Bokelskere.no

Så hyggelig! Jeg henter også tips her og der blant bokelskerne :)

Mitt forslag er Ønsk meg heller god tur av Alf van der Hagen. Forfatterskapet hans er helt ukjent for meg og jeg ønsker å lese om Ingvar Ambjørnsen. Jeg har i det siste lest noen historier fra det virkelige liv og det har vært en god avveksling fra fiksjonen.

Takk for at du holder så stødig i lesesirkelens tømmer. Godt nytt år!

En av de bedre psykologiske thrillerne jeg leste i fjor, selv om den ikke var nyskapende.
Men likte måten hvordan handlingen ble gjennomført på. Det var det som var fengslende, og seriemordere er jo alltid fascinerende å lese om, både de i bøkenes verden og de i virkeligheten.

Å leve med en seriemorder
Den er om "Rachel" som blir tvunget til å late som hun heter det av Aidan, som har kidnappet henne og holder henne fanget. Hun må gjøre som han sier, hvis ikke vet hun hva som vil skje. I begynnelsen bodde hun i et skur i hagen, men siden Aidan og datteren skal flytte og leier et hus, får Rachel få bo i huset sammen med dem. Datteren Cecilia på tretten år vet ikke at faren er en seriemorder, og hun får vite at Rachel er en venn som trenger litt hjelp og støtte gjennom en tung tid. Det er derfor hun må bo hos dem. Grunnen til at Aidan og datteren flytter, er fordi Aidans kone døde av kreft og de må se etter et nytt sted. De får leie huset av en dommer. Ironisk nok ...

Det er ingen som mistenker at Aidan er en seriemorder, fordi han er en vanlig mann som er svært godt likt av alle i nærområdet. I følge dem er han en fantastisk bra fyr, og den fasaden har han tenkt å holde på så lenge som mulig. Samtidig blir man kjent med Emily som er restauranteier. Adain er stamgjest, og hun er svært betatt av ham. Hun vet heller ingenting om kvinnen han holder fanget i huset.

Spørsmålet er bare hvor lenge Aidan kan holde fasaden skjult mens han lar sitt nyeste offer få bo i selve huset. Klarer hun å rømme, eller er hun for redd og manipulert til å prøve?

Interessant fortellerstemme
Clémence Michallon er fransk, men hun skrev boka på engelsk. Som nevnt er ikke boka spesielt original, men fortellerstemmen gjorde hele handlingen mer interessant. Vi får lese fra offerets perspektiv, tidligere offere, Emilys perspektiv og datterens. Man ser på Aidan gjennom andres øyne. Noe som var litt spesielt for gjennom offerets perspektiv blir man kjent med Aidan som en seriemorder, kontrollfreak og et monster, mens fra andres perspektiv blir man kjent med ham som en god og vanlig mann. Det var en vedig splittet leseopplevelse.

Det høres kanskje utrolig ut noen lever som en seriemorder og samtidig som familiemann, men det har skjedd i virkeligheten at seriemordere har vært gift og hatt vanlige familieliv, uten at de hjemme visste noe om hva som foregikk. Bare se på John Wayne Gacy (The Killer Clown), Dennis Rader (BTK killer), Gary Ridgway (The Green River Killer), og Joseph James D'Angelo (Golden State Killer), og flere også. Men tenkte å nevne de mest kjente som var gifte mens de var aktive seriemordere.

Det var også interessant å lese fra offerets perspektiv som hele tiden tenker på å overleve uansett hva som skjer, og som må være svært tålmodig på å vente til rette øyeblikk for eventuelt komme seg unna - hvis mulig. Man følte sympati med henne uten at hun ble stakkarslig, men heller betraktet som en sterk person.

Den stille leieboeren var for en gangs skyld en fascinerende psykologisk thriller som var passe mørk, og som heller ikke ble kjedelig. Kapitlene er korte, det skiftet hele tiden perspektiv, og selv om man aner slutten, må man finne ut hvordan det skjer, og om man har rett. Det var kjekt å lese en psykologisk thriller som ikke var kjedelig, og seriemordere er alltid fascinerende og grusomt å lese om.

Boka er stemplet som psykologisk krim, men synes det heller er en psykologisk thriller.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Takk, tror jeg trenger det. Har selvfølgelig hørt om Tollak til Ingeborg, men tror ikke det er en bok for meg. Men skal selvfølgelig få med meg Stormfulle høyder i år. Det virker som om nesten alle har lest den bortsett fra meg. Hyggelig at du koste deg med Tollak til Ingeborg.=)

Side 400
Jeg har hatt juleferie fra Celine og har fortsatt en del sider igjen.
Historien om familien Henrouille er på samme tid grusom og fornøyelig. Min søster bor i Nice og har fortalt om alle de franske pensjonistene som leter rundt i søppelkassene etter mat. Barna vil ikke ha noe med dem å gjøre. Jeg lurer på om det er lange tradisjoner i Frankrike når det gjelder å ikke bry seg om egen slekt -og er vi på vei dit selv?
Har lest at det er håp om en morgen etter nattens ende og det er bra. Jeg kom over Fra slott til slott på biblioteket og kjøpte den for kr 10,- Den skal omhandle hans flukt gjennom Europa etter 2. verdenskrig. Det blir altså mer syting og elendighet, så boken får vente i hylla en stund.

Begjær og besvær

«Jeg dro ned til bror. Tok bussen langs kysten og hoppet av ved efire. Så gikk jeg mot bygda. Det snødde tett og veien blåste igjen. Fnuggene boltret seg på innsiden av de lave støvlene og anklene frøs som i barndommen».

Slik begynner debutromanen til Karin Smirnoff, og for finnmarkinger og folk fra nord, er det et velkjent landskap hun beskriver, både kulturelt og geografisk.

De som har lest anmeldelsene mine de siste årene har nok fått med seg at jeg har en forkjærlighet for litteratur fra Nordkalotten, og Jordmora (2013) av Katja Kettu har lenge vært en av mine største litterære opplevelser. Men nå har Kettu fått konkurranse av Karin Smirnoff som debuterte med denne første boka i Kippo-trilogien.

Hovedpersonen og jeg-fortelleren er Jana Kippo. Hun dukker opp i den fiktive bygda Smalånger i Nord-Sverige etter mange år borte. I denne boka får vi ikke vite hva hun bedrev tiden med, og hvor hun har vært før hun kom tilbake til Smalånger. Når Jana kommer hjem er det for å redde tvillingbroren som heter Bror, og som holder på å drikke seg i hjel. Teksteksemplet er fra de første sidene der Jana har kastet ut enorme mengder søppel og skrot og nå er det tid for å vaske:
«Det sies at alle mennesker er gode til noe. Jeg nøt å se det åremønstrede såpegulvet tre fram og limfargen på brystpanelet lyse igjen. Nøt at kokende vann løste opp mat fett oppkast og andre substanser som hadde fått ligge igjen som en hard skorpe på fliser og benker i kjøleskap og i det store spiskammerset. Jeg nøt til og med å se den snurrende vaskemaskinen løse opp måneder kanskje år av skitt på sengetøy gardiner tepper og klær og til slutt å få henge dem opp i tørkeskapet. Jeg skulle vaske bort angsten til broren min akkurat slik jeg vasker bort min egen. Det var som å spille tetris. Bitene falt på plass og skubbet bort alle tilløp til andre tanker.

Bror satt i kjøkkensofaen og så likegyldig på. Av og til tok han en slurk øl. Da flaska var tom gikk han til spiskammerset og hentet én til. Kanskje jeg hadde kommet for seint»

Grusom barndom

Jana prøvde å drepe faren med en høygaffel da hun var tretten år. Hun lyktes ikke, og hver gang hun tenker på faren er det med «må du hvile i ufred.» Faren var et monster, en brutal og hjerteløs mann, og moren var så underkuet at hun ikke kunne stoppe ham, verken for egen del eller når han gikk løs på tvillingene. Det er grove overgrep som gradvis blir avdekket uten at jeg skal avsløre for mye nå.

Hjemmetjenesten i Smalånger trenger vikarer, og Jana får seg jobb der. Hun blir kjørende rundt i den ligge bygda for å stelle syke og døende mennesker som stadig vekk minner henne på hvem hun var, og hvem faren var. Hun blir kjent med John, naboen som bor alene i et hus uten strøm, og som har mange indre demoner å kjempe med. John er den harde, hårete, ruglete mannen som er blitt beskylt for å drepe Maria, en kvinne Jana aldri hadde hørt om før hun kom tilbake til Smalånger, men som viser seg å være hennes halvsøster. Jana prøver å holde seg borte fra John, men hun trekkes likevel stadig mot han og det han kan tilby henne.

Oversetter Monica Aasprong har gjort en utmerket jobb selv om Karin Smirnoff ikke har gjort det lett for henne. Smirnoff har tatt noen uvanlige litterære grep som fungerer godt, men som må ha vært en stor utfordring for Aasprong. Det finnes ikke et eneste komma i teksten, og de fleste egennavnene blir skrevet med liten forbokstav og med både for og etternavn sammen; janakippo og brorkippo. Dialogene er ganske ofte på dialekt, og her har oversetteren blandet dialekter fra Troms og Finnmark og skapt noe helt nytt.

Jeg dro ned til bror er en av disse bøkene som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg håper mange får øynene opp for Karin Smirnoff og hennes forfatterskap. Jana Kippo fremstår som en blanding av Lisbeth Salander og Shuggie Bain. Knallhard, sårbar og skadeskutt, men likevel full av livslyst og begjær. Romanen ble nominert til August-prisen i Sverige, og bøkene om Jana Kippo har nå solgt over 500 000 eksemplarer i Sverige. Karin Smirnoff (f.1964) har tidligere jobbet som fotograf, journalist, karateinstruktør og i restaurantbransjen. Smirnoff er bosatt i Piteå

Horror er min sjanger, men liker å lese andre sjangere innimellom, også. Stormfulle høyder og Jane Eyre er to veldig kjente bøker, og må si at Stormfulle høyder frister mer, da jeg har hørt den skal være noe mørk og stemningsfull. Pluss at jeg liker gotisk litteratur. Så takk for tips. Skal prøve å få med meg den i år. =)

Crazy og småmorsom krimkomedie fra Zahid Ali.
Leser gjerne flere!

Har ofte lest gode horror bøker for barn. De skremmer ikke, men noen ganger byr de på en god historie. Denne hadde et godt utgangspunkt, men ble vel ikke helt fan av måten handlingen ble gjennomført på.

Mange tårer og tunge stunder
Draug er om en familie som har opplevd mye sorg. Adam og lillesøsteren Mia mistet faren deres i en ulykke for noen år siden, og nå har bestefaren deres gått bort. De har aldri hatt et nært forhold til ham eller bestemoren, siden de bor veldig langt unna. Det blir den verste jula, siden Adam har planlagt å ligge over hos en kamerat i jula hvor de skal spille døgnet rundt sammen med noen andre kompiser som også kommer. Men han får dessverre ikke delta, da de er nødt til å dra til bestemoren for å støtte jemme, og delta i begravelsen. Hele jula har gått i vasken. Hele jula er rar på grunn av den tunge stemningen. Ikke nok med det, det er også dårlig internetttilgang, så Adam får ikke spilt så mye, heller.

På besøk, blir han noe skremt av bestemoren sin. Hun er dement og babler mye. Hun babler mye om draug. Om mennesker som forsvinner, og hevder å se rare ting. Mens de er på dette øde stedet, opplever Adam og Mia merkelige ting. Er de trygge der?

Forutsigbart og småkjedelig
Har alltid hatt sansen for bøker med overnaturlige elementer, spesielt når de er gjort bra, og kommer med nye vinklinger. Noen ganger trenger man ikke annet mer enn en god, gammeldags spøkelseshistorie, for har sansen for den eldgamle sorten. Men her ble det dessverre altfor forutsigbart. Skjønner at jeg ikke er i målgruppa, men har dog opplevd gode bøker innen horror sjangeren for unge lesere, også. Er selv ikke så nøye når det kommer til måkgrupper. Men dette ble for forutsigbart og småkjedelig.

Det er jo vanlig at eldre søsken ofte tar ansvar for småsøsknene sine, men her fikk Adam vel mye ansvar. Skjønner at moren deres har opplevd mye sorg i livet, og mistet to viktige personer, men i boka opplevdes hun nærmest som fraværende, og Adam som tok ansvar for Mia nesten hele tiden. Syntes det var litt merkelig. Og hvor vanlig er det å si storebror i nesten hver samtale, eller stojebror som Mia sier, da hun ikke er gammel nok til å uttale ordene riktig, ennå. Det ble noe slitsomt.

Draug var en bok jeg gjerne ville like på grunn av folketro og overnaturlige elementer, men dessverre ble handlingen for typisk, og de uhyggelige hendelsene ble aldri helt uhyggelige. Hadde ingen problem med å slå av lyset etter at boka var ferdiglest.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse