Bokelskere.no

1. I was wired differently. One of the characteristics of my wiring was that I had difficulty empathising. This problem has been well documented in others and is, in fact, one of the defining symptoms of the autism spectrum.

Jeg så på henne. Nakken hennes, skuldrene hennes. Så vakkert, alt sammen! Det hendte jeg masserte henne om kveldene mens hun så på tv. Jeg følte meg som en skulptør når jeg gjorde det. Jeg innbilte meg at det var den følelsen skulptøren måtte ha når han endelig hadde fått det slik han ville og han sto og kjente på det ferdige verket med hendene.

Telling Rosie my life story was not difficult. Every psychologist and psychiatrist I have seen has asked me for a summary, so I have the essential facts clear in my mind.

"Greetings Dr Collie. What can I get you to drink?" She looked at me strangely and for a moment I thought I had made an error with the word-association method I was using and that her name was perhaps Doberman or Poodle.

I was agitated, but not in a bad way. It was more a case of sensory overload.

Jeg ser et lyshåret hode duppe over parkeringsplassen, og så kommer jenta med den sprukne leppen gjennom porten i nettinggjerdet med et av badehåndklærne fra hyttene, ikke stort større en et oppvaskhåndkle, og en pakke Merit, en bok og solfaktor 120. Lungekreft, men ikke hudkreft.

Det var mange andre ting han unngikk også, men som jeg aldri hadde tenkt på da, ikke sett, fordi det en person gjør alltid overskygger det den ikke gjør, og det pappa ikke gjorde, var ikke så lett å legge merke til, også fordi det overhodet ikke var noe nevrotisk ved ham.

Psykologen fortalte en gang at narkotika for en med psykiske plager var som å bedrive en kjemisk lek med hjernen. Nå hoppet hjernecellene i strikk, husket, hoiet, skrek, syklet trehjulssykkel, hinket, lekte gjemsel. Allikevel var det bedre nå enn i dagslys...

Det forblir i meg. Alt forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene.

Ens verste fiende var ens eget nervesystem, tenkte han. Når som helst kunne den indre spenningen gi seg uttrykk i et synlig symptom.

Han følte en nesten uimotståelig trang til å skrike en rekke sjofle ord av full hals. Eller å dunke hodet mot veggen, sparke bordet over ende og hive blekkhuset gjennom vinduet - foreta en hvilken som helst støyende eller voldsom eller pinefull ting som kunne mørklegge det minnet som pinte ham.

(...)
uansett hvor mye det regner
finnes ting som ikke vaskes vekk.

en gutt
gående
på våt asfalt med
det gule nylontauet
i oktober

Delt i to, alt er delt i to, alltid delt i to, sort og hvitt, sort og hvitt.

Psykologen og jeg danser stivt og urytmisk med hverandre. Hun vil at jeg skal komme til overflaten, til henne, og jeg vil at hun skal ta turen ned i mørket, til meg.

06.05. kl. 03.10
umuleg å sove, umuleg å vere vaken
tida i kroppen stemmer ikkje med tida der ute
gjekk ikkje på skolen i dag heller
ingen ringer, ingen legg merke til at eg ikkje er
der

dei seier at ikkje alle er i stand til å elske. kanskje eg er eit slikt menneske

Og jeg tenkte på den vakre jenta som hadde vært på vei for å møte ham og som ville ha kysset ham og sagt at hun elsket ham og gjort det umulig for ham å ønske sin egen død, men som var for sent ute, som ennå ikke var nådd frem til ham da han bestemte seg for å gjøre slutt på seg selv.