overlevd DDR og visste hvordan man holdt staten fra livet. Unterleuterne løste problemer på sin engen måte. De løste dem seg imellom.

Ved å plassere noen nykommere som har kort botid på stedet, greier Juli Zeh å si mye både om historie og dagens samfunnsutvikling. Her får vi blant annet illustrert motsetningene mellom by og land, Vest- og Øst-Tyskland, kommunisme og liberalisme/kapitalisme, naturvern kontra behov for ikke-fossil energi og nye inntekter til kommunekassen. I tillegg kan jo egeninteressen komme inn og gjøre at tidligere prinsipper ryker ...

Alt dette har en thrilleraktig innpakning hvor de ulike personene (de blir ganske mange) får sin egen historie. Med ulike innfallsvinkler får historien gjerne en ny vri som kanskje er nærmere sannheten, eller kanskje ikke? Boka er både underholdende og satirisk.
Underveis måtte jeg notere noen sitater, som:

Siden politikerne, slik de selv så det, uansett ikke kunne bestemme over noe lenger, forvandlet de seg til politiske skuespillere som hadde som sin viktigste oppgave å spille følelsesteater, iscenesette overbevisninger og simulere at de tok beslutninger.

Der Jule hele tiden sto i fare for å drukne i et hav av informasjon, varianter og versjoner og derfor var tvunget til å interessere seg for færrest mulig ting, sugde Gerhard den kaotiske verdenen til seg, kjørte den gjennom prinsippfilteret sitt og spyttet det ut i små pakker med hver sin lille etikett på. Denne prosessen kalte han "kritisk tenkning".

Borgermesterens tanker om ungdommen og om deltakende demokrati:
Ungdommen i dag hadde noen forbløffende ferdigheter. For eksempel en vanvittig effektivitet kombinert med et fullstendig fravær av humor. ... Det som drev denne generasjonen, var det absolutte ønsket om å gjøre alt riktig. Å ikke begå noen feil, og dermed gjøre seg selv uangripelig.

Deltakende demokrati var et fint begrep som egentlig betydde at folk som manglet ethvert sakskjennskap, skapte masse problemer og til slutt klagde over at alt tok så lang tid.

Investorens tanker om den nye generasjonen:
Når Meiler forestilte seg den nye generasjonen, så han en hær av unge mennesker med utstrakt høyrearm, ikke for å gjøre hitlerhilsen, men for å ta bilde av sitt eget ansikt med smarttelefonen.

Her krangles det om skogteiger, adkomst for slamsugerbilen som må tømme septiktanken hver uke, hvem som skal få hvilken kattunge av "kattedama" Hilde, om hestehviskeren skal få lov til å gjerde inn et område av naturreservatet, og det spekuleres i om den lille jenta Lillekron egentlig ble kidnappet, og i tilfelle - av hvem. Hva har så dette å gjøre med beslutningen om det skal bygges vindmøller? Tja, det sier kanskje noe om hvordan beslutningsprosesser kan foregå.

Da vi lette etter hunden

Da vi lette etter hunden
fant vi den ikke
verken ute eller inne.
Da vi lette etter lykken
fant vi hunden
under trappen.

Annie Riis (1927-2020)

Imponerende debutbok

Jeg har med stor glede lest alle bøkene til Elizabeth Strout etter hvert som de har kommet på norsk. Hun har en egen evne til å fange og beskrive samspillet mellom mennesker, og hun formidler samtidig en ømhet overfor romankarakterene som framstilles med både gode og mer "skrøpelige" sider.

De bøkene jeg har lest hittil har imidlertid vært av henne som etablert forfatter med suksess. Da kan det jo være fristende for et forlag å utnytte denne suksessen og lete etter tidligere utgivelser som ikke nødvendigvis har samme kvalitet. Det var derfor med en liten dose skepsis jeg startet på boka. Heldigvis ble jeg gledelig overrasket.

Hovedpersonene i boka er Isabelle og hennes tenåringsdatter Amy. I likhet med de andre bøkene, får vi likevel også innblikk i livet til naboer, kollegaer og klassekamerater. Isabelle kom flyttende til småbyen som alenemor, og de to lever i en snever tosomhet med uklar fortid og avhengighet av hverandre. Samtidig lengter de begge etter noe annet, men greier ikke å kommunisere godt sammen. Dynamikken mellom de to og forholdet til omgivelsene når fasaden begynner å slå sprekker, er drivende godt beskrevet.

Jeg skal ikke gjengi mer fra handlingen, men slutten ble kanskje litt lettvint. Uansett - god bok!