Bokelskere.no

Josh Malerman ble et fenomen med boka Bird Box, som også ble filmatisert. Senere har han blitt et hot navn i horrorsjangeren.

Populær forfatter
Jeg likte ikke Lukk øynene (Bird Box), noe særlig. Synes det var helt vanlig horror og ble aldri helt revet med. Har heller ikke orket å se filmatiseringen, men kommer nok til å se den, bare på grunn av Sandra Bullock. Oppfølgeren Malorie leste jeg heller aldri. Malerman har vært en produktiv forfatter etter Bird Box, men det var boka Daphne som fristet mer enn de andre bøkene han tidligere har utgitt.

Daphne er horror for ungdom og Malerman skriver horror for både ungdom og voksne. Siden hans store lidenskap er horror og basketball, er boka Daphne skrevet som en slags kjærlighetsbrev til disse store lidenskapene hans.

Hvert sted har en slags myte eller vandrehistorie, sies det, også i et fiktivt småsted Michigan, hvor hovedkarakteren i boke er fra. Michigan er også forfatterens hjemstat. Kit Lamb skal nyte det siste året før college sammen med vennene sine. I stedet blir det et mareritt for henne og resten av skolens basketlag for jenter. Hun og vennene elsker å spille basketball mens de stiller kurven spørsmål. Hvis de scorer er svaret ja, og hvis de bommer er svaret nei. Det er da Daphne tilfeldigvis blir nevnt. Hun er en lokal legende som levde for mange år siden. Hun var svært lang til jente å være, kledde seg i bare dongeri, brukte KISS inspirert sminke, og var en enstøing. De andre så på henne som en slags freak. Andre skal ha plaget henne og at hennes død visstnok ikke skal ha vært uskyldig, eller noen ulykke. Hun kommer tilbake for å ta hevn. Greia med vandrehistorien er at man kan ikke tenke på Daphne, for gjør man, det dukker hun opp. Da en av jentene på laget blir funnet død, frykter lagkameratene det verste. Er det Daphne som er synderen, og i så fall hvem er neste offer? Hvordan skal de forklare dette for politiet uten å virke sprø?

Kjedelig vandrehistorie
Jeg liker ofte filmer og bøker med legender og vandrehistorier i handlingen. Synes det er uskyldig moro, og samtidig er det fascinerende. Men denne vandrehistorien ble en smule for dum. Vet at denne boka er beregnet for ungdom. Selv er jeg ikke nøye på målgrupper, fordi jeg har ofte likt mange barnebøker og ungdomsbøker tidligere, men syntes både språket og handlingen ble noen hakk for barnslig. Karakterene i denne boka er tenåringer, men de virket mye yngre, både i tankegang og handling.

Likte heller ikkke fortellerstemmen spesielt godt som var en god del rablete. Ikke bare i dagbokformatinnleggene, men ellers også. Kit skriver i en dagbok hun kaller Jolly, og dagbokformat har aldri interessert meg i bøker. Her beskriver Kit om angsten hun ofte føler. Ikke bare på grunn av Daphne, men ellers også, hvordan hun skal overvinne den. Hadde likt tankegangen hennes bedre hvis fortellerstemmen var mer saklig. Det var som å lese en jentes dagbok fremfor en dagbok som tilhører en tenåring. Malerman har også kommet med det dummeste uttrykket jeg har lest på lenge. We need to parent, når Kits foreldre skjønner at hun kanskje er i fare. Sorry, men den setningen ble bare teit.

At boka inneholdt en del basketballpartier plaget meg ikke, for skjønner det er en del av gjengens identitet, hvem de er og hva de drømmer om, og noen horrorscener oppsto, men de var altfor korte og ble aldri uhyggelige. For min del ble de heller komiske. Det ble litt typisk YA horror. Ungdomshorror som blir altfor forutsgibart, som går i typiske feller og karakterer som ikke blir helt troverdige.

Har lenge gitt forfattere opptil en eller to sjanser. Nå har jeg gitt Malerman to sjanser, og er ganske sikker på at bøkene hans ikke er horror jeg higer etter. Fortellerstemmen hans er for tullete og tørr, og det blir aldri spesielt engasjerende eller grøssende.

Fra min blogg. I Bokhylla

Jeg har hørt ferdig boken. Den har ikke fenget i særlig grad, men det har vært en del gode dialoger og humor som falt i smak. Jeg hadde stadig følelsen av å ha lest dette før, men vet ikke om det er andre Austen romaner jeg husker eller søstrene Bronte eller alle sammen.
Det er lett å gjennomskue fjolleriet og krav til klassesamhørighet i tidligere tider, men kjenner vi noen forfattere som har klart å beskrive spillet i dagens øvre samfunnslag?

Takk for svar.

Er første bind avsluttende på noe vis? Jeg har fått forståelsen av at hele verket er sammenhengende (i motsetning til f.eks. en trilogi der hver bok er delvis avsluttende), slik at å kun lese første bind blir litt som å bare lese noen kapitler av en roman.
Jeg trodde det kanskje det var et skille mellom bind III og IV ettersom Nordisk råd valgte å avgrense slik de gjorde.

Takk for at du sa fra!
Jeg har funnet problement, og det skal være fikset nå!

Hvordan bør man helst lese denne for å få best utbytte av forfatterens verk?
Så vidt jeg har forstått er dette ett verk bestående av syv bind.

Forfatteren fikk Nordisk råds litteraturpris i 2022 for bind I, II og III.

P.t. er kun bind I og II oversatt til norsk. Mens i Danmark er også bind III og IV i handelen.

Bør man som leser forholde seg til Nordisk råds oppstykking, og lese bind I–III nå, for så å lese bind IV–VII om noen år?
Eller bør man vente med å lese overhodet, frem til hele verket er utgitt?

De fleste har vel i en eller annen periode vært fascinert av true crime eller overnaturlige fenomener, eller kanskje begge deler. Noen av oss er nok fascinerte av det ennå ...

Nysgierrig på mørk litteratur
Og jeg er en av dem. Dette er en bok som består av begge deler. Mange barn kommer i en fase der man vil lese spøkelseshistorier eller noe som er skummelt, i stedetfor bøkene man leser ellers. Noe som er forståelig fordi det er uskyldig moro, og som barn, vil man gjerne bli litt skremt.

Uløste mysterier: True crime, skrekk og skumle grøss er en fin innføring til nysgjerrige lesere i ung alder som vil ha litt mørkere lesestoff å bryne seg på. Boka består av tjueen faktafortellinger om både kjente og mindre kjente fenomener, og krim fra virkeligheten. Historiene er dekortert med fine, dystre og mystiske illustrasjoner av Jannicke Hansen.

Forfatter Pernille Radeid har podkastene Truecrimepodden og Skrekkpodden, som er ukjent for meg siden jeg ikke hører på podkaster. Jeg hører på scary true stories, altså skrekkhistorier fra virkeligheten på YouTube i stedet. Så derfor navnet var ukjent for min del, men skjønner hvorfor at hun, jeg og kanskje en god del andre også er interessert i fenomener, skrekkhistorier og krim fra virkeligheten. Det er avhengighetsskapende og spennende.

Mange kjente historier
De mest kjente historiene og fenomene som blir nevnt i boka er blant annet, Munken i Nidarosdomen, Isdalskvinnen og Gamle Lier mentalsykehus. I boka blir den berømte munken omtalt som Nidarosmunken, men vi trøndere kaller ham som regel Munken i Nidarosdomen eller bare munken, og han heter Audun.

Historiene er skrevet på en enkel og forståelig måte, illustrasjonene beskriver teksten med stil, og selv om man kjente til alle historiene fra før, var det fint med en repetisjon. Spennende for unge lesere som vil ha noe uhyggelig til sommeren å lese. Terningkast fire til teksten og terningkast fem til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Trude Teige er nok kjent for mange fra Tv-skjermen, og som mange andre Tv-personligheter, har hun begynt å skrive bøker. Løgnere er min andre bok av henne.

I Løgnere møter man igjen journalist Kajsa Coren, og dette er bok nummer sju i serien. Selv om man ikke har lest de andre bøkene i serien, får man jo masse bakgrunnshistorie underveis. Jeg er nøye på rekkefølge i andre sjangere, men krim kan ofte leses frittstående. Det er jo smak og behag.

En gammel kontakt i fare
Hennes gamle venninne Anki kontakter henne fordi hun har blitt brutalt voldtatt hjemme i sitt eget hjem. Etterpå skal voldteksmannen ha vasket henne. Hun kontakter Kajsa etter alle disse årene fordi hun vil ha støtte etter denne tunge og skremmende tiden. Poltiet finner omtrent ingen spor hjemme hos henne, og Anki har få beskrivelser av mannen siden han var kledd i svart og hadde på finlandshette. Dermed er politiet usikker på om det i det hele tatt har skjedd, på grunn av fraværet av spor, og derfor blir Anki et tvilsomt offer. I nabolaget hennes er naboene ordknappe og vil helst ikke bli innblandet.

Interessant problemstilling og synsvinkel om en sårbar situasjon, men likevel klarer ikke Teige å bygge opp spenning. Jeg liker bøker med stor persongalleri, for da føles bøkene mer ekte, men likevel klarte jeg ikke å bli godt nok kjent med karakterene. Da tenker jeg ikke bare på de faste karakterene i serien, men også de med gjesteroller. De blir noe flate og kunstige.

Blek hovedkarakter
Synes heller ikke at Kajsa Coren var noen minnerik karakter. Hun er som mange andre karakterer jeg har lest om i krimserier. Hun skiller seg ikke noe ut, og jeg har heller ikke helt sansen for kvinnelige journalister/etterforskere i krimserier fordi familien får ofte stor fokus og det blir en del pludring. Jeg vil heller lese om saken og jobbprosessen, selv om man skjønner at hovedpersonen har et liv utenfor jobben også.

Løgnere virket spennende, men det ble det aldri. Løgnere ble i stedet for forutsigbart, enkelte av karakterene var noe slitsomme og måten slutten ble gjort på, var en smule tåpelig. Kommer nok ikke til å hige etter hennes nye bok.

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg endte opp med lydbok på svensk fra Adlibris.

Reglen har ingen tilknytning til Alf Prøysen. Den kommer sannsynligvis fra Danmark og teksten kan variere. En husker at reglen avsluttes med : ri så fut så vesle Nadia tuuumle. Navnet på barnet varieres selvfølgelig. Kanskje ble Prøysen inspirert av denne reglen og laget sine vers? God jakt!

Takk for hjelpen!

Det er ikke Alf Prøysens vise, men en barneregle vi er på jakt etter. :)

En bekjent er på jakt etter en av barndommens regler. Hun husker Ri ril by’n, ri til by’n, kjøpe erter og gryn, kjøpe salt, kjøpe malt, kjøpe humle. Noen som husker resten?

Witch Hunt av Syd Moore ble utgitt i 2012, og den holder seg godt til horror å være.

Mange utfordringer
Etter at et langvarig forhold er over og hennes mor som nylig døde av sykdom, føler Sadie seg alene i verden. Hun har fremdeles stefaren som hun har et godt forhold til og hennes bilogiske far, til tross for at han forlot henne og moren, og skaffet seg en ny familie. Selv om det ikke ser hverandre ofte, prøver de å holde kontakten. Etter alt det traumatiske som har hendt i det siste, føler Sadie på et tungsinn som ikke går over. Det er vanskelig å komme tilbake til en normal hverdag.

Heldigvis får hun napp hos et forlag om å utgi en bok. Hun skal gjøre research om blant annet hekejegeren Matthew Hopkins. Han ble sett som den ansvarlige for mange kvinners død, bare fordi han mistenkte dem for å være hekser. Mens Sadie er oppslukt av research, opplever hun merkelige og uforklarlige ting. Samtidig føler hun seg truet. Noen vet om bokprosjektet hennes, og har kanskje et ønske om å stoppe det. Snart klarer hun ikke å se forskjell på hva som er virkelig og ikke.

Ukjent perle
Syd Moore er ikke et kjent navn, heller ikke boka. Da jeg søkte opp navnet hennes, kunne jeg finne bare to bøker av henne, noe som er synd, for hun skriver godt. Witch Hunt er kanskje ikke en troverdig horror, men hadde et interessant tema, nemlig beskyldninger for hekseri før i tiden. Noen vil nok finne denne boka noe langsom og tørr, da den også inneholder en god del fakta, men jeg syntes det gjorde boka ekstra fascinerende og spennende. Likte også hovedkarakteren Sadie som hadde flust av selvironi og sarkasme, til tross for alt det mørke som har skjedd henne i det siste.

Det morsomme med denne boka, er at tidlgere i år så jeg filmen Witchfinder General (1968). Vincent Price hadde rollen som Matthew Hopkins, så det var vanskelig å la være å tenke på filmen mens jeg leste denne boka, men hadde ikke noe i mot det.

Witch Hunt bød på en fin blanding av historie og horror, dyster stemning og en dose humor uten at det ble noen grøsserkomedie. Syntes forfatteren fant en fin balanse i alt dette. Selv om boka var noe stor, var den svært lettlest og engasjerende.

Jeg leste denne som strafferunde fordi jeg ikke klarte alle de seks planlagte bøkene for februar, og må si at det var en fin strafferunde.

Fra min blogg: I Bokhylla

Les denne når du vurderer å se en typisk, romantisk komedie om en kvinne i 25–30-årsalderen som noe vaklende prøver seg på dating og kjæresterier, men er lei av Hollywoodfilmer og ønsker deg noe med litt mer dybde og realisme.

Anbefales for unge voksne som ikke leser poesi. Og for de som synes romaner blir for tidkrevende.