Bokelskere.no

En skal ikke stole for mye på sin egen observasjonsevne. Denne gangen oppdaget jeg noe jeg aldri har lagt merke til før: I kapittel 25 får vi et par avsnitt om Maycombe Tribune, der redaktør Underwood i lederspalta si bl.a. skriver at Tom Robinson var blitt dømt av "tolv gode og ugilde menn". Kan det tolkes som en tilsiktet fornærmelse fra redaktørens side, eller må jeg mistenke Magli Elster for en alvorlig spåklig glipp?

Skulle gjerne vite hvordan dette er uttrykt på originalspråket - og i de nyere oversettelsene!

Foreløpig siste bok om William Wisting.

Levningene av en ung jente blir funnet av en turgåer. Signaturen minner om seriemorderen Tom Kerr. Problemet er bare at Kerr har sittet i fengsel de siste fire årene. Det kan tyde på at gjerningsmannen er Kerrs medhjelper, kalt Den andre.

Kerr har nylig tilstått drapet på en jente, og han hat gått med på å vise politiet hvor hun ligger. Wisting har ansvaret for sikkerheten under rekonstruksjonen. Datteren hans, Line, er også til stede, da hun skal lage en dokumentar om det hele. Rekonstruksjonen ender i blodbad, og Kerr er nok en gang på frifot.

Fengende og interessant start. Grei flyt, men litt mye fram og tilbake.

Heck Tate gjorde definitivt ingen god figur i vitneboksen, men han har jo også opptrådt tidligere i boka, i den dramatiske "mad dog"-episoden. Også der virker han både forstandig og våken.

Dessuten går det fram av hendelsesforløpet at Heck og Atticus må ha kjent hverandre ganske godt helt fra ungdommen av, og at de har en udefinerbar, gjensidig respekt for hverandre. Under rettssaken har Heck "stukket fingeren i jorda", erkjent hvilken setting han står i, og tilpasser seg situasjonen. Han vet hva jurymedlemmene står for og hva utfallet vil bli uansett, og vegrer seg for å legge ekstra skam på jenta. Sånn tenker iallfall jeg.

Tusen takk for svaret. ENDELIG!!!
For det første: Jeg trodde vi her skulle DISKUTERE boka vi leser. Derfor har jeg skrevet noen innlegg av en noe spekulativ art, uten at noen har tatt til motmæle. Innleggene om denne boka har hittil vært lite preget av diskusjon, i hvert fall ikke når det gjelder innholdet.
Så til svar på din respons på det jeg har skrevet om Tate. Jeg skjønner godt at det var nødvendig å framstille ham så fomlete under rettssaken. (Det var vel også derfor Jem ble så begeistret mens politimannen sto i vitneboksen.) Men hvorfor framstille ham så annerledes på slutten? Her virker han fullstendig ryddig, på alle måter som situasjonens herre. Da gjelder det ikke bare meningene og holdningene, men også hele personligheten. Burde ikke en god forfatter (som Harper Lee naturligvis er) ha klart dette bedre?

Ja, jeg skjønner hva du mener. Kanskje er dette for å understreke den forutinntattheten som regjerte når det gjaldt de svarte. Det var ikke noen vits å undersøke noe nærmere; offeret var hvitt, og gjerningsmannen var svart, og da var det klart hvem man trodde på. Tate gjorde bare det som tiden og samfunnet forlangte av han. Også de forstandige og våkne menneskene var slukt av datidens fordommer. Atticus blir jo da et symbol som står i kontrast til dette. Atticus får jo Tate til å fremstå tåpelig i rettssalen, og kanskje er det et bilde på at hele samfunnet var tåpelig om de riktige spørsmålene ble stilt.

En av karakterene i boka forvirrer meg litt. Jeg får ikke helt tak på vedkommende. Det gjelder politimannen Tate. Da han opptrådte i rettssalen, fikk i hvert fall jeg inntrykk av en litt «dum» politimann, en som lot sine forutinntatte meninger ligge til grunn og som foretok en svært mangelfull eterforskning. Men så på slutten av boka på allerhelgenskvelden hjemme hos Jem og Scout virker han derimot både forstandig og våken. Det er som om mannen helt har skiftet personlighet. Er det flere her som har stusset over dette?

Jeg har ikke lest Lindstrøm, og bare litt av Fosse. De andre har jeg lest. Jeg ville også stemt på Faldbakken. Den er herlig original, sjangeroverskridende - surrealistisk og humoristisk. Gir litt Ajvide Lindqvist-vibber. Alle de tre andre er gode også; Przewalsikis hest er en god fortsettelse på klimakvartetten med beretninger fra ulike karakterer og tidsepoker; historien til dyrehagedirektøren fra St. Petersburg gir den litt ekstra kulør. Synes nok likevel at den er mer tematisk enn litterært interessant. Mannen som elsket Sibir er så vidt jeg har forstått en «romanifisering» av dagbøkene til en oppdagelsesreisende. Spennende beretning! Hvis dette hadde vært ren fiksjon ville det ikke vært så interessant å lese for meg. Jens M. Johansson skriver alltid godt - denne gangen også!

Fjerde bok om Martin Servaz, og jakten på seriemorderen, Julian Hirtmann.

Kriposetterforsker, Kirsten Nygaard, blir sendt fra Oslo til Bergen. En kvinne er funnet myrdet i Mariakirken. På en lapp i lommen hennes, står Kirstens navn. Kvinnen jobbet på en oljeplattform i Nordsjøen, og i en av lugarene finner Kirsten noe interessant. Flere bilder, tatt i skjul, av den franske politimannen, Martin Servaz. Et bilde av en liten gutt med navnet Gustav, får Kirsten til å reagere. Julian Hirtmann er tilbake etter fem års taushet.

I Toulouse starter hun etterforskning sammen med Servaz, og det blir en dramatisk katt-og-mus-lek med uant utfall.

Nok en spennende og underholdende krim fra Minier. Den har fått strålende kritikker, og jeg henger meg på.

Dette er en bok der perspektivet synes å endre seg etter hvert som man kommer lengre ut i den. I starten virket det for meg som om boka først og fremst tok for seg kjønnsroller (slik de ble praktisert den gangen med jente som leker som og med gutter og innføringen av en ytterst konvensjonell tante med sans for å «ordne opp»). Mn etter hvert ble det tydelig at det var rasepolitikken i sørstatene som kom i forgrunnen, ispedd en sosial kritikk av det klassedelte samfunnet der de hvite folkene, som av de kondisjonerte ble omtalt som «bermen», var ekstra påpasselig med å holde de fargede folkene under seg igjen. Men så på slutten var det kanskje noe annet som var enda viktigere: å ikke ha forutinntatte meninger om mennesker som er litt annerledes og som man egentlig ikke har lært å kjenne.

Her er det litt morsomt å skrive en omtale.. På en måte er denne boken typisk Amerikansks. Man tror man har kontroll på hendelsesforløpet og så har man ikke det. Og egentlig ble det helt på slutten snudd litt opp ned igjen.. eller hva..?? Dere som har lest..? Jeg syns boken var litt langtekkelig slik midt i, og jeg irriterte meg over at jeg syns "hun" var alfor svak. Men jeg kjøper absolutt den tanken hennes at "han" må selv finne ut at han vil kvitte seg med henne, for at det skal la seg gjøre. Sykopatens tankebane.. Så absolutt lesbar.. :)

Moren i familien, forteller alle at de er en lys familie, men sannheten er at den er på randen av katastrofe. Faren er uberegnelig, broren har spikret igjen døren til rommet sitt, og tisser på flaske. Jenta, som er bokens forteller, har sluttet å prate. Moren prøver å få alt til å virke normalt, men da faren i familien dør, vet jenta at det er hennes skyld.

Mørk, underfundig, og fascinerende, med godt språk.

Fetter Ike er vel ikke nødvendigvis Atticus' søskenbarn slik vi definerer det på norsk. Men han virker jo uansett steingammel, iallfall i Småens beskrivelse, så han kan godt ha vært med i borgerkrigen som ung mann. (Atticus nærmer seg femti, får vi vite, og kan saktens ha et søskenbarn på rundt åtti?)

At første verdenskrig ikke er nevnt, er helt naturlig, synes jeg. Det er Småen som forteller om en helt spesiell periode i barndommen sin, og hun konsentrerer seg om de nære ting: Det hun sjøl opplever og det hun blir fortalt av andre.

Ja, jeg er enig med deg.

Et dilemma ved Huck Finn er at Mark Twains tekst har vært tuklet så mye med gjennom åra - den var jo bearbeidet og utgitt som ei slags barnebok den gangen jeg var barn. Heldigvis ser det ut til at min Bokklubb-utgave fra 1973 er tro mot originalen: Huck omtaler Jim som "nigger", helt i tråd med hva han sannsynligvis gjorde i 1850-åra.

Når det gjelder Lindgren og Egner er jeg litt mer usikker. På 1950-tallet og deromkring var n-ordet (dessverre) det eneste gangbare i dagligspråket; både hos leg og lærd, inkl. forfattere. Den seinere tidas "språkvask" av fortidig litteratur blir for meg nesten historieforfalskning, selv om det er aldri så velment.

Ved en innsjø utenfor Berlin, bygger en arkitekt et sommerhus til sin kone. Det er et nydelig og forseggjort hus, med en fantastisk hage, takket være stedets gartner. På dette stedet skal man hvile, og nyte late dager, men det henger mørke skygger over landskapet. En ung, lokal kvinne, druknet seg i innsjøen, de jødiske naboene forsvinner, før den røde armé kommer for å rasere. I krigens siste dager, gjemmer en ung kvinne seg i et hemmelig rom i huset, en østtysk student prøver å svømme til frihet i vest, og et ektepar returnerer etter et brutalt eksil i Sibir.

Fascinerende, men såpass ujevn og til tider uklar, at den havner under middels for min del.

Jeg husker det var en debatt rundt dette i 2011 da de fjernet ordet "nigger" fra "Huckleberry Finn". Og tidligere har Pippis pappa blitt omdøpt, og Torbjørn Egner har også hatt et verk eller to gjennom reformeringsmaskinen.

Jeg vet ikke hva jeg synes. På den ene siden bør kanskje verkene bli stående slik de er; de er jo også en dokumentasjon over tiden de er skrevet i (som Anders Giæver er inne på her). Men samtidig har jeg forståelse for at det blir endret. Forklarende forord/etterord kan jo være en god løsning.

Andre bok om Roy Grace.

Tom Bryce driver eget firma. I starten gikk det strålende, men nå peker pila nedover. I tillegg er kona hans hekta på eBay med mere, og han har ikke tatt mot til seg for å sette henne inn i deres økonomiske situasjon.

En medpassasjer på toget, glemmer igjen en CD, og i stedet for å legge den på hittegods, tar Tom den med seg hjem. Det er noe han kommer til å angre bittert på. Filmen på CD`n viser et brutalt mord, før alt forsvinner, og Tom vet ikke hva han skal tro. Var det en troverdig filmtrailer, eller var det mord? Da familien hans trues på livet, skjønner han at det må være det siste.

Synes faktisk det går tregt i forhold til første bok i serien. Tar seg noe opp, men den når ikke opp til «Levende begravet».

“Nobody has ever done so much in the first two years of a presidency as this administration. Nobody. Nobody.”—
political rally in Biloxi, Mississippi, November 26, 2018

The Cult of Trump
A Leading Cult Expert Explains How the President Uses Mind Control av Steven Hassan.

Jeg har henta fram min utgave av boka, fra Bokklubben 1961, og har etter hvert skjønt at det er minst fire utgaver av denne boka i norsk oversettelse: Bokklubben 1961, Bokklubben 1971, Aschehoug 2005 og Aschehoug 2015. I de tre første er Magli Elster oppgitt som oversetter, men i Aschehougs omtale av den siste utgaven får vi opplyst at oversettelsen fra 1961 er modernisert. Er det noen av dere andre som leser den nyeste? Kan det tenkes at også den engelske originalutgaven er "modernisert"?

Magli Elsters lyrikk har jeg hatt mye glede av gjennom mange tiår, men prosaen hennes har jeg ikke mye kjennskap til, bortsett fra Sangfuglen, som jeg har lest flere ganger uten å oppdage gammelmodigheter i språket. Jeg får prøve å være mer oppmerksom mens jeg leser denne gangen, og se om jeg finner noe som ville hatt godt av litt modernisering.

Stundom føler man seg litt fossil ...