Bokelskere.no

En litt annereldes vampyrbok.

Sommerferien går til helvete?
Maggie, forkortelse for Magnolia, og bestevenninnen gleder seg til sommerferien fordi de skal til den populære sommerleiren Camp Rising Star. En sommerleir man må stå på venteliste for å bli med på i flere år. Denne sommeren er det endelig deres tur. Men da Maggie kommer hjem til foreldrene, viser det seg at de har endret sommerplanene hennes. De vil sende henne til en annen sommerleir som heter Camp Sylvania. Hun blir sendt dit fordi Maggie er noe overvektig, men forelrdrene sier det ikke høyt. Maggie skjønner at det er en slags helsecamp for de som er noe overvektige som henne. I stedet kaller foreldrene det en slags velvære camp. Det ser ut til at drømmesommeren med bestevenninnen går rett til helvete.

Hun ender opp i Camp Sylvania som drives av en influenser som legger vekt på helse og sunnhet. De spsier ofte rød mat, og det rare er at de må gi blod jevnlig. Til tross for at det ikke er drømmesommeren for Maggie, får hun seg raskt venner. Men de føler seg ikke lenger trygge da broren til en av deltakerne forsvinner, og mens Maggie og vennne hennes er på leting, oppdager de uhyggelige og merkelige ting. Bør de være der lenger, og kommer foreldrene til å tro dem?

Forfriskende vampyrbok
Julie Murphy har hittil vært et ukjent navn og etter å ha søkt på navnet hennes, viser det seg at hun skriver bøker i forskjellige sjangere. Dette er horror for ungdom med en liten dose humor, og synes at hun balanserer det bra. Å skrive at dette er en vampyrbok er ingen avsløring, da det hinter om det i tittelen, og synes at forfatteren klarer å skape en ny vri på vampyrer uten å overdrive, eller å forandre dem helt.

Selv om Camp Sylvania var noe forutsigbart, var den både litt mørk og humoristisk. Man ble også godt kjent med karakterene i den korte tiden. Lydbokinnleser Katie Ladner var behagelig å høre på. Hun var ikke spesielt troverdig da hun ble plutselig britisk for en av deltakerne som blir venn med Maggie, er britisk. Men bortsett fra det gjorde hun en god jobb og leste med innlevelse.

Camp Sylvania av Julie Murphy er både sårbar, aktuell og humoristisk vampyrbok, og er et lite friskt pust i vampyrsjangeren for ungdom.

Fra min blogg: I Bokhylla

Enig i at boken gir gode lesestunder. Jeg tar meg stadig i å tenke at på tross av fattigdommen som skildres er dette en hyggelig bok, og en deilig avveksling fra mørket i Kveldens ubehag.

Er ting som de ser ut som?

Når livet endelig har roet seg ...
Etter fem kaotiske år, har livet til Mia Hamlin omsider normalisert seg. Hennes døde ektemann Zach, var professor, og han skal ha tatt sitt eget liv mens en av studentene hans forsvant. Han skal ha tatt sitt eget liv i studentens leilighet. Etter hans død har også Mia fått mye pepper. Men en god del år etter hans død, har både hennes og datteren Freyas liv stabilisert seg. Mia har også en ny kjæreste. De bor ikke sammen, og hun nøler selv om Will ofte hinter om å flytte sammen. Hun vet ikke om hun klar for det.

I mellomtiden jobber Mia hjemme. Hun har sitt eget kontor hjemme hvor hun tar i mot pasientene sine. Hun er psykolog og en dag blir hennes verden snudd opp ned igjen, da hun får en ny klient. Hun heter Alison og påstår at Zach ikke tok sitt eget liv. Mia vet at hun burde være ferdig med dette og gå videre med sitt eget liv, til tross for at det er tungt. Men samtidig føler hun at hun kanskje skylder Zach og henne selv å få vite sannheten. Samtidig må hun passe seg for om jenta snakker sant eller har andre hensikter ...

Man følger gjennom Mias perspektiv og Josies perspektiv. Josie er en person denne Alison bodde med. De ble plassert sammen i en leilighet da de var studenter, og av en eller annen grunn tålte de ikke hverandre. Josie er også studenten som forsvant og som Zach var en smule opphengt i. Man får vite om Josies bakgrunn; om at hun kom fra en voldelig familie der ingen brydde seg om henne, og hun er bekymret for broren sin som er for ung til å flytte for seg selv.

Hva skjedde mellom Zach og Josie, og hvorfor brydde Zach seg så mye om denne Josie? Burde Mia grave mer i saken og påføre seg selv mer smerte fra fortiden?

Tause løgner er en psykologisk thriller som ble opprinnelig utgitt i 2017, og min utgave er fra 2019. Jeg har lest en bok av Kathryn Croft tidligere, og det var: While You Were Sleeping, som jeg ikke likte i det hele tatt, men ville gi forfatterskapet hennes en sjanse til.

Mange gjentakelser fra Mias perspektiv
Denne psykologiske thrilleren er en slags hvem lurer hvem, og en mulig en twist mot slutten. Hvem vet? For min del ble det for lett å gjette seg frem til slutten, og jeg likte å lese om Josie bedre enn Mia. Mia ble svært gjentakende, både når det gjaldt tankespinneriet hennes, mistankene, og at uansettt hvor risikabelt det var det hun gjorde, måtte hun finne ut sannheten. Det ble gjentatt til det kjedsommelige, nesten hver kapittel om henne. Hun ble en smule slitsom å lese om og det var vanskelig å føle sympati for henne, og datteren hennes hadde nesten ingen rolle i boka. Kjæresten Will hadde en større rolle, noe som var litt rart, mens datteren dukket så vidt opp i boka.

Et eksempel på gjentakelsene:

Leiligheten hvor Zach døde, blir gjentatt to ganger på side 308.

Lettlest psykologisk thriller og det var fascinerende å lese om Josie, men handlingen ble for gjennomsiktig og noen av kapitlene ble svært repeterende, spesielt fra Mias perspektiv, og det var vanskelig å synes synd på henne. Småspennende partier underveis, men språket var ikke det sterkeste. Om jeg kommer til å lese mer av Kathryn Croft eller ikke, har jeg ikke bestemt meg for ennå. Vi får se.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har bare lest triologien til Fosse og den falt ikke i smak, så det blir nok ikke flere bøker av ham på nattbordet mitt. Men flott at han fikk Nobelprisen!
Nå leser jeg 33 historier fra Boccaccios Decameronen. Jeg trodde jeg skulle kjenne dem igjen, men har nok blandet dette sammen med Canterbury historiene. Av de store norske har jeg nå kommet til Ibsen og leser Hedda Gabler. Ibsen er aldri feil!
Jeg smugleser også litt i lesesirkelboken Barndommens gate av Tove Ditlevsen og liker den veldig godt.

Ukjent bok og noen ganger gjør det susen.

Jeg leste denne boka av to grunner: Den var samlesing for en gruppe på Goodreads jeg er med i. Det var samlesing for august, og den var også en del av en leseutfordring i en annen Goodreads gruppe som jeg ble invitert i for noen år siden. Det var en leseutfordring der man valgte selv hvor mange bøker man skulle lese i en gitt periode, og handlingen skulle foregå om sommeren eller inneholde sommerrelaterte ting. Jeg leste den også fordi jeg ble interessert i den, og ikke hadde hørt om den før. Er svak for mystiske hus i bøker.

Krevende tid og forandringer
Handlingen går tilbake til 1919. Kitty Weekes ankommer Portis House. Et herskapshus som er blitt omgjort til et sykehus med ansatte og mannlige pasienter med traumer og skader etter krigen. Familien som eide huset, bare forsvant og ingen vet hva som skjedde med dem. Kitty blir satt på prøve av Matron som er sjef for de ansatte. Hun setter henne ikke barepå prøve fordi hun er ny, men Kitty aner ikke hvorfor. Og hva skjedde med kvinnen som hadde jobben før Kitty? Hun skal bare ha stukket av og etterlatt seg noen av tingene. Det virker som Kitty selv har noe å flykte fra, da hun nevner at hun ikke har andre steder å dra til. Får man vite mer om bakgrunnen hennes og hva hun egentlig skjuler? Det er også en mystisk pasient i huset. Paisent seksten. Han forlater aldri rommet og Kitty har ennå ikke truffet ham. Hva er så spesielt med ham?

I tillegg til å jobbe som sykepleier et helt nytt sted, må Kitty venne seg til nye folk og huset som består av svært merkelige lyder. Hun får også snart erfare at pasientene føles seg nervøse på grunn av huset. Hva er det huset skjuler? Hva skjedde med familien som bodde der før, og hvorfor stakk bare jenta av som hadde jobben før henne? Mange mysterier oppstår i en og samme bok.

Noen ganger er det godt å lese bøker som ikke er så synlig hele tiden, og som ble utgitt for noen år siden. Silence for the Dead ble utgitt i 2014, og den holder seg godt. Dette kan høres ut som en typisk spøkelseshus bok, men det er det ikke. Den er mer enn det.

Vakkert språk
Har hørt om Simone St. James før,og er nå overbevist om å lese mer av henne, for hun har et nesten poetisk språk når hun skriver, uten at det føles tilgjort. Hun beskriver både huset og det øde landskapet svært realistisk og med mye atmosfære. Kapitlene er korte, og det er fort gjort å lese noen sider ekstra, for man blir knyttet til både karakterene og handlingen. Denne boka kunne lett ha fått en femmer, men dessverre var det et aspekt i boka som jeg ikke likte, og som ble noe malplassert i det hele. Boka hadde vært så mye bedre uten den biten. Hva det aspektet går ut på kan jeg ikke nevne da det kan være avslørende. Hadde likt boka mye bedre hvis forfatteren kuttet ut den delen, for det føltes ikke nødvendig.

Bortsett fra det var Silence for the Dead avhengighetsskapende lesning med mye stemning, og Simone St. James skriver svært godt og levende. Likte at det var flere lag av mysterier og det enorme herskapshuset fikk nesten lik stor rolle som karakterene.

Klassisk setting og sterke karakterbeskrivelser. Håper på å lese mer av henne i løpet av høsten, og er da svært interessert i å få med meg: The Sun Down Motel.

Fra min blogg: I Bokhylla

Sam Lloyd er mest kjent for boka Minneskogen som ble utgitt på norsk i 2021. Selv om den hadde fått mye skryt og jeg likte den, var den samtidig noe lunken. Ble ikke helt betatt.

Selv om man ikke ble helt begeistret, er det kjekt å gi et forfatterskap en ny sjanse, for man vet aldri hvilken retning det kan gå. Det er enten eller.

Idyll varer vel ikke evig?
Kjølvann er om Lucy Locke som har alt. Et vakkert hus, mann og fine barn. Etter en noe turbulent fortid, har hun endelig livet på stell. En livstruende storm er på vei, og hun får en beskjed som forandrer tilværelsen hennes helt. Hun får vite at det er blitt sendt et nødsignal, og båten deres er funnet. De regner med at det er hennes mann, Daniel som har sendt nødsignalet. Men det er ikke det verste. Hverken han eller datteren eller sønnen er å se noe sted. Har han tatt dem med i båten? De nærmeste timene blir svært avgjørende, og Lucy lever i en uvisshet da hun ikke får tak i noen av barna. Er hun i ferd med å miste alle sammen?

I mellomtiden blir man kjent med etterforsker Abraham Rose, og han gjør jobben sin til tross for helseproblemer, og han er heller ikke den med størst selvtillit på grunn av utseende. Likevel prøver han å gjøre jobben sin og hjelpe Lucy så godt han kan.

Ujevn drivkraft
Dette er en krim og må si at boka var svært tam med tanke på begynnelsen og hvilken sjanger den tilhører. Introen var god, og så opplever man en dødtid før man er midtveis i boka da ting tar seg opp igjen, og så daler det enda en gang. Både Abraham og Lucy var karakterer jeg ikke fikk noe bånd til. Lucy virket noe høy på seg selv og etterforskeren er typisk som sliter med et eller annet, og som prøver å holde fokus på jobben på tross av ting han sliter med.

Det jeg likte aller minst var nok fortellerstemmen. Det var lite driv, savnet mer milljøbeksrivelse og likte ikke de religiøse partiene i boka. Derfor var boka dessverre et slit å fullføre. Det var en bok jeg gjerne ville like, da konseptet virket interessant og i sommer leste jeg to båtkrim. Det var denne og Svarte seil av Rebecka Edgren Aldén, og jeg må si jeg likte Svarte seil mye bedre. De har ingen likheter når det gjelder selve handlingen, men siden begge dreide seg delvis om båt, var dette grunnen til sammenligningen.

Syntes Kjølvann ble noe tungtrødd, karakterene hadde lite kjøtt på beina, og savnet mer suspense. Bokas hensikt var å være spennende og rørende, men jeg følte ingen av delene. Den hadde noen gode partier, men de ble for lite utnyttet. Minneskogen var et hakk bedre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Min feil. Det er Det ny system fra 1879.

Helgen er snart forbi igjen, og jeg somler med å legge inn et svar.
Jeg holder på med Bjørnstjerne Bjørnsons samlede verker og har kommet til et skuespill som heter Den ny tid. Helt greit å lese, men heller ikke mer enn det.
I tillegg leser jeg litt i Kunsten å dø av Audun Myskja. Har litt blandede følelser om denne boken. Noe faller inn under kategorien « too much info» - kanskje er det nettopp det man trenger å lese. Dette er om livet og døden helt uten å bruke silkehansker.
For å gjøre kvelden komplett blir det noen sider i Det blåøyde riket av Nina Witoszek og Eva Joly. Her får vi europas syn på nisselandet. Godt skrevet og ekstra aktuell i disse Erna/ Sindre dager.

Forfatterhelt Stephen King fyller 76 år i dag, og la oss håpe at han ikke pensjonerer seg med det første.

Han tenkte på å pensjonere seg for mange år siden, men heldigvis ombestemte han seg og har skrevet flere bøker siden, blant annet Fairy Tale som ble utgitt i fjor.

Ingen ny favoritt av King
Kjente jeg ikke gledet meg spesielt til denne da jeg visste det var fantasy. Vet at Stephen King behersker mange sjangere, for har lest The Dark Tower serien som jeg likte veldig godt, og siden jeg ikke er noen fantasyleser, visste jeg nok at denne ikke ville bli noen ny favoritt. Leser fantasy av og til, men da helst urban fantasy eller fantasy blandet med litt horror. Fantasy skjønner jeg mer på skjermen enn når jeg leser om det. Men siden Fairy Tale var skrevet av King, måtte jeg jo lese den siden han er min favoritt.

Fairy Tale er om sytten år gamle Charlie som ikke har hatt et enkelt liv. Moren hans døde du hun ble påkjørt på vei til butikken, og faren hans har lenge slitt med alkhohol etter det, så Charlie er blitt tvunget til å bli tidlig voksen. Samtidig har han skolen han må gjennom. Livet hans forandrer seg da han hører en febrilsk hund. Gjøingen kommer fra et nedslitt hus som omtales som et slags spøkelseshus i nærområdet. Siden gjøingen ikke slutter, trenger Charlie seg inn på eiendommen, og finner en skadet mann med hunden i nærheten. Charlie tilkaller ambulanse og selv om han og Mr. Bowditch ikke kjenner hverandre, og han må oppholde seg på sykehus en stund, tilbyr Charlie seg å passe på huset og hunden mens han er borte. Etter mye om og men, får Charlie ansvaret for huset, hunden og attpåtil skolen. Charlie og hunden Radar får et spesielt bånd og hunden begynner å bli like gammel som eieren i menneskeår. Charlie får beskjed om å holde seg unna skjulet i hagen. Hva skjuler det seg der?

En spesiell hemmelighet
Etter at Charlie og Mr. Bowditch oppnår mer fortrolighet når Mr. Bowditch er hjemme igjen, får han vite om en magisk løsning som kan få den gamle Radar til å bli bedre og kanskje leve litt lenger. Men da må han legge ut på en underlig reise gjennom en slags portal som ingen andre vet om, og selv om denne løsningen ikke kan garantere hjelp for hunden, er det likevel verdt å prøve.

King slo gjennom som horrorforfatter og siden den gang har han gitt ut både horror og bøker i andre sjangere. Selv om jeg vet at han mestrer andre sjangere, foretrekker jeg ham som horror og thriller forfatter. Det er da jeg syns han er best.

Interessante bånd
Fairy Tale er et sjarmerende konsept, spesielt hvis man har et bra forhold til dyr, og man skjønner hvorfor Charlie blir så knyttet til Radar. Man vil jo at dyrene man har i livet sitt, skal være friske og leve så lenge som mulig. Likvel slet jeg meg gjennom boka fordi som sagt, ren fantasy er ikke helt min sjanger i bøker. Jeg har da store vanskeligheter for å se for meg disse verdenene som blir beskrvet. Her begynner ikke fantasybiten før på side rundt 170, og før den biten likte jeg boka godt. Jeg likte å lese om Charlie og hans forhold til den gamle mannen og hunden hans. Charlie er kanskje veslevoksen, men det ligger i blodet hans å hjelpe andre.

Grunnen til at jeg slet med å komme meg gjennom boka, og fantasydelen hadde begynt, ble det litt for mye Alice i Wonderland. Selv om hensikten var god, var det en smule surrealistisk og vel rart. Ofte føltes det som om boka var skrevet av en helt annen forfatter, både når det gjaldt historie og stil. Men likte illustrasjonene i boka som dukket opp hver gang et nytt kapittel begynte.

Fairy Tale er en god bok når det kommer til coming of age som han er svært dyktig på å beskrive, og karakterer generelt. Likte også båndet Charlie fikk til Radar. Et bevis hvor lett det er å bli glad i dyr, men Fairy Tale er dessverre ikke Kings beste. Mye av grunnen er nok at dette er en fantasy, en sjanger jeg ikke leser mye av, og den ble noe rar og tungtrødd etter hvert. Tror kanskje at fantasyelskere vil like denne bedre.

PS: Hvis du har samme utgave som meg (den med en gutt og en hund som er i skogen utgaven), ikke les baksideteksten før du skal begynne med boka, siden baksideteksten er svært lang og altfor avslørende, noe som er synd.

Fra min blogg: I Bokhylla

Takk for tips! Skal prøve å huske å foreslå til neste runde med eldre nordisk.

Som bokhøsten, er også Tv høsten i gang, med Anne Lindmo som fredagsunderholdning.
Selv har jeg ikke sett en eneste episode. Grunnen er at jeg ser ikke norsk talkshow. Jeg har fulgt med på noen britiske og amerikanske i stedet. Selv om jeg ikke har sett programmet hennes, vet jeg godt hvem hun er.

Andre sider av den folkekjære programlederen
På Tv-skjermen ser de fleste en humoristisk og underholdende side av Anne Lindmo, men i boka får man se mange sider av henne, og hvordan hun takler forskjellige utfordringer. I begynnelsen er det vel mye om hennes mann og deres to sønner. Noe som er forståelig da turer oppstår gjerne gjennom og med familien. Noen starter med søndagsturer før man trapper opp til flere avanserte turer, mens andre holder seg til vanlig søndagsturer som består av en enkel gåtur.

I Min tur beskriver Lindmo om fjellturer med familie, alene, og med venner. Hun beskriver sitt bånd til naturen på en forståelig måte, og utfordringerden har å by på. Uansett vær og årstid, og selv om frykten spiller henne noen ganger et puss, har hun et stort pågangsmot. Hvordan hun forklarer lettelsen over å komme frem dit hun skal etter en tøff utfordring, av og til med folk hun kjenner, og noen ganger med fremmede, er både sjarmerende og underholdende. Noen ganger må man bare hive seg i det, og mestringsfølelse er noe av det viktigste man kan oppnå.

Noe lite om soloturer
Som nevnt blir familien hennes nevnt mange ganger, både når turene planlegges og mens de er på vandring. Mannen i boka er navnløs og omtales som mannen med stor M, og føler at å lese om familieturene deres, blir noe internt. Likte best å lese om soloturene eller da hun dro sammen med venner. Trodde at det var det boka egentlig skulle handle om, så derfor ble jeg noe skuffet over at det var lite av det. Skjønner at dette ikke er noen Lars Monsen bok, men det hadde vært fint å lese om flere soloturer og hvordan håndtere vær og natur alene når man er på tur, fra et kvinnelig perspektiv også.

Men som nevnt, er det jo ikke den slags bok. Dette er en bok som er beregnet som en slags hyllest til naturen og hva turer kan gi en person, og det beskriver Lindmo på en fin og troverdig måte. Det eneste som trakk ned er at temaet er noe snevert, og da er det lett for at det kan bli noe monotont i lengden, noe denne ble. Men alt i alt er Min tur en sjarmerende og småunderholdende bok om hvordan man blir kjent med seg selv og andre i natursammenheng.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Jeg har Strindbergs Eit draumspel i hylla, men har ikke turt å begynne på den alene. Felleslesing av denne hadde vært supert. Dersom du skal lese en første Strindbergbok anbefaler jeg Hemsøboerne, den er lettlest og humoristisk.

Leser lesesirkelen skuespill? Jeg har fått det for meg at lesesirkelen er avgrenset til romaner.