Bokelskere.no

Så veldig enig med deg. Nå har jeg lest de to første i denne serien og gleder meg til den tredje. Sven Petter Næss skiller seg ut på en måte som kan være litt vanskelig å beskrive utover et utsøkt språk, men jeg har lest mye norsk krimlitteratur opp i gjennom årene, og pr i dag troner Sven Petter Næss helt på topp hos meg. Takk for en god anmeldelse som fikk åpnet øynene mine for denne forfatteren. Håper han fortsetter i det samme sporet.

Vil for øvrig gi en stor honnør til oppleseren også.

Boken tar for seg tvangsflyttingen av samene fra Norge til Sverige, som startet i 1919. Nå var Norge blitt selvstendig, og alt skulle være norsk; språk, kultur, klesdrakt, og mennesker. Reindriften ble sett ned på, og man regnet med at den snart kom til å dø ut. Utmarka samene brukte som sommerbeite for reinen, skulle nå huse nordmenn. Myndigheten kalte det hele dislokasjon, mens samene mente det var tvangsflytting,
Samene bodde i Sverige på vinteren, og hadde faste plasser i Norge om sommeren. Mange av dem tenkte på Norge som hjemlandet sitt, men nå fikk de ikke lov til å komme hjem i det hele tatt.
Forfatterens familie ble tvangsflyttet på 1920-tallet. Historien hun forteller er basert på intervjuer av tvangsflyttede samer, og leseren ser det hele gjennom deres øyne.

En viktig og sår bok om et skamfullt kapittel i norsk-svensk historie. Boka fikk Augustprisen i 2020 for beste svenske sakprosabok.
Leses i forbindelse med #sakprosaseptember under "sakprosa om rasisme/antirasisme".

Har hørt denne som lydbok, lest av Thorbjørn Harr. Utrolig interessant å høre så mange flere detaljer fra en sak som «alle» kjenner til. Inneholder direkte sitater fra avhør og rettssaker. En utrolig kompleks sak. Jeg opplever at boka belyser saken fra alle kanter, den oppleves nøytral ift skyldspørsmål og hva som egentlig skjedde. Vil vi noen gang få svar? Thorbjørn Harr fungerer svært godt som oppleser. Denne anbefales!

Jeg skjønner naturligvis at han "leker seg med dimensjonene". Jeg ser jo også at det er noe fascinerende ved det. Men samtidig klarer jeg ikke å slippe tanken på det rent realistiske. (Det hadde jo vært interessant å få vite hvordan hun hadde klart seg "helt alene i verden"). En forfatter som Murakami er nok ikke helt min greie.

Jeg har ikke tenkt på hvor Sumire har vært, fordi jeg forventer at Murakami leker seg med dimensjonene. Det viktigste er jo også resultatet, at hun har funnet seg selv og kjærligheten til K.

Martas egen mor, var raddis på 70-tallet, og kjempet for både dette og hint. Faren var aktiv i fagforeninga, og forfatteren var ofte med på møter, demonstrasjoner, og gikk selvsagt i 8. mars-tog. Nå registrerer Breen at dagens kvinner går tilbake til kjøkkenbenken. De baker, syr, lager mat fra bunnen, og strigler heimen Barna blir dyrket som små guder. Var alt moren og medsøstrene kjempet for til ingen nytte?

Boka er full av humor og egne opplevelser fra både barndommen og voksenlivet til Breen. Det er både interessant og innsiktsfullt. De aller fleste av oss kjenner oss igjen i en eller flere av situasjonene som er beskrevet.

Leses som del av #sakprosaseptember under sakprosa om feminisme, og anbefalt av bibliotekar/venn.

Boken handler om Emily eller Em som hun går for til vanlig er 19 år og høygravid i syvende måned når vi møter henne. Kjæresten hennes,den småkriminelle Pablo forsvinner ut døren og nærmest ut av livet hennes på de aller første sidene i boken. Til å begynne med sitter hun og venter på at han skal komme tilbake men etter hvert innhenter hverdagen henne og moren kommer på besøk for å hjelpe henne.

Til tross for at det ikke finnes noe tak i Pablo virker det som om fraværet hans likevel gjør situasjonen ekstra tøff for Em som er usikker på om hun kommer til å klare og ta seg av barnet alene når det kommer. Innimellom får hun sorgtunge tanker som når hun en dag tråkker i en dam midt på baderomsgulvet og innser at barnet kommer til å vokse opp i et hjem der dusjkabinettet lekker.

Emily vokste opp sammen med moren i et lignende miljø og akkurat dette med sosial arv er et av hovedtemaene i boken slik jeg ser det. Ja,det er vel slik at man blir et produkt av det miljøet man er vokst opp i og sånn sett blir det skjebnebestemt at man skal gjøre de samme feilene som foreldrene. Emilys mor er i hvert fall av den oppfatning at Em valgte feil mann fordi hun selv en gang hadde gjort det (med Ems far).

Til å begynne med irriterte Emilys mor meg veldig for hun skulle hele tiden kritisere Em for at hun ikke hadde huset i orden eller hva annet det skulle være. Men så får vi noen hint som forteller at hun selv som alenemor var utrolig nøye på ting, både når det gjaldt stryking av klær,husarbeid og annet fordi hun var livredd for at noen skulle melde henne til barnevernet. Og selv om hun i likhet med Em var i full jobb så hadde hun lite penger igjen uken før lønning,noe som gjorde at Em måtte spørre moren om hun kunne ta litt mat.
Så etter hvert forstod jeg at hun egentlig mener det godt og at hun kanskje vil at Em skal lære litt av henne siden hun tross alt har vært i samme situasjon selv som ung?

Igjen har Maria Navarro Skaranger skrevet en nydelig bok og denne gangen handler det om klasse og sosial arv. En bok jeg anbefaler på det varmeste! :-)

Hele omtalen min kan leses her.

"Sveve som satellitter hvileløst i sin egen ensomme bane". Dette virker jo vakkert og poetisk. Men jeg klarer ikke helt å svelge at boka skal være slik. Det jeg lurer på er hva har skjedd med Sumire etter at hun forsvant fra den greske øya. (Eller kanskje hun ikke forsvant derfra, men var der hele tida?) Det jeg vil si er at siden mesteparten av boka er realistisk fortalt, klarer jeg ikke helt å bifalle dette sjangerbruddet. Jeg føler at overgangen til en mer symbolsk atmosfære, er heller juks. Skulle gjerne høre andres meninger om dette.

I første del av boka får vi først og fremst en utfyllende beskrivelse av Sumire. Hun er en typisk «alt eller intet»-person. Når hun går inn for en ting, er det dette og ikke noe annet som teller. Sumire vil bli forfatter. Hun skriver og skriver, tekst etter tekst og kutter ellers ut alt annet. Helt til hun møter Miu og forelsker seg i henne. Etter dette får hun ikke ordentlig til skrivingen.

Ellers merker jeg meg noen setninger fra bokas første halvdel som fungerer som et frampeik mot det som senere fortelles. Allerede ved første møte med Miu tenker Sumire om den plutselige forelskelsen hun føler: «Strømmen vil føre meg bort, kanskje til en helt spesiell verden, ulik alt annet jeg har sett. Kanskje er det et farlig sted. Kanskje vil jeg få dype og dødbringende sår der. Kanskje vil jeg miste alt der. Men jeg er ikke i stand til å snu. Jeg er nødt til å gi meg hen til denne strømmen som ligger her foran meg. Selv om alt det som utgjør meg skulle brennes til aske og bli borte for alltid.»

Sterke ord! Kan dette si noe om det som senere skjer med Sumire?

Agnes tar med samboer og baby til vestlandet og Valevåg. Samboer skal ha pappapermisjon, Agnes skal skrive. Det er et hav mellom Oslo og vestlandsbygda, men dette skal gå fint, altså. Dessuten bok dikteren Einar Økland, som også er en venn av Agnes, like ved.
Med skråblikk forteller forfatteren om halvåret så og si uten internett og nærbutikk. Hun er vel mye sammen med Økland med tanke på at hun egentlig skal skrive. Det blir en god del prokrastinering for å si det sånn.

Artig, liten bok, men noe ujevn. Tror jeg hadde forventning om at den skulle være morsommere...
Leses som del av #sakprosaseptember i kategorien "Valgfri sakprosabok.

En fin og tidvis tankevekkende bok. Mange flotte bilder og flere fine historier om tidligere tider.

Jeg drar ned terningkast-snittet noe ser jeg, men dette var nok ikke en bok for meg. Jeg hørte den på lydbok, og han som leste var helt fabelaktig, men lange avhandlinger om alle tenkelige sider ved hval og hvalfangst ble for meg stort sett bare kjedelig og tok fokus vekk fra handlingen på og rundt Pequod.

Gjennom partnerens øyne, skriver Stein sin egen selvbiografi. Det er i Paris det foregår, fra begynnelsen av 1900-tallet til 1932. Stein var venn med mange kunstnere blant annet Picasso, Matisse og Hemingway. Man får innblikk i hvordan de levde, og også Steins egen karriere.
Stein var ikke nådig i sine karakteristikker av kunstere hun ikke likte, og det gikk så langt at de to kvinnene satt venneløse igjen.

Litt mye gjentakelser, men også mye interessant om dette spesielle miljøet. Oversetter Bildøen har gjort boka mer tilgjengelig med å sette inn en del flere komma enn i originalen. Stein var kjent for sin aversjon mot tegnsetting...

Leses som ledd i #sakprosaseptember under LGBTQIA+ tematikk. Boka står også på lista #1001bøker.

Jeg leste akkurat spørsmålet ditt ang. lydbøker. Selv hører jeg mye på lydbøker, men jeg abonnerer verken på Fabel eller Storytel. Jeg innbiller meg, som du sier, at da blir utvalget begrenset. Jeg vil naturligvis ha tilgang til alt som finnes av lydbøker og så velge fritt.. Fra gammelt av er jeg medlem av Bokklubben Nye Bøker. Det er svært sjelden jeg nå kjøper Månedens bok, men jeg har funnet ut at det er greit å handle lydbøker her. Man får jo bonus her, penger som trekkes fra neste gang man kjøper. Dessuten er nettsiden her oversiktlig, det er lett å finne ut hvilke bøker som finnes på lyd.

BOKOMTALE: Min elskedes ansikt av Jean-Louis Adorsen. Leseeksemplar fra forfatteren

Denne boka er en samling med 15 lettleste romantiske noveller. I samlingen er det både helt nye og eldre noveller, den nyeste helt dagsfersk ved utgivelsen. En av historiene kan du dessuten lese i neste nummer av Hverdagsnettmagasinet.

Språket er uklanderlig. Alle novellene er fine og varierte med akkurat passe lengde – og jeg liker dem alle sammen.

Les hele omtalen her

Jeg kjøper/laster ned fra Lydbokforlaget (Fabel) og Adlibris.

Vi blir med forfatteren på handletur i dagligvarebutikken. At vareplassering ikke er tilfeldig, har vi hørt før, men her får vi en god innføring i hvordan og hvorfor.
Norge har også et veldig konsentrert dagligvaremarked; faktisk på topp i Europa. Kun 3 store kjeder «bestemmer» hva vi skal kjøpe/spise.

Ei lita flis av ei bok, men full av interessant innhold. Her har noen hver litt å lære.

Septemberboka i utfordringen til Trondheim leser der det er FNs bærekraftsmål 12 ansvarlig forbruk og produksjon som er tema.

Jeg storkoser meg med denne boken! Duc Mai-The leser den for meg og det er en fornøyelse. Har kommet til kapittel 7 og vil bare høre mer. Det er jo ikke mye handling i boken så langt, men jeg savner det heller ikke.

John Earle "Whitey" McClaren, har tidligere vært borgermester i småbyen Hammond i delstaten New York. På vei hjem fra et møte, ser han en mann bli banket opp av to politimenn på veiskulderen. Han blir sint, for det er tydelig at mannen er hjelpeløs, men politimennene slår og sparker ham likevel.
Whitey går ut av bilen, og ber politimennene om å stoppe mishandlingen. I stedet for å høre på ham, får han samme behandling. De bruker til og med elektrosjokk-pistol! Ambulanse blir etterhvert tilkalt, for det er tydelig at den eldre mannen ikke tålte julingen han ble utsatt for. På sykehuset får familien forklart at Whitey fikk slag mens han kjørte. At airbagen er skyld i brannsårene på overkroppen hans. Dagen før han skal overføres til rehabilitering, dør Whitey.
De fem voksne barna og kona, Jessalyn, er i sjokk, og de takler sorgen på hver sin måte. Eldstemann, Thom, blir kontaktet av mannen som også ble banket opp. Han forteller en historie som ryster Thom, og ikke minst Jessalyn. Hvordan skal de takle denne grusomme nyheten? Alt de har visst om Whiteys kjøretur, viser seg å være en løgn.

En "murstein" fra min yndlingsforfatter, og hun svikter ikke denne gangen heller. Jeg ble forbannet allerede i prologen! Man kan ikke unngå å la tankene gå til det grusomme drapet på George Floyd, og det er både rasespørsmål og traumer som er gjennomgående tema i denne boken. Skarp og tatt på kornet.