Bokelskere.no

Det er umulig å konkurrere med de døde.

Problemer begynner alltid lenge før man virkelig, virkelig ser dem.

"Når du tenker på det, kan du begynne å lure på om ikke hukommelsen er menneskets drivstoff. Om erindringene i seg selv er så viktige eller ikke, betyr kanskje ikke så mye, så lenge de bærer livet framover. De er jo bare drivstoff. Aviser, reklamesedler, filosofiske tekster, pornobilder og bunter med titusenyensedler - når du slenger det på bålet, er det jo bare papir, alt sammen. Ilden tenker ikke, når den fortærer papiret: 'Oi dæggern, det var Kant!' eller 'Jøss, det var kveldsutgaven av Yomiuri' eller 'Wow, sjekk de puppene!' For ilden er alt det samme papiret. Og akkurat sånn er det med minnene også. Hukommelsen skiller ikke mellom viktige, ikke fullt så viktige og aldeles ubetydelige minner, for den er alle minner drivstoff, hverken mer eller mindre."

Han kaster et blikk på vegguret. 04:33. Sekundviseren dreier glidende over urskiven. Verden fortsetter evinnelig og uopphørlig sin gang. Teori og praksis smelter sømløst sammen. Så lenge det varer.

Jeg drømte at jeg fikk en hel masse nye slektninger, fortalte Filifjonka. Det ville vært fælt, akkurat nå som jeg har blitt kvitt de gamle!

Hvorfor gråter du? spurte Homsen.
Jeg vet ikke, det er så deilig, svarte Misa.
Men man gråter da fordi noe er sørgelig? innvendte Homsen.
Ja - månen, sa Misa unnvikende og pusset nesen. Månen og natten og melankoli sånn i sin alminnelighet ...
Ja, ja, sa Homsen.

Det er så mye man ikke forstår, sa Mummi-Mamma for seg selv. Men hvorfor skal man i grunnen ha allting akkurat sånn som man er vant til?

Hun burde lokke meg med honning, tenkte My. Og gi meg juling når jeg kommer.

Vi kunne gjort oss rike på nysgjerrighet.

Han får ikke vite det. At å skrive er å krype inn i noe, feste seg til noe, det er ikke å være flue på veggen, men å la seg synke inn i den, analysere treslag og maling, finne mønster og lage nye, skildre mugg og fuktighet, aldri holde igjen, hvem eier veggen og hvem eide den, hvem skal eie den, hvem skal ordne opp i alt rotet som finnes på innsiden, det er slik det er, skrivingen, jeg bruker den og jeg former den og kaster den iblant, henter den frem igjen og jeg skriver om deg eller ham eller kanskje til og med du, kanskje jeg elsker deg, går inn i det, ikke så mye at det gjør vondt, som noen sier at det gjør, at det treffer så hardt, som et plutselig steinras gjennom kroppen, det er ikke sånn, jeg skriver at du er her og jeg lytter til det, jeg finnes i huden din og du får ikke vite det.

Jeg håper han eldes fort. Jeg håper håret hans blir grått og uryddig, at ansiktet hans mister farge og kroppen blir tynnere. Jeg håper han eldes fort, slik at de andre jentene mister interessen. Slik at han bare har meg.

Hvordan er det fysisk mulig: å være så nr, men så langt borte, å se på meg uten å bruke øynene.

• Blir du med meg?
• Nei.
• Hvorfor ikke?
• Det ville vært å gi noe en sjanse.
• Ja? Er ikke det bra?
• Nei, jeg tror ikke det. Ikke alltid.

Det var en av kveldene der nede hvor jeg satte meg ned og spilte inn en sang, jeg hadde plutselig kommet på at jeg pleide å sende kassetter hjem til Norge når jeg jobbet og reiste i utlandet, det var kanskje litt sånn det var før, at det fantes beskjeder som ikke hastet. Nå haster alt.

Den beste kuren mot følelser som dette må være bevegelse, bare man aldri stopper opp, som visse typer fisk som må bevege seg konstant for ikke å synke og dø, vi må leve som dem, og det er kanskje litt komisk, se for deg mennesker med skuldrene oppetter ørene, alltid stresset, alltid sysselsatt for å glemme. Det er viktig å være stresset nok, nervøs nok, ikke la oksygenet finne frem til hjernen.

Vi kan ikke slutte å elske, hadde jeg sagt, og jeg mente det fortsatt, men det var samvittigheten, det var livene rundt meg, det var barneføtter og kompiser som startet lavmælte pappaband i garasjen mens konene deres var stilfulle husmødre med full jobb og full kontroll og serverte kakao og nybakte boller og de luktet faen meg som hvetebakst alle sammen, konene som var så smarte og beleste at de i all hemmelighet hadde begynt å omtale meg som Nabokov, som om det var en god referanse.

Er du en ung jente som er forelsket i en eldre mann, er du et offer, men jeg klarer ikke se forskjellen på disse to tilstandene, på å være et offer og være forelsket, mener jeg.

Jeg løper opp trappene til barndomshjemmet mitt, finner jenterommet forlatt i en uskyldighet jeg ikke lenger kan gi det.

I bøkene var menn både gode og onde, men de var aldri barn. Det fantes bare voksne menn i bøkene, og jeg elsket dem.

Hva tenker du på når du sitter på bussen om morgenen?