Huff og atter huff! :)
Vel, diktet finnes i utgaven min.
Vi kan sikkert gå ut i fra at Bjørneboe har funnet den første utgaven av diktet.
Jeg synes det redigerte verset er bedre, som leser gir det meg et tydeligere bilde og «sterkere trykk». Men når det er sagt, den ene utgaven er ikke til forkleinelse for den andre. Begge utgavene av diktene befinner seg i bokhylla mi, jeg har lest begge versjonene tidligere, (med 30-40 års mellomrom) og har oversett redigeringen. :)
Så takk til deg, Lillevi, som fikk meg til å finne fram diktene til Arnulf Øverland på ny!
Merkelig, ja. Men på side 7 i Den unge Øverland ved Jens Bjørneboe finnes forklaringen.
. Vestre Gravlund ble skrevet i unge år. Da Samlede Dikt ble gitt ut på 1930-tallet bedrev den «modne» Øverland en hårdhendt redigering av sine tidligere dikt.
- Og ja, vi har alle våre interesser. :)
Fint at det var det riktige diktet! Jeg så etterlysninga di i dag - tenker det er like greit at jeg ikke så den tidligere - slik at du holdt Kirsten Lund i aktivitet i påska. :)
Diktet står i Arnulf Øverland - Samlede Dikt utgitt på Aschehoug i 1936.
Jeg har en mistanke om at diktet du etterlyser kan være Vestre Gravlund av Arnulf Øverland.
Vestre Gravlund
Der jamrer en klokke i kvelden,
forstyrret og skrikende øde.
Den svinger og maner og svinger…
Kapellets klokke ringer
til nattero for de døde.
Den brokede kirkegård tømmes
for alt sitt travle liv,
felter og ganger rømmes
av sorte kjoler og røde,
og damer med sprøite og spade
belager sig på å forlate
de velbegravede døde.
Nu ligger de godt og rolig
og pent i sin ordnede by,
hvor hver har sin egen bolig,
som skjenker ham tyve års ly,
en velavmålet parcelle,
som koner kan vanne og stelle.
Dessuten så har de jo himlen,
og der skal det være bra.
Mangen en kunde vel takke til!
Åja, åja.
Godnatt da, I kjære døde,
og sov nu, og ha det godt!
Jeg kommer tilbake imorgen
og gir jer med sprøite og spade
og gråter mig øinene røde,
så I kan nok være glade!
Jeg tenker på noen ord av forfatteren Beate Grimsrud: «Tenk at det er et menneske stappet ned i hver eneste kropp? Et liv, en historie, et nå og et håp. Man burde være en stund i en annen.»
En bok som gjorde særlig stort inntrykk på meg, var Den malte fuglen av Jerzy Kosinski. Bildene den tegnet i hodet mitt, har jeg aldri glemt. En av karakterene fanger og maler en fugl i sterke farger for så å sette den ut igjen og observere hva som skjer. Fuglene i flokken kjenner den ikke igjen, kjenner seg ikke igjen i den. Sånne farger har de aldri sett på en fugl før. De er redd den, og prøver å skremme den bort. Når fuglen stadig vender tilbake til de andre fuglene, dreper de den.
Vi er redde for det ukjente. Det er derfor jeg skriver denne boka, sånn at vi kan bli litt bedre kjent, for å innlede samtalen jeg ikke får ha med dem som bare stikker når de hører svaret «fra Polen».
Gombrowicz observerer gjerne spenningen i forholdene mellom sosiale klasser, i den daglige kontakten mellom bøndene (eller arbeiderne) og middelklassen. Gjennom språk, gester og vanlige interaksjoner setter middelklassen rumpe på bøndene, ifølge ham. De markerer deres status som «lavere» i hierarkiet, tvinger dem til å spille underdanige, ydmyke og lydige.
Når jeg engang gifter mig
Når jeg engang gifter mig,
da vil jeg ikke som andre
radikalere
ha borgerlig vielse.
Når jeg gifter mig
med en kvinde,
da vil jeg for alteret trine
med rødme på kind.
Jeg vil klæde mig i sort
snibel
og dække mit bryst med hvidt.
Guldknapper
skal funkle derpå.
Og under menighedens
og alle byens damers
andæktige lytten,
da svarere jeg ja,
høit, kjækt, greit.
Hun skal være min kone,
- hun og ingen anden.-
Hun skal føde mine børn
og hun skal styrke mit mod
i trængsel.
Og så kjører vi hjem
under klokkerens kimen,
og så stiger vi ind
i vort eget hjem,
vort eget hjem.
Og så - ja så
er jeg hendes mand,
og hun min
patenterede kone.
Ordentlig patent
vil jeg ha.
- Sigbjørn Obstfelder (1866-1900)
Diktet er hentet fra Siigbjørn Obstfelder - Dikt i samling - prosa i utvalg
Gyldendal Norsk Forlag 1993
JEG SER
Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de blågrå skyer,
jeg ser på den blodige sol.
Detter er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.
En regndråpe!
Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på fjerne kirketårn.
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
De blågrå skyer samler seg. Solen ble borte.
Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de lutende heste.
Hvor de blågrå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser …
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig …
-Sigbjørn Obstfelder (1866-1900)
Diktet er hentet fra Levende dikt i norsk lyrikk,
J.W. Cappelens Forlag - 1963
Tusen takk for en glimrende omtale! Jeg leste boka for noen år siden, og den gjorde stort inntrykk. Dine betraktninger og skarpe observasjoner, samt Rolfs interessante innspill gjør at jeg får lyst til å lese den om igjen :-)
DE GAMLE DAMENE
De gamle damene holder
seg fast i veskene sine
på sine små ærend i
isblanke gater.
Inne i sorte side kåper
er de trette musklene spent
og skrekken for lårbensbrudd
flimrer i de lyse øynene.
Men de holder seg fast i veskene
de trofaste veskene
som hjelper mot vinterens
onde overgrep.
Ja, fine bøker. Men tre bøker i ein serie er ein TRILOGI.
trilogien
crime and punishment
Mr. Sanderson was the principal of
my high school
and it seemed that much
of the time
I was in Mr. Sanderson’s
office
and I had no idea
why
the teacher would send me down
with a sealed
envelope.
Mr. Sanderson would open the
envelope
read the enclosure
and then look at
me.
«well, here we are
again!
we just can’t behave ourselves,
can
we?»
he always said the same
thing.
I rather liked the idea of
being bad
but I had no idea
that I
was.
I didn’t protest
because
I thought that
the teachers were
stupid
and that
Mr. Sanderson was
stupid
so
there was nobody
to protest
to.
certainly not
my parents
who were more stupid
than
any of
them.
«all right,» Mr. Sanderson would
say, «go into the phone booth,
close the door
and don’t come out until I
tell you
to»
it was one of those
glassed in phone booths with a
little seat.
all the times I sat there
the phone never
rang.
and it was stuffy
in there.
all you could do in there
was think
and I didn’t want to
think.
Mr. Sanderson knew that.
there was magazines in
there
but they were all dull,
fancy ladies
magazines
but I read them
anyhow
and that really made me
feel bad
which was what Mr.
Sanderson wanted.
finally
after one or two hours
he would bang on the
door with his big
fist and yell, «ALL RIGHT,
YOU CAN COME OUT OF THERE
NOW
AND I DON’T EVER WANT TO
SEE YOU IN HERE AGAIN»
but
I’d be back
many times
never knowing
why.
finally
like somebody doing
time
I got out of that
high school
and it was a couple
of years later
that I read
in the newspaper
that Mr. Sanderson
had been
prosecuted
fined and
jailed
for
embezzlement of
school
funds.
while I had been
in that phone booth
diddling with
myself
that son of a
bitch
had been making
his
moves.
I felt like
going down to
the jail
and dumping a
bunch of
Ladies’ Home Journal
on him
but of course
I didn’t.
I felt good enough
about it
just the way it
was.
-Charles Bukowski
-The Last Night Of The Earth Poems - 1992
poetry
it
takes
a lot of
desperation
dissatisfaction
and
disillusion
to
write
a
few
good
poems.
it’s not
for
everybody
either to
write
it
or even to
read
it.
Charles Bukowski
The Last Night Of The Earth Poems -1992
Da har vi hatt februartreffet vårt med en fin diskusjon omkring Frode Gryttens novellesamling «Menn som ingen treng.» På møtet i mars skal vi snakke om boka «Gjenferdet av Alexander Wolf» av Gajto Gazdanov, ei bok som har fått god omtale her inne. Vi har fremdeles plass til flere deltakere - det er bare å ta kontakt.
Hyggelig at du likte boken, Lillevi.
Ja, det er en rå og ærlig beskrivelse av å være kunstner og alkoholiker. Og en uro ligger der. Det er vel en del av alkoholismens vesen som gir seg til kjenne. Som gjør at man lengter tilbake til de skapende og gode stundene med alkohol innabords, og i tankene fortrenger den rå virkeligheten. Jeg leser det som om forfatteren har et bevisst forhold til denne problematikken.
Og ja, boken passer godt i en lesesirkel.