Bokelskere.no

Han der kan vi aldri gjennomskue eller tolke, det er som ormens vei på helleberget.
...
Men en gang, en eneste gang, hadde jeg sett en orm, det var på en flat stein nedenfor uthuset til farfar. Jeg hadde ikke blitt klok på den: Ormen rørte seg uten å røre seg. Forundret hadde jeg iakttatt denne stillestående bevegelsen fremover. Hva som enn måtte være fremover for ormen. Og jeg innbilte meg at jeg forsto metaforen.

En annen gang hadde han slåss med Manne i Gårdbæck. Og han kom inn til oss, han blødde fra nesen og øyenbrynene og munnen. Hvorfor han kom til oss vet jeg ikke, vi bodde vel nærmest, alt slektskap hadde han for lengst sagt opp.
Han måtte legge seg på sofaen på kjøkkenet, denne klynkende helt, sofaen der man kunne ligge å lytte til den klassiske musikken på langbølgen fra Luleå.
Og mamma tok vaskevannsfatet og et par hånkler og vasket han ren.
Og da, mens hun gjorde ren nesen og leppene hans og vred opp den blodige fillen i vaskevannsfatet og mens hun til og med presset sammen sårkantene med fingertuppene, så jeg med ett at han smilte, et stort varmt smil som fylte hele ansiktet, og at øynene lyste av glede.
Lykkeligere så jeg ham aldri.
Det var altså derfor han hadde slåss mot den kvikke og smidige Manne i Gårdbæck: for at noen etterpå skulle fukte hans panne og kjærtegne hans kinn med en fuktig klut og tørke bort det blodige slimet fra nesen hans.
Og si: Det er ikke så farlig. Det går over. Det går over.

... du er nå fullstendig frisk. Fra vårt synspunkt er du avskrevet. Friskere kan ingen bli.
Det er ikke mulig, innvendte jeg. Hvorfor skulle akkurat jeg være frisk?
Noen må være friske, sa han. Det er også en skjebne.
Det kommer litt uventet, sa jeg. Jeg har alltid tenkt meg et livsløp som syk.
Jaha? sa han.

Eg tok ein neve med steinar, leita fram ein av dei minste, og tenkte: "Du hadde ikkje store sjansen å bli funnen, så liten som du er, om det då ikkje var for meg. No er timen komen. No er det du og eg. Du er blitt skatt og eg er blitt rik."
Kor hardt å vera gråstein, - kor hardt å vera menneske som ikkje blir sett.

Og selv om behovet for å unngå spekulasjoner nå har sørget for at Thule ikke lenger er å finne på noe kart, eksisterer stedet fortsatt i hjernens kartografi.

"Har du hørt om byen i Spania der apostelen Jakob er begravet?" spør han plutselig. "Jeg har vandret dit, fortsetter han." ...
"Etter å ha vandret i 27 dager fra Frankrike" , sier han. "Det vanlige er å bruke 33 dager."
"Er du en kristen?"
"Nei, bare interessert."
"Du gikk ned under koret og så kisten med knoklene til apostelen Jakob?"
"Selvfølgelig."
"Tror du det virkelig er han som ligger der?" spør jeg.
"Har det noen betydning?"
"Antagelig ikke," svarer jeg. "Døde ben er vel uansett aldri annet enn symboler. Som viser til noe annet. Hva de er i seg selv, er kanskje uinteressant ."

Hva kunne du tenke deg å gi for dette teppet? ...
1000 lire, sier jeg og angrer straks. Nesten 3000 kroner. Guidebøkene forteller at den virkelige prisen som regel er omtrent halvparten av det de krever. Men jeg har en mistanke om at selgerne har plukket opp hva som står i bøkene, og nå krever det tredobbelte. Jeg frykter jeg ender opp med et dyrt teppe min kone ikke vil ha. At jeg blir sittende med et tyrkisk bønneteppe på det overfylte kontoret mitt.

Du må prøve å huske på å aldri sette barn til verden, fortsatte han.
Men har du ikke gjort det minst elleve ganger? påpekte mor.
Iblant er man åndsfraværende , sa han. Da er det fort gjort. Kjønnslig omgang kan være fornøyelig med det samme. Men i det lange løp er det ikke noe å samle på. Jeg har sett det hos dyrene mange ganger. De angrer seg med en gang etterpå.
Men hvorfor? sa mor. Hvorfor skal akkurat jeg leve barnløs?
Det ser du vel! sa han. Se på meg! Noe lignende må alle som fødes, til slutt gjennomgå.

Rocka Blanca? Han ser rart på meg. Den gamle borgen? Men det er ingen ting i dag, sier han. Hvor den lå? Han peker et stykke nedover, mot en klynge høye trær. Jeg peiler meg inn mot stedet, går langs en kjerrevei like innvevd en gård. Noen hunder i bur gneldrer stygt mot meg. Jeg går inn i skogen med de høye trærne. Det renner en liten bekk der inne. Det er mørkt under trærne. Jeg setter meg på noen steiner. De ser tilhuggede og gamle ut. Jeg tror jeg har kommet frem. Til ingenting.

... med nød og neppe kunne redde livet.
Det ville vært bra, sa han. Jeg har ennå mye ugjort.
Det legger vi oss ikke opp i, sa legen. Gjort eller ugjort, det er det samme for oss.
Vi i Væsterbotten vil fullføre alt som er vår plikt, sa morfar.
Vi behandler alvorlige syke fra hele landet, sa legen. For oss er alle landskap like.
Vi har kommet til jorden for å utrette det ene og det andre, sa morfar. Ennå har jeg bare gjort det ene.
Våre pasienter vil bare leve, sa legen. Noen spesiell grunn har de aldri.
Bare leve! sa morfar. Det er vel ingenting!
Hva mennesker gjør med sine liv, sa legen, det legger ikke vitenskapen seg opp i. Noen bygger opp, de fleste river ned.

Hver sommer arrangeres det en festival der folk kler seg som vikinger og kommer innover mot tårnene med skipene. Lokalbefolkningen venter i frykt, spesielt kvinnene. "Vikingene" fortøyer båtene, skriker som barbarene, de har hjelmer med horn, røver og plyndrer, tar kvinnene osv. Det hele ender i en løssluppen fest. Folk lar rødvinen flomme over seg selv, det skal symbolisere alt blodet som fløt når de nordiske vikingene kom. I Galicia kalte folk meg viking når jeg sa jeg var fra Norge . Og det er som om vi -"vikingene"- representerer det groteske og barbariske i mennesket, noe det kan være godt å slippe ut, en gang i året.

... uten hukommelse, .., finnes ikke tiden. Tiden er et produkt av hukommelsen. Det drypper hele tiden små dråper og strimer av tid fra hukommelsen.

Så lenge mennesker har diktet opp historier, har de diktet opp øyer. Vi finner dem i den tidligste litteraturen og de tidligste legender. For mennesker som bor ved havets bredd, er drømmen om andre kyster den mest naturlige drømmen man kan tenke seg. Polynesiere, sumparabere, antikkens grekere, keltere. Alle så for seg land bakenforliggende horisonten. Alle diktet opp historier om øyer.

Det jeg føler, er en nærhet til Sigurd Jorsalafare og hans verden. Det er noe magisk ved at vi befinner oss i den samme kirken, tråkker på de samme steinene, følger de samme ritualene. Men kanskje er det bare en illusjon. En overflate som skjuler at vi lever i helt forskjellige verdener. Kanskje vil jeg aldri forstå.