Bokelskere.no

Skitt au, sign me up!

Hehe. Men jeg skjønner ikke helt hva vi skal frem til. Er det i det hele tatt mulig for en forfatter å skrive innsiktsfullt om noe som bryter radikalt med hvordan han eller hun fører livet sitt? Jeg ser for meg at et slik forsøk må resultere i fiasko. Men du tenker kanskje i den retningen at man etter å ha lest en bok tenker "oi, hvem hadde trodd at det fyllesvinet (eventuelt streitingen) kunne skrive dette". Litt som når man på byen havner i en filosofisk diskusjon med en forfyllet gammel fyr man så tafse på rumpa til ei jente ti minutter tidligere? I så fall vil jeg uansett ha vanskelig for å svare, jeg blir jo ikke overrasket over noe lenger. Alle er i stand til alt, hehe.

Jeg håper for guds skyld at noen har bedre bidrag å komme med enn dette, og skal selv gruble på det, selv om jeg har ca null kjennskap til de store forfatteres privatliv.

For å si det på en annen måte: Forsøker jeg å overbevise en person om at denne bør lese en bestemt bok eller se en film jeg er begeistret for, og første spørsmål som fyres av i min retning er "tja, hvilken sjanger?", ja, da blir jeg lettere oppgitt og trekker et dypt, dypt sukk. Aller helst skulle jeg da sagt "Ok, så du vil jeg skal gi deg en klar formening om hvilke rammer dette verket opererer innenfor, slik at du kan danne deg en forestilling om det som ikke bare vil kunne påvirke opplevelsen, men også potensielt gjøre deg skuffet fordi den ikke levde opp til disse forventningene?"

Selvsagt er jeg i stedet høflig og forsøker på en fin måte å si at "sjanger er faktisk ikke så viktig, i denne boka/filmen er det snarere slik at blablablabla".

Tja, du kan jo bare se på profilen min. De fleste er nok skjønnlitterære verk, men jeg er ikke så glad i sjangertro bøker som forholder seg til helt bestemte regler for den gitte sjangeren, det være seg krim eller fantasy eller hva de måtte være, og skulle disse ha kvaliteter som gjør at de beveger seg utenfor sitt territorium vil jeg automatisk nøle med å kalle dem for nettopp krim eller fantasy, hehe. Dette fordi jeg synes det blir reduksjonistisk å omtale noe som er en god bok, punktum, for en god fantasybok, eller en god krimbok. Slike kategoriseringer vekker konnotasjoner som kan frata verket verdi, eller i verste fall gjøre at leseren mister av syne elementer ved det pga forutinntatthet. Og drama, klassikere, "dype bøker" - dette kan jo være hva som helst. Synes dette i bunn og grunn er en vanskelig og for meg personlig lite fruktbar øvelse som jeg helst holder meg unna ;-) Ikke at det skal tas på noen måte enn at det ganske enkelt er slik hjernen min fungerer, hehe. Jeg ser hvorfor det kan være greit å ha disse båsene.

Jeg tenker aldri i sjangre, og de bøkene jeg liker best vil nok ofte være av den typen mange vil kalle sjangeroverskridende.

Jeg leser fordi jeg forsøker å samle det mylderet av personligheter, den stjernehimmelen av muligheter som finnes i mitt sinn, til noe jeg kan oppleve som et forent og harmonisk menneske. Jeg tror ikke det er mulig, men det er like fullt spennende og lærerikt å forsøke. Underveis kan man også håpe at man vil lære noe om andre mennesker.

"Hvis folk føler seg "naglet" fordi de blir møtt med gode motargumenter"

Jeg fant dette veldig morsomt når det kom fra deg, haha. Å bli naglet: Å bli satt på plass av brukeren Nagel. Også opphavet til den engelske frasen: "You've been nagled".

Jeg bare slenger meg på halen som har vokst seg lang nedover siden her og som fører til en massiv jobb med rullehjulet for alle som tør å ta turen innom denne tråden nå. Man blir litt overveldet av alle bidrag her, på grunn av dybde så vel som av mengde.

Vil bare si at selv om jeg har spilt litt djevelens advokat her, og vel kan virke å være den reneste nihilist som avfeier det meste, så er dette mest på grunn av at jeg mener meningsdannelse også bør problematiseres. Kanonisering er vel og bra, og jeg mener jo også at det er noe som bør føres videre, at det bør og skal gå an å finne frem til noe som har særlig verdi for menneskeheten og våre etterkommere. Det er denne prosessen jeg mener man kan og bør diskutere, særlig i en tid hvor informasjonsmengden ikke nødvendigvis gjør oss mer klarsynte, men snarere kan virke villedende.

Kunsten er i stadig endring, og jeg har personlig alltid betraktet kunst som noe originalt, noe som representerer en utfordring, enten det er mot form og uttrykk, eller mot samfunnets eksisterende normer. Kunsten er vågal, blir ofte misforstått av sin samtid, og den er ofte et uttrykk for autoritetskritikk eller i det minste et oppgjør med det bestående. Selve drivkraften. Om kunsten ikke er vågal, om den følger gamle mønstre, så blir den en del av (masse)kulturen, en kopi, ikke kunst. Spørsmålet mitt er om kanonisering kanskje er en øvelse som henger fast i gamle konvensjoner, om det på sett og vis ikke er noe konservativt over det hele, som meget vel kan skyldes at ingen ting er vanskeligere å forstå enn vår egen samtid, og kanskje har også det faktum at eldre generasjoner gjerne sitter på definisjonsmakten noe av "skylden". Her er jeg litt inne på Nagels poeng, at kunsten må tas tilbake, jeg mener ikke nødvendigvis at den må være folkelig, min definisjon av kunst tillater nærmest ikke det, men at den ikke kan være noe inngrodd og konstant.

Med den overveldende mengden litteratur, for å ta den kunstformen, som er tilgjengelig i dag, kan vi da risikere å miste av syne de verkene som best setter fingeren på den regjerende tidsånden, vil disse kunne bli oversett slik at vi om 100 år har kanonisert bøker som i bunn og grunn ikke skiller seg så mye fra de som vi i dag har gjort til en del av verdensarven? Det ville i så fall vært et slag mot fremskrittet.

Hehehe. Vær trygg, kommer den dagen skal jeg gråte med deg.

Bakstreverske og gammelmodige kultursnobber! Det er slike som dere som kommer til å sitte på gamlehjemmet og sutre over at alt var så mye bedre før, da man leste bøker på iPad i stedet for å få dem programmert rett inn i hjernebarken.

Hehe, her var det liv. Mitt synspunkt: Kunne ikke brydd meg mindre om det står på omslaget eller ei, poenget er at du liker det og finner mening i det, hvilket er flott, men mitt personlige syn på sitatet? Jeg har aldri sett en forferdelig blomst i hele mitt liv! ;-)

Det er jo snakk om kultur som i samfunn, og det er forøvrig ikke slik at man trenger å mene at alt er like bra selv om man kaller seg kulturrelativist, men at man anerkjenner at hver kultur har sin egen logikk, diskurs og sitt eget verdisystem. En slik tilnærming kan kanskje virke defensiv, men selv for å få til endring, som historien har vist at kun bør skje gradvis, så er den vel å foretrekke fremfor en bred universalisme, som kan, og ofte vil, legitimere krig og faenskap i det godes navn, målet helliggjør middelet osv. De fleste er uansett enig om at en tynn universalisme bør ligge i bunn (eks: det er moralsk galt å drepe).

Jeg er nysgjerrig på disse objektive kriteriene. Er ikke det du regner som objektive kriterier også sosiale konstruksjoner, en del av en kulturs indre logikk? Relativismen kan også her være fruktbar, for til tross for å være defensiv hva kvalitetsetting angår, så er den offensiv som kritikk mot det regjerende og bestående. Den er en frigjører, fordi den oppfordrer til at man tenker utenfor de rammene som samfunnet har satt, og som man risikerer å bli innestengt i uten at man reflekterer over sitt eget forhold til det.

Jeg er også av den oppfatning at Mozart er bedre enn N-Sync, men jeg vil nødig bruke begrep som høykultur og lavkultur, men i stedet snakke om smak. Hvorfor er det av så stor interesse å sette karakter? Dypest sett så handler dette om makt, makten til å definere hva som er bra og rett. En slik definisjonsmakt kan og vil prege vår smak, relativismen kan hjelpe oss til å forstå dette og sette spørsmål ved det. Hvilket er bra, for makt er alltid skummelt. Ikke noe har vært mer misbrukt for å gjøre seg til herre over andre mennesker, enn objektivitet, og de siste århundrenes mer eller mindre vellykkede kamp mot de gamle autoriteter (som man fint kan påstå har blitt erstattet av nye, men heldigvis mindre brutale) har ikke minst vært et oppgjør med dette. Men nå handlet vel dette om litteratur, jiiiz. Alt henger sammen, sier jeg bare! Tidlig på morgenen er det og, en gyldig unnskyldning, antall kaffekopper til tross.

Penguin Books har helt fantastiske covere, særlig deres classics-serie, får jo vann i munnen av å bla gjennom deres katalog.

Så sant, så sant. Lord Henry må være den mest sitatvennlige karakteren i litteraturhistorien.

Jeg har ikke lest den ennå jeg, er bare ekspert i å spekulere (merk at jeg er ekspert I å spekulere, ikke at mine spekulasjoner er gode). Men har planer om å plukke den opp en dag, godt mulig jeg vil være enig med deg.

Er det ikke bedre å bli gjort oppmerksom på det mørke, konfrontert med "det ondes problem", enten det er gjennom litteratur, film eller hva det måtte være, enn at man som menneske plutselig snubler over det i seg selv, uten å helt vite hva det er?

Min tur til å si: Tilsluttes! I sin helhet!

Jeg derimot, henger ikke helt med lenger, så da får jeg ta på meg å spille djevelens advokat, hehe. Hva slags kriterier skal legges til grunn for å bedømme litteratur, om ikke smak, som jo alltid må ha et subjektivt opphav, inkluderes som en del av ligningen? Jo, man kan snakke om intersubjektivitet, men da blir det straks veldig komplisert, all den tid vi mennesker kopierer og påvirker hverandre. For utvilsomt er det også innenfor litteraturverdenen noen krefter som har hatt større definisjonsmakt enn andre, og et oppgjør med universalismen, "objektiviteten", er etter min mening en seier for den individuelle smak, som snart er det eneste jeg personlig synes er interessant å diskutere. Ja, jeg passer nok på mange måter fint inn i den postmoderne tidsalder, hehe.

Jeg har også sympati for kulturrelativismen, må jeg innrømme, men blir forvirret av at dette begrepet trekkes inn her, det har jo som regel vært brukt som et antropologisk (og ofte misforstått) uttrykk. Jeg skjønner dog hva som menes, men jeg er tvert i mot av den oppfatning at litteraturen har sluppet billig unna postmodernismens avvisning av all universalisme og essensialisme. Det er mange felt, det være seg innenfor fag- og kunstretninger, som har måttet tåle langt hardere skyts. Postmodernismen har satt sitt preg på uttrykk og form innenfor litteratur, men ikke på litteraturkritikk. Det er jo slik at man fortsatt har bestemte ideer om hva som gjør en bok bra, i motsetning til eksempelvis billedkunst, der ingen helt vet hva de skal mene om noe som helst lenger, og hvor alt er lov.

Hehe. Jeg regnet med at smilet var godt ment, slik alle smil bør være :)

Hehe, skjønner at det kan virke som om jeg tar dette vel alvorlig, hvis det var det du smilte av. Og joda, når jeg leser deler av innlegget mitt om igjen så får jeg opp bilder av en pensjonert mann som står i boktrappen i sitt personlige bibliotek og pusser støv av bøker mens han slenger ut forbannelser mot menneskeheten selv om han innerst inne regner seg selv for å være humanist. Men jeg slengte på en smiley, og jeg er bare en ung, dum mann. Jeg blir bare litt oppgitt av at dette skjer så altfor ofte, særlig i det virkelige liv. Men det er helt greit altså, jeg hisser meg ikke opp. "Fair", som du sier ;) Jeg vil dog påberope meg retten til å forsøke å dra ut hver kamp til siste ord har falt på diskusjonsslagmarken. Eller, "kamp" blir helt feil, for hvorfor skal man være opptatt av å "vinne" en diskusjon. Det virker å være mange som faktisk er det, og det er i mine øyne tarvelig. Der har vi et virkelig problem i forhold til å dyrke frem fruktbare debatter.