Bokelskere.no

Hmm, jeg synes det er trist dersom en diskusjon ender slik. Etter min mening viser man større respekt for noens syn ved å forsøke å forstå det og lære noe av det, enn av å konkludere med at vi er forskjellige, at noen fasit ikke finnes, etc. Dette er en fallitterklæring for selve grunnlaget for enhver diskusjon, for jo, man kan vanskelig krangle på at kvalitet ikke er noen objektiv størrelse, det måtte nødvendigvis ha fordret en høyere makt som satt på all viten, men vi må jo for guds (sic) skyld ikke gi opp kampen for å selv skape mening og gi noe verdi. Kremt, nå tenker vel de færreste i slike baner omkring noe så i manges øyne trivielt som en diskusjon om litteratur, men dypest sett så betyr en slik erklæring dette for meg. Når jeg eventuelt tyr til "smaken er som baken" selv, så er det fordi jeg ikke føler jeg får noe mer ut av den andre parten, for å være helt ærlig. Tidligere kunne jeg nok bruke denne fluktruten dersom jeg selv ikke hadde mer å komme med, men i dag ønsker jeg i et slikt tilfelle å bli matet med mer, og da stiller jeg heller min uvitenhet og dumhet til skue. I det hele tatt er det greit å ha som utgangspunkt det å alltid være åpen for at man selv er en idiot ;) Inkoherent tankestrøm slutt.

Helt enig! Det er jo våre forskjellige smaksløker vi må diskutere, hvorfor vi oppfatter som dårlig, det andre hyller, og vice versa, er det ikke? Det finnes ingen fasit, bare forskjellige oppfatninger. Så kjør på folkens!

Strengt tatt Eminem, er det ikke? ;)

Bra innlegg, du treffer nok en og annen nerve her, og dette håper jeg folk følger opp med egne synspunkter. Har selv ikke tid til et langt svar nå, men for min egen del er det slik at jeg lett blir beveget og rørt. Det at en bok åpner tårekanalene er derfor ikke nødvendigvis et kvalitetstegn, og det vil sjelden være disse bøkene som setter de dypeste spor i meg. Og angående motviljen mot å følge strømmen, og den ofte medfølgende fordømmelsen av bøker som "alle" andre liker, så er det nok dessverre slik for mange, undertegnede inkludert til tider, helt sikkert. Men hva er det som utgjør vår "smak" og våre preferanser? Det er noe som i hvert fall ikke følger oss fra fødselen av, men som utvikles, miljø i samspill med individ, og følgelig kan identitet være en stor del av det, og farge vår smak. Smaken er ikke gudegitt, den formes av oss så vel som at den definerer oss. Denne vekselvirkningen gjør at man vanskelig kan si at det å mislike bøker andre liker, bare fordi man ikke ønsker å følge strømmen, er noe falskt og uærlig. Man skulle jo kanskje ønske at "smak" var noe sanselig rent og ekte, men slik er det ikke, med mindre man da godtar de premissene jeg nevnte og synes det er helt greit at disse utgjør en del av det. Hmm, dette ble nok svært rotete, men skitt la gå.

Måtehold er å foretrekke ja. Alkymisten og dens like blir fort litt svette, type "han la ørene mot gresset og syntes bestemt han kunne høre det vokse, og mens han lå der, hans kropp i kontakt med jorden, så innså han at han var uløselig forbundet med naturen, at han var en del av noe større, at det måtte finnes noe mer, og at livets mål, selv om det for ham alltid ville forbli ukjent, kunne være større enn hva som fattbart var, og hvor vakkert det var at mennesket bidro, hver for seg og sammen, selv uten å vite det.".

Dårlig parodi, men grøss. Gi meg heller en handlingsbasert roman, ikke krim eller thriller, men en bok der interaksjonen mellom mennesker skildres på en slik måte at man med litt fantasi synes man kan forstå hva som driver dem. Dessuten; hva er nå psykologiske motiver uansett verdt, all den tid vi gjør ting uten å ha anelse om hvorfor. Gi meg heller Hamsun, som skildrer disse merkelige impulsene vi i blant kan få, uten å ty til forsøk på dyp selvinnsikt.

For all del, alt kan fungere, også skildring av følelser og klamme betraktninger av ovennevnte type, men det er en tynn linje å gå på, få forfattere mestrer denne balansekunsten.

"Men oppmerksomhet blir aldri rettferdig fordelt. Det er visst bare sånn det er..."

Aktoratet ønsker å legge frem bevis nr.1, Paris Hilton...

.. og gud forby at jeg skulle lese en bok som faktisk gjorde meg i stand til å delta i disse samtalene. Jeg holder meg til det som har vært strategien min frem til nå, og som har fungert bra, nemlig å enten la sinnet vandre til andre steder, eller faktisk også forflytte kroppen vekk.

Sikker på dette? Jeg trodde det var slik at navnet hans i Japan skrives Murakami Haruki, og at vi her i vest har snudd dette slik at fornavnet kommer først.

Kan denne fungere som en introduksjon/appetittvekker til Lovecraft og hans univers, eller bør man ha kjennskap til mannens verker fra før?

Jeg håper i grunn Eirik forlanger en bedre begrunnelse, for dette tilfører ikke noe som helst. Diskusjoner blir langt mer interessante om man kan utdype sitt forhold til et verk utover intetsigende utsagn som "kjedelig", "platt".

Hehe, høres ut som en bra lærer!

Foretrekker du ham forresten i engelsk eller i norsk språkdrakt? Kunne vært greit å lagt seg på minnet til neste gang jeg skal lese noe av mannen!

Spennende liste dette, flott at du legger inn litt info for hver tittel. Nabokovs Lolita burde kanskje være med her, den ble i sin tid forbudt i en rekke land.

Det stemmer, jeg trodde faktisk medlemskap her forutsatte at man svarte ja på spørsmålet "Liker du Pan?" under registreringsprosessen! Neida, men en begrunnelse fra din side hadde vært interessant, for meg var dette kanskje den ene boka som virkelig åpnet øynene mine for at litteratur kunne være stor kunst, en gang for ørten hundre år siden, og den holder seg også i dag. Hvilket språk mannen fører!

"Hatlister" kan være morsomme de, men her skulle vi gjerne hatt noen saftige begrunnelser, da kan slike lister bli virkelig interessante! Hva er det som gjør Is-slottet til en bok man bør holde seg langt unna? Hva var det med psykologihistorieboka som gjorde at du ikke syntes den hadde noe verdi for deg som student?

Google translate tenkte jeg faktisk ikke på, datamaskinen er ikke akkurat mitt foretrukne domene, hehe.

To problemstillinger melder seg for min del ved bruk av dette som eksempel, det ene er at "utvikling og forherligelse av intellektet" i Fascist-Italia foregikk på falske premisser siden staten også der sto fritt til å sensurere og kontrollere den informasjon som var tilgjengelig for folket, og for det andre har det alltid vært en utfordring å plassere nazismen/fascismen på høyre-venstre-aksen, da de har elementer hentet fra ytterste høyre så vel som fra sosialismen.

"Hovedproblemet" mitt, om man skal kalle det dèt, jeg fyrer meg aldri opp i diskusjoner som foregår via en bredbåndskabel (ei heller i det virkelige liv, når jeg tenker meg om), er likevel at du nærmest avfeier den eventuelle sammenhengen som en tilfeldighet utelukkende ved å slippe løs en faktaopplysning, her et italiensk slagord brukt under fascismen, noe som kan virke imponerende og avskrekkende, men som i grunn ikke sier noe som helst så lenge det står for seg selv, annet enn at dette var et slagord brukt under fascismen.

Det er riktignok en vanskelig debatt, men man må i det minste begynne i riktig ende. Ikke meningen å være krass her altså, bare mitt syn på denne typen diskusjonsteknikk :)

Ja, jeg forstår, du har et poeng der, for til hans forsvar kan det nok sies at denne umiddelbarheten og kontante leveringa muligens er det som passer tematikken best. Litt kaldt, og rett på sak.

Nå har jeg bare lest norske oversettelser, men er det en ting jeg synes Houllebeqs forfatterskap lider av så er det mangelen på gode setninger. Han fører etter min mening et ganske tamt språk. Ellers en meget spennende forfatter hva det tematiske angår, som du sier.

Ja, det har du selvfølgelig rett i!

Har ikke lest noe av ham selv (skal snart gjøre noe med det!), men jeg har fått med meg at de fleste foretrekker den engelske oversettelsen. Det virker nesten å være konsensus om dette når det gjelder Murakamis bøker, at man bør styre unna de norske oversettelsene.