Bokelskere.no

Forfatterens far ble utsatt for seksuelle overgrep da han var mellom 9 og 16 år gammel. Overgriperen var en familievenn fra Tyskland som kom til dem hver jul. Etter det har julen vært et mareritt for Vildes far. Da Vilde får vite om overgrepene, er det 40 år siden det skjedde, og hun begynner å se på barndommen med nye øyne. Han har vært en god far for de 4 døtrene, men det er enkelte ting de har reagert på gjennom årene. Faren var en urolig sjel, og han led også av depresjoner og spiseforstyrrelser. Både far og datter har trent uhorvelig mye - på grensen til det usunne. Alt for å ta tankene vekk fra det de ikke mestret.

En sterk og viktig historie, som også inneholder lyspunkter, og diverse forskning på temaet.

Spennende!

Eg kan ikkje skjøne at vi er ferdige med å debattere denne boka. Det som førebels er sagt gjeld for det meste om og kvifor vi har likt eller ikkje likt denne boka. Dessutan har nokre av dykk trekt fram tittelen på boka, i tillegg også einskilde tiltaleord som kanskje ikkje passar med tid og stad.

Men kva med personane i boka? Sjølv har eg allereie nemnd Darling og hennar kjærleik til broren.
Kvifor berre til han? Andre vener, som t. d. Lillen, tydde ho berre til når ho sjølv trong dei? Også Gudrun og andre var relasjonar ho sjølv hadde nytte av. Til slutt kjem Gro, og da lurar eg på kvifor Darling faktisk verkar nøgd (iallfall ikkje fortvila) då det viser seg at dottera hennar også er evneveik.
Ein annan ting er måten boka er bygd opp på. Kva nytte har vi av at same historie er fortalt fleire gonger gjennom ulike personar? Kan dette vere gjort for å halde på lesarens undring? Først siste gongen får vi det heile og samlande biletet av kva som har hendt.

Dette er ting eg sjølv har undra på. No vonar eg at også andre av dykk har hatt tankar om det same.
Skal vi diskutere ei bok, må vi ikkje stoppe på halvvegen.

Kim Leine, ja. Enig! Jeg har lest "Profetene i Evighetsfjorden", og den likte jeg svært godt. Jeg har "Rød mann, sort mann" liggende på kindlen min, så den skal leses etter hvert.

Tredje bok om Flora som bor på den lille øya Mure utenfor Skottland. Nå går det mot jul og Flora har nylig oppdaget at hun er gravid. Hun er sammen med den tidligere sjefen sin, Joel. Hvordan skal hun få fortalt han dette, hun regner med at det ikke vil være julegaven som han ønsker seg.

Jeg liker godt denne koselig serien om Flora. Boka er lettlest og fint oversatt av Hege Frydenlund.

Les hele omtalen her

Jeg tenkte det samme som deg - at vi kanskje er vel kritiske når vi leser sammen, men konkluderte med at jeg ville reagert på samme måte om jeg leste alene. Det som trakk ned hos meg var den knappe stilen og oversettelsen hvor samtalene sikkert er helt greie på dansk, men helt feil på norsk i et lite kystsamfunn på den tiden.
Ellers ble jeg litt provosert av den frigjorte, verdensvante og tolerante dansken som gidder å sitte på et enslig fyr med denne sære "bondske" norske familien i så lang tid. Det føltes litt som u-hjelp. Sikkert en barnslig reaksjon ;-)
Terningkast 4.

Artig å registrere at her har vi fått samme assosiasjoner - jeg tenkte også litt på Mack og hans "kvinnetekke". Så langt jeg husker (lenge siden jeg leste Sirilund-bøkene), beskriver Hamsun et lite lokalsamfunn som ikke forarges særlig av Macks utskeielser, og det samme får man inntrykk av når det gjelder sambygdingenes oppfatning av Feite. Men skrivestilen er så ulik hos de to forfatterne at sammenlikninga blir umulig.

Jeg er enig med deg når det gjelder synsvinkel: Greit nok at vi får fortellingen i tre versjoner, men så lenge "hovedpersonene" ikke har ordet sjøl, blir vi bare informert og ikke involvert. Å fatte sympati for noen av disse personene ble umulig for meg, dessverre.

Jeg har lest ferdig boka, men får den likevel ikke ut av tankene, så noe må det jo være som har gjort inntrykk. Leseperioden er jo ennå ikke over, så kanskje jeg finner noen kvaliteter jeg har oversett når jeg grubler videre. Ingen terningkast så langt!

Det er hett i New York sommeren 1969. Søsknene Gould kjeder seg nesten til døde. Så får de høre om en klarsynt dame som holder til i nærheten. De oppsøker henne, noe de senere skal angre på. Damen kan nemlig forutsi dødsdagen deres, og det hver og en av søsknene får høre den dagen, påvirker dem for resten av livet.

Simon, som er morens øyensten, rømmer til San Fransisco og jakter på kjærligheten.
Daniel velger det trygge, og blir militærlege. Skoleflinke og søskenflokkens eldste, Varya, blir forsker på udødelighet og levetid.
Klara følger i den mystiske mormorens fotspor, og blir tryllekunstner i Las Vegas.

Underholdende og annerledes om familie, tro, illusjon og kjærlighet. Anbefales!

Rose er nygift med Dimpy, og hun elsker jul. I år planlegger hun en uforglemmelig feiring på Oaktree Manor. En dag får Dimpy et brev og reiser vekk. Like etter kommer det uventet besøk på Oaktree Manor, og Rose må innse at ting ikke var helt som hun trodde. Plutselig er hun ikke lenger så interessert i julepyntingen.
Dette er bok nummer syv om familien Winther. Boka kan leses frittstående. Fin historie om en hyggelig familie. Hyggelig førjulsroman.

Les hele omtalen her

Jeg leste også den anmeldelsen, faktisk før jeg leste boka, og tenkte at her måtte jeg visst stålsette meg. Men den aktuelle scenen var jo ikke stort verre enn alt det andre man kunne spydd av i denne romanen.

Bok 5 om Jarle Klepp.
Jarle er nå i slutten av 30-årene, gift, og har 3 barn. Faren er død, men moren er i live, og Jarle er tett knyttet til henne. Hun er også populær hos barnebarna.
Det er nyttårsaften, og Jarle og den 2 år gamle sønnen, er på jakt etter stjerneskudd. De finner et utsalgssted som selger fyrverkeri, men Jarle er ikke forberedt på å møte en person fra barndommen bak disken. Minner kommer strømmende på, og de er ikke bare gode. Han får også et innblikk i hvordan andre opplevde foreldrene.

Jeg blir umiddelbart dratt inn i universet til Jarle Klepp, og historien er godt fortalt, og lett å lese.

Denne helgen leser jeg 'Å lese Lolita i Teheran', av Azar Nafisi. Jeg har så vidt startet, og boka virker lovende.

Jeg har fulgt ulike leseutfordringer gjennom året, og dette er den siste boka som jeg har igjen på lista jeg har laget i forbindelse med Popsugar Reading Challenge. Sånn ut over det, så står det igjen 3 bøker til som jeg 'må' lese i år. Det betyr at det blir god plass til noen flere utenom :) Jeg har plukket fram en novellesamling/miniroman fra Jørgen Jæger, og da snakker vi sjanger krim.

Håper alle får en fin helg! Vi har vært ute og fått med oss noen timer med sollys i dag, pluss flotte naturopplevelser i vakker skjærgård. Det gjelder å samle på de positive opplevelsene i disse dager.

Men kva seier dykk om forholdet mellom Darling og Valdemar? For meg verkar det som om Valdemar er den einaste personen som Darling er ekte glad i. Som barn leikar ho mykkje med den yngre halvbroren, og i leiken tilpassar ho seg til hans nivå, til hans veremåte. Som vaksen i Amerika er det berre han ho sender gåvar til, berre han ho vil besøke når ho kjem heim igjen. Vonbrotet ho kjenner då ho får vete at han er daud, er sikker også oppriktig. Og så får ho si eiga dotter. Også Gro er tydeligvis evneveik. Dette har alle andre sett. For Darling er det, dersom ein skal tru bokas siste ord, noko heilt greit at dottera er slik.

Jeg har lest ut boka, og jeg må si at jeg ikke likte den så veldig godt. Jeg synes rett og slett det ble litt kjedelig å få historien fortalt tre ganger, selv om det var fra ulike synsvinkler. Jeg synes også enkelte av personene blir litt overdrevet og nærmest lite troverdige. Valdemar som rauter, elsker kyr og spiser gress? Hva betyr dette? Gikk jeg glipp av noe i boka?

Det er jo også en bok som tar opp svært mange tema: ensomhet, morskap, hemmelighold, utenforskap, utroskap, kjærlighet, ungdomstid, isolasjon, alkoholisme, incest, voldtekt, utvandring, maktmisbruk, fattigdom. Ja, sikker flere.

Jeg ser én anmelder skriver: "Ein siste ting: Om du kjem deg uspydd forbi side 114-115, toler du alt litteraturen kan by på."
Vel... Det må jeg si meg relativt uenig i. Jeg hadde ingen problemer med å komme meg uspydd forbi hverken side 114 eller side 115.

Jeg er litt usikker på hvorfor denne får så mange seksere, men det er jo samtidig det som er så kult med litteratur: at man ser/oppdager (eventuelt ikke oppdager) ulike ting i bøkene.

Men altså: Not my cup of tea!

Balram er født og oppvokst i en liten landsby i India. Han blir tidlig tatt ut av skolen for å jobbe, men han klarer på mirakuløst vis å komme seg opp og fram likevel. På skolen kalte læreren ham for den hvite tigeren. Det sjeldne dyret som kun dukker opp en gang i hver generasjon. Balram var nemlig en meget smart gutt.
Landsbyens rikeste mann trenger en ekstra sjåfør, og Balram får jobben, selv om han har null erfaring. Gjennom Balrams øyne, får leseren et innblikk i Indias kultur - kastesystemet, riggede valg, de hellige, horene, husets hellige vannbøffel, og internettkulturen.
I løpet av syv netter forteller Balram sin historie, og den utrolige klassereisen han har vært gjennom.

Underholdende og innsiktsfull om India, og alle landets uskrevne leveregler.

Ble lest i Trondheim folkebiblioteks månedsutfordring, der vi skulle lese fra nettopp India. Boka står også på lista over "1001 bøker du må lese før du dør".

Lars Mytting skriver så jeg ønsker at boka aldri skal ta slutt. Han har virkelig ordene i sin makt og er en fabelaktig god historieforteller, menneskene han skriver om blir så levende, og han fletter inn virkelige historiske begivenheter på en svært overbevisende måte.
Denne gangen ble det en sekser fra meg, etter at jeg vakla mye og nesten gikk opp på en sekser for Søsterklokkene, som kom før denne.
Her handler det mye om reinsdyrjakt, fiske og friluftsliv, - og første verdenskrig, men mest om livet blant menneskene på Butangen i Gudbrandsdalen,
- med tilbakeblikk på de myteomspunnende Heknesøstrene og Søsterklokkene som fremdeles befinner seg hver for seg, den ene i Norge og den andre i Dresden i Tyskland.
Presten Kai Schweigaard står fram som en mer og mer reflektert, innsiktsfull og klokere mann jo eldre han blir.
- Og klarer presten Kai Schweigaard å finne Hekneveven?
Det røper jeg ikke.
Kunne ha skrevet mange superlativer her, men nøyer meg med å si:
Gleder meg til neste bok og fortsettelsen. Håper på mange flere bøker fra Lars Mytting.
Les! Les! Les!

Tusen takk for langt og grundig svar. Men eg er ikkje heilt samd i alt. Når det gjeld Marie: Det verkar som om det er tenestejenter nok på prestegarden, Marie går jo mest og keiar seg. Med utdanning tenkte eg ikkje spesielt på examen artium. For kvinner frå den kondisjonerte klassa fanst det andre vanlege utdanningsveger, t.d. kunne dei bli lærarinner, sjukesøster osb. Særleg rart er det at presten tillet dottera si å kome til Feite. Presten var jo kjent med det dårlege ryktet til mannen. Dessutan skulle altså Marie overnatte på garden hos Feite.
Ein annan ting: Kva synest du om sitatet eg gjenga om Feite? Då eg las det, ooplevde eg skildringa berre som ekkel. Men ved nærare ettertanke: Kanskje er det noko erotisk ved måten forfattaren uttrykkjer seg på her....

Tollak er en stri, sur, og sær gubbe. Den eneste som klarte å stagge ham noe, var kona, Ingeborg. Nå er det bare Tollak og Oddo igjen på gården. Barna, Hillevi og Jan Vidar, har flyttet ut, og Ingeborg er borte. Tollak minnes tiden med kona, og barndommen til ungene. I små drypp kommer leseren tettere på, og man aner en underliggende uhygge.

Nydelig språk, men synes første del var litt sprikende og treg. Mot slutten av første del tar den seg voldsomt opp, og derfra og inn går det på skinner. Medrivende, sår, og leseverdig.