Bokelskere.no

Alle veier fører til Johannesburg. Enten du er hvit eller svart fører de til Johannesburg. Slår høsten feil, fins det arbeid i Johannesburg. Skylder du for skatt, fins det arbeid i Johannesburg. Hvis farmen er for liten til å bli stykket enda mer ut, må noen av sted til Johannesburg. Skal et barn til verden og det må holdes hemmelig, kan det fødes i Johannesburg.

Vi hadde endelig klart å lirke oss inn i hjertet av den familien vi alltid hadde ønsket å være en del av. De hadde invitert oss opp på scenen og gjort plass for oss, endelig var vi legitime. Det fantes et hus vi alle eide i fellesskap og det het: fortiden, selv om vi hadde levet i forskjellige rom.

Iblant innbiller jeg meg at hvis jeg stirrer hardt nok, kan jeg se tilbake inn i fortiden. Der kommer vinden igjen. Kræsj. Søppelkassen velter, avfallet triller utover … tomme kattematbokser, cornflakespakker, raknede strømpebukser, teblader …
Jeg arbeider for øyeblikket med mine memoarer og gransker familiehistorien – se på tekstbehandleren, arkivskapet, kartotekkortene, til høyre hånd, til venstre hånd, høyre side, venstre side, alt snusket om alle sammen. For en vind! Huier og skramler nedover gaten, en vind av det slaget som snur opp-ned på alt.

Det er et karakteristisk trekk ved mennesker, et jeg ofte har lagt merke til, at hvis de ikke har noen familie selv, så finner de opp en.

Men det fantes ikke så mye som et streif av den magien som oppstår når lyset dempes i teatret, teppet begynner å gløde, publikum finner sine plasser, man trekker pusten dypt og … ingenting av den ansikt-til-ansikt-magien som vi flikket sammen med spytt og lim og pågangsmot.

Stakkars gamle Perry ble stående alene ute i kulden under den pågående følelsesmessige forsoningen og jeg trakk litt til side hensunket i mine egne tanker, som følger: hvordan en mor bestandig er mor, fordi en mor er et biologisk faktum, mens en far er en omskiftelig ting.

God morgen! La meg presentere meg selv. Mitt navn er Dora Chance. Velkommen til den gale siden.

Bonden var i sekstiårsalderen og gikk i en grønn arbeidskjeledress som minnet mest om en sparkedrakt.

De steinaldermenneskene som engstelig gransket skogbrynet etter rovdyr, overlevde, mens de som ubekymret vandret inn mellom trærne, ble spist. Vi som lever nå, er altså våre engstelige forfedres etterkommere.

Hun satt i kantina på Haukeland sykehus og stirret ned på en halvdrukket kaffekopp og en tallerken der et urørt rundstykke med gulost og paprika hadde vippet over i stabilt sideleie.

Hun hvisket ham små, kjærlige ord i øret. Gabriel pustet ut, smilte mot gjenspeilingen av dem i vinduet og knipset et minnebilde som han lagret i hukommelsen.

I always think of you as being so very balanced and sensible, such an excellent woman. I do hope you’re not thinking of getting married.

(…) life was like that for most of us — the small unpleasantness rather than the great tragedies; the little useless longings rather than the great renunciations and dramatic live affairs of history or fiction.

I have never been very much given to falling in love and have often felt sorry that I have so far missed out not only the experience of marriage, but the perhaps even greater and more ennobling one of having loved and lost.

I suppose an unmarried woman just over thirty, who lives alone and has no apparent ties, must expect to find herself involved or interested in other people’s business, and if she is also a clergyman’s daughter then one might really say that there is no hope for her.